Han nekter å la seg knekke

8. juni 2014 ble en svart dag i den ukrainske pastorens liv. Midt under gudstjenesten i kirken han leder, stormet opprørere inn og beordret fire unge menn med ut. To av dem var Alexander Pavenkos sønner. De to andre var diakoner i kirken.

Selv måtte han flykte under dramatiske omstendigheter sammen med konen.

LES: Her ber ukrainske kristne for fred

Senere samme dag ble Pavenko-familiens møbelfabrikk satt fyr på. Da de forsøkte å redde ut produksjonsutstyret, ble de beskutt fra panservogner. Under angrepet ble to av de andre sønnene såret.

– Vi ropte til Gud om beskyttelse, og de overlevde, forteller Arthur Pavenko. Han er den eneste av pastorens fem sønner som kom fysisk uskadd gjennom denne dagen. – Vi var helt sikre på at Gud ville beskytte de som ble bortført også.

Fjerde generasjon

I ukene som fulgte etterforsket Arthur og nære venner bortføringen på egen hånd, mens de leverte ut nødhjelp til trengende.

– Vi oppsøkte skoler og andre offentlige bygninger som vi visste ble brukt som fengsler. Hele tiden håpet vi å finne dem i live. Selv ikke da vi fant de blodige klærne deres, mistet vi håpet.

Arthur forklarer at han er fjerde generasjons pinsevenn. Han er oppdratt til å ha tillit til Gud når livet er vanskelig.

– Under Sovjettiden satt både bestemor og bestefar i fengsel. Ikke fordi de hadde gjort noe kriminelt, men fordi de delte ut bibler. Hele livet har vi sett hvordan mor og far har tjent Gud, og gang på gang har vi opplevd hvordan Gud har beskyttet oss.

Massegrav

En drøy måned etter bortføringen, kom sannheten for dagen. Arthurs brødre og de to diakonene ble drept allerede 9. juni, etter en dag med grov mishandling. De ble løslatt og kjørte av gårde i samme bil, i den tro at de var fri, men de kom bare et lite stykke før bilen ble angrepet. Én av diakonene brant inne i bilen. Den andre diakonen og brødrene ble skutt.

I slutten av juli ble de fire funnet i en massegrav i et boligområde i Slavjansk.

– Terroristene prøvde å knekke troen vår, men dét klarte de ikke, sier Arthur.

Sang og bad

Bare tre måneder etter drapene møter jeg pastor Alexander Pavenko i Oslo. Han er delegat på et russisk-ukrainsk kirketoppmøte. Det er en tydelig preget far som forteller den dramatiske historien om sønnenes død til russiske kirkeledere.

– Hvor henter du styrken fra? spør jeg.

– Min familie har lang erfaring med sorg og forfølgelse. Jeg er ikke den første som opplever dette, og jeg blir helt sikker ikke den siste, sier han.

– Og én ting vet jeg sikkert, sier han, og det gnistrer til i de sorgtunge øynene: – Jeg vet at min gjenløser lever.

LES OGSÅ: Med bibler til fronten

Senere på høsten får han en underlig telefon. En mann som hevder han var til stede da sønnene ble drept, tilbyr ham å få vite navnet på drapsmennene mot betaling. Pastoren avslår.

– Jeg er ikke ute etter hevn, svarer han.

– Én ting skal du likevel vite, sier stemmen i telefonen. – Du kan være stolt av sønnene dine. De var sterke. De bad og sang kristne sanger helt til det siste.

Hjelpearbeid

Det er en helt annen mann som nå møter meg i Slavjansk enn i Oslo. Gnisten er tilbake i øynene og kraften i håndtrykket. Han hilser med en real bjørneklem.

Fabrikken er gjenoppbygd og i full drift, og kirken står sentralt i et omfattende hjelpearbeid. De opplevde det som et under da de i 2003 fikk kjøpe det store, men nedslitte kulturhuset i byen. Når er huset pusset opp og de har bruk for all plassen. I en av salene bugner det av brukt tøy og annet utstyr som flyktninger kan komme og plukke fra. Andre rom er omgjort til lager for hjelpesendingene som kommer fra de store, kristne byene i Vest-Ukraina, fra Romania og Tyskland, og fra ukrainske immigranter i USA.

– De siste fire månedene har 3100 mennesker fått hjelp direkte fra oss. I tillegg videreformidler vi hjelp til 13 kirker i andre regioner, forteller pastor Alexander.

– Vi får lister over fattige og flyktninger fra ordførerens kontor, sier han. Med et lite smil forteller pastoren at de har invitert ordføreren til å komme og se mange ganger, men han har ikke kommet. Det er politisk betent å samarbeide med de evangeliske kirkene i dette området der den russisk-ortodokse kirken står sterkt.

– Det som virkelig er godt, er at vi har frihet til å forkynne Guds ord, sier han.

Da konflikten var på det mest intense, blusset fordommene mot de evangeliske kristne opp i befolkningen. De prorussiske opprørerne så på evangeliske som svikere og spioner for Vesten.

– Hva tenker du om at kirken fremstår så sterk, så kort tid etter de voldsomme angrepene?

Før pastor Alexander rekker å svare, griper Viktor Kurilenko, en eldre mann i menigheten, ordet:

– Det som har skjedd har rustet kirken til de grader. Man skulle tro at folk ble knekket. Tre unge kvinner er blitt enker, elleve barn mistet sin far. I stedet for å knekke kirken, har tragedien vekket den.

Noen visste

De fire drepte, Reuben og Albert Pavenko, Viktor Bradarsky og Vladimir Velichko ligger i dag gravlagt på samme sted som massegraven ble avdekket.

Pastor Alexander blir ikke med ut til graven. Han vil gå dit når han er alene. Men sønnen, Arthur, blir med. Han viser hvordan graven ligger like ved tre historiske minnesmerker. Ett er reist til minne om sultofre, ett til minne over falne under 2. verdenskrig og ett til minne om Holocaust. Like ved ligger flere store boligblokker. Folk som bodde i høyblokkene rundt graven må ha sett hva som skjedde da over 20 mennesker ble begravd her. Familiene opplever det tungt at ingen sa fra.