Han hjelper dem som angrep ham

Flyktningleirene ligger spredt utover Bekaadalen i Libanon. Syrere på flukt fra borgerkrigens redsler, klumper seg sammen i skrøpelige telt. De har sluppet unna bombene, men ikke nøden.

Det er disse leirene som er ­Pedros’ arbeidsplass. Han er selv flyktning, men det er ikke lett å se ved første øyekast. Han ser ut som hvilken som helst ung mann med helskjegg, kortklipt hår som er litt lengre på toppen enn på sidene, dongeri, t-skjorte og Converse-sko.

Flyktningen Pedros hjelper andre flyktninger gjennom den kristne hjelpeorganisasjonen Heart for Lebanon. Han kjører fra leir til leir for å dele ut store sekker med mat og husholdningsartikler.

En del av dem som stiller seg i kø for å få hjelp, kommer fra hans egen by, Qusayr. Han vet at noen av dem var med da landsbyens kristne ble angrepet. Noen av mennene i køen kan være drapsmenn. Likevel deler han ut hjelp uten å gjøre forskjell på folk.

«Pedros» er ikke det virkelige navnet hans. Av hensyn til sikkerheten forteller han historien sin anonymt.

Ute av kontroll

Qusayr ligger i Syria, men bare en drøy mil fra den libanesiske grensen. Blant innbyggerne var flertallet muslimer, men der var også et stort kristent mindretall før opprøret mot Assad-regimet startet i 2011.

Byen ble raskt et tilfluktssted for avhoppere fra den syriske hæren. Derfor ble den også tidlig angrepet av regjeringsstyrkene. Motsetningene mellom kristne og muslimske innbyggere vokste raskt.

– De fleste kristne støttet regjeringen, sier Pedros.

Han forteller om begivenheter som snart kom ut av kontroll.

– Det begynte som fredelige protester, men da offentlige bygg og institusjoner ble angrepet, begynte politiet å arrestere folk. Og da enkelte av demonstrantene begynte å bevæpne seg, forsvarte regjeringshæren seg. Fra moskeenes minareter ble det ropt at alavittene skulle sendes til graven og de kristne til Beirut.

Han presiserer at en del av muslimene i byen ikke ønsket å gripe til våpen, men at de ble fanget av omstendighetene.

– Så begynte opprørerne å brenne de kristnes butikker, forteller han, men understreker enda en gang at det ikke var alle muslimene som deltok.

– Men volden var umulig å stoppe, sier han.

Sultet

Pedros var 17 år da opprøret startet og gikk på videregående i Homs. Det gikk ikke lang tid før skolene stengte. Foreldre våget ikke sende ungdommene sine av gårde da det ble kjent at folk var blitt dradd ut av busser og drept.

Også Pedros så mennesker bli drept på åpen gate i Homs. Selv unngikk han med millimeters margin å bli offer for snikskytternes kuler. En dag han satt hjemme på rommet sitt, gikk en kule gjennom vinduet og sneiet hodet hans.

Høsten 2011 valgte familien hans å evakuere fra huset sitt i Qusayr. I stedet flyttet de til et hus familien eide ute på landsbygda. Det neste halvåret ble svært tøft.

– Vi led. Vi hadde verken mat eller vann, forteller Pedros. Det opplevdes absurd at de som for kort tid siden levde et moderne byliv, nå gikk rundt på jordene og leitet etter gjenglemte grønnsaker.

– I perioder levde vi bare på gammelt brød. Vi tørket det så det ikke skulle mygle.

Livsfare

I julen og nyttårshelgen dette året satt familien inne i stummende mørke. Regjeringen hadde innført portforbud. Ingen fikk gå ut.

Utpå vinteren, i februar, bestemte faren at familien måtte vekk. Det hastet fordi Pedros snart fylte 18 og risikerte å bli innkalt til militærtjeneste. Kampene mellom sunniopprørerne og hæren ble stadig tøffere.

– Regjeringen klarte ikke å skille mellom opprørere og sivilbefolkning, så de angrep alle.

Følelsen av å befinne seg i konstant livsfare ble forsterket da de oppsøkte en taxisjåfør for å be om hjelp til å komme seg ut av landet.

– Mens jeg satt i bilen ble vi beskutt igjen. Også denne gangen unngikk jeg så vidt kulene.

Masseflukt

I juni dette året fikk de kristne i Qusayr et ultimatum: Enten måtte de slutte seg til det sunnimuslimske opprøret mot Assad, eller så måtte de forlate byen. Kort tid etter flyktet tusenvis av kristne. Da hadde Pedros allerede kommet seg i sikkerhet.

I månedene før Qusayr-ultimatumet hadde militante islamister fra Faruq-brigaden gått fra dør til dør i bydelene Hamidiya og Bustan al-Diwan i Homs og presset kristne til å dra på samme måte. I følge New York Times skal 90 prosent av de kristne i Homs ha flyktet etter dette. Mange flyktet til nabolandene, andre til regjeringskontrollerte områder inne i Syria. Hendelsene i Homs og Qusayr ble tolket som et varsel om at kristne i Syria gikk vanskelige tider i møte.

Vitnesbyrd

Pedros hadde opprinnelig bare tenkt å være i Libanon et par måneder, da han flyktet. Til tross for farens ønske om å holde ham unna militærtjenesten, ville både Pedros og broren tilbake til Syria for å verve seg i regjeringshæren.

– Vi følte at det var vår plikt å slåss for landet vårt.

I Libanon tok imidlertid livet en annen retning enn planlagt, da han kom i kontakt med en menighet.

– Kort fortalt så kom jeg til tro. Jeg fikk en ny relasjon med Jesus, sier han og forklarer at han ikke var noen aktivt troende tidligere.

I stedet for å slåss, opplever han nå at det er svært meningsfullt å hjelpe lidende landsmenn gjennom jobben i Heart for Lebanon. Ofte møter han kjentfolk når han er med på matutdeling, folk som kjenner både ham og foreldrene hans. Noen av dem ser kanskje fortsatt på ham som en fiende.

– Hva tenker du når du deler ut nødhjelp til mennesker som angrep kristne i byen din?

– Det kan oppleves vanskelig, men også som en unik anledning til å vise Jesu kjærlighet. Jeg håper det kan være et vitnesbyrd om kristen tro. Når de ser at jeg hjelper, selv om de var med på å fordrive de kristne, så begynner de kanskje å lure på hvorfor jeg gjør det, svarer Pedros.

Når sunnimuslimske kvinner fra Qusayr kommer for å hente mat, bærer han ofte sekkene tilbake til teltet og ber for dem før han går sin vei. Slik vil han demonstrere kjærlighet og forsoning.

Han sier at han har tilgitt angriperne, men det har ikke vært lett. Familien hans har lidd store tap.

– En ung mann fra familien vår ble kidnappet. Han ble drept. De leverte ham tilbake i en søppelsekk, oppdelt i biter. Et ektepar i familien vår ble også kidnappet og drept, og en annen mann bare forsvant.

– Når jeg kan tilgi, er det fordi jeg vet at Jesus tilgir oss, sier han.