Han jobber der voldtekt er så vanlig at folk bare trekker på skuldrene

I 1994 opplevde Rwanda et folkemord som i løpet av tre måneder tok livet av over 800.000 mennesker.

Den svenske misjonæren Dan Andersson var etablert i nabolandet DR Kongo, utsendt av Svensk Pingstmission.

Folkemordet drev en og en halv million mennesker på flukt inn i Goma i DR Kongo. Byen var ikke lenger trygg for en misjonærfamilie.

Andersson, som hadde bodd mesteparten av livet i området, måtte ta familien sin hjem til Sverige. Bistands- og misjonsvirksomheten fortsatte ved at svensken reiste til og fra DR Kongo.

Selv om folkemordet tok slutt etter tre måneder, fortsatte urolighetene i Kongo.

– Det har ikke vært ro i Øst-Kongo siden den gang, sier Andersson, da Dagen treffer i Bergen.

Han er i Norge for å snakke om arbeidet, som drives av den norske bistandsorganisasjonen Join Good Forces, tidligere Christian Relief Network. Gjennom årene er mer enn 300 millioner norske bistandskroner brukt til å bygge sykehus og helsestasjoner, hjelpe foreldreløse barn og bygge mottaktssentre for voldsutsatte kvinner og barn.

Mannens eiendom

– Da vi først hørte om utbredelsen av seksualisert vold hadde vi vanskelig for å tro det, sier Andersson, som er koordinator for den norske bistandsorganisasjonen.

Voldtekt ble systematisk og strategisk brukt av militsgrupper for å bryte ned samfunnsstrukturene, mener Andersson.

– Det er store stigma knyttet til voldtekt. Blir det kjent at en kvinne har blitt voldtatt, ender det ofte med at hun blir utestengt fra familien og landsbyen. Det fører mye tragedie med seg.

Fordi DR Kongo har vært et lukket land har samfunnet forblitt patriarkalsk.

– Kvinner blir sett på som mannens eiendom, sier Andersson.

Roten av problemet

Det første Join Good Forces og den lokale partnersorgaisasjonen Hope in Action foretok seg, var å hjelpe de voldsutsatte kvinnene.

– Vi bygget sykehus og ga dem medisinsk og psykososial hjelp.

Gjennom de siste tyve årene er det spesielt tre personer som inspirert Andersson og betydd en stor forskjell for de voldsutsatte kvinnene. Mama Jeanette og Mama Jeanne, samt legen Denis Mukwege. De tre ble nominert til Nobels fredspris i 2015.

Men for fem år siden forstod Andersson at det ikke bare nyttet å hjelpe kvinnene. De måtte forsøke å gjøre noe med roten til problemet: Menn som voldtar.

– Da startet vi programmet Fatherhood. Her samler vi menn fra ulike sammenhenger og grupper i samfunnet. De får tilbud om undervisning og samtaler hvor vi snakker om synet på kvinner, på mannsidealet, og på fedre, forteller Andersson.

Psykologer fra Modum Bad i Norge har lært opp lokale feltarbeidere, både de som jobber i Fatherhood-programmet og de som hjelper kvinnene. Noen av de mennene som går gjennom kurset starter egne samtalegrupper der nye menn får undervisning.

Følte ingen skam

– I begynnelsen var det veldig vanskelig å få dem til forstå vitsen med å gå gjennom programmet. Etter hvert begynte de å skjønne det. Nå opplever vi etterspørsel etter kurset, forteller svensken.

– Når du selv møter disse mennene, hva sier du til dem?

– Man kan ikke komme med pekefinger. De må selv forstå at de har gjort feil. Etter at de har vært med på kurset en stund og begynner å reflektere over hvordan deres verden egentlig ser ut utenfra, kommer de ofte med egne spørsmål. Vi ønsker ikke å komme med en dømmende holdning, det ender bare med at de slutter på kurset, sier Andersson.

– Føler de skam over det de har gjort?

– I begynnelsen følte menn på skam, men de siste årene har voldtekter blitt så vanlig at folk bare løfter på skuldrene. Men de som har gått gjennom programmet og innser galskapen i det de har gjort føler dårlig samvittighet.

– Hva skjer med mennene når de erkjenner hva de har gjort?

– Hos noen ser vi store forandringer. Vi ser at familien kommer i harmoni. Mannen begynner å bry seg om barna sine og hjelpe til i hjemmet. Tradisjonelt i Kongo er det kvinnene som tar hånd om barna, mens fedrenes inntekt går til andre ting. Nå ser vi en større likestilling i landet. Fedre bringer sin inntekt inn i familieøkonomien, forteller Andersson.

I Fatherhood-prosjektet forsøker man å samle familiene igjen.

– Derfor legger vi stor vekt på at kvinnene skal ha noe å tilføre når de kommer tilbake til byen. Noe som gjør dem attraktive. Det kan være å lære seg jordbruk eller å sy. Denne strategien kan virke middelalderaktig, men Kongo har et samfunn som er gammeldags, sier Andersson.

Samarbeider med kirker

Selv om det er mye vold i samfunnet, er det også mange som går i kirken. Over 90 prosent av befolkningen er kristne, av disse er cirka en tredjedel protestanter og nesten halvparten katolikker.

– Kursene blir ofte holdt i samarbeid med kirker, forteller Andersson.

– Har seksualisert vold mot kvinner vært akseptert i kirkene?

– Nei, det har det aldri vært. Helt siden de første misjonærene kom fra Norge og Sverige i 1920 har det vært forkynt mot vold. Men de senere årene har det smyget seg inn en aksept hos enkelte. Årsaken er helt enkelt at veldig mye i Kongo ikke er så normalt i dag. De har levd under et enormt press i så mange år. Mange har vært på flukt lenge og ønsker bare å overleve.

– Forkynner prestene om kvinnens verdi?

– Det hender, men det er nok ikke høyest oppe på agendan.