Han stemte for å beholde statskirken. – Det er jeg stolt av

Lørdag er det ti år siden Stortinget vedtok at den norske stat ikke lenger skulle holde seg med én religion.

Dermed ble den gamle statskirkeordningen skrotet. Makten til å utnevne biskoper og proster ble flyttet fra regjeringen til kirkens egne organer.

Av 164 stortingsrepresentanter var det bare tre som ville beholde det gamle forholdet mellom stat og kirke.

Alle de tre var fra Senterpartiet: Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen og Christina Nilsson Ramsøy.

Husker dagen godt

De store spørsmålene i saken var i realiteten avgjort gjennom et bredt anlagt forlik i Stortinget i 2008. Men for å oppheve den gamle statskirkeordningen, måtte Grunnloven forandres.

Det historiske vedtaket ble gjort 21. mai 2012.

– Den dagen husker jeg veldig godt, sier Per Olaf Lundteigen.

– Hva tenker du i dag om at du stemte nei til å oppheve den gamle statskirkeordningen?

– Det er jeg stolt av, sier han.

Lundteigen, som nå sitter i Stortingets arbeids- og sosialkomite, forteller til Dagen at han argumenterte pragmatisk for statskirkeordningen.

– Det var ikke noe bredt folkekrav å oppheve den. Tvert imot var det et stort flertall i høringen for å beholde ordningen. Det var det også blant Sp- og Ap-velgerne, framholder Lundteigen.

Savnet grundig prosess

Som i dag satt Senterpartiet i regjering med Arbeiderpartiet. Av elleve Sp-representanter tilhørte Lundteigen et mindretall som brøt med partilinjen.

Lundteigen opplevde det krevende å ta et annet standpunkt enn det rådende og sier uten blygsel at «våre folk i regjeringa hadde tatt beslutninger uten en veldig grundig prosess».

– Hva var din hovedbegrunnelse for å beholde den gamle statskirkeordningen?

– At den fungerte bra og at de andre trossamfunnene ble godt ivaretatt. Den norske kirke var et samlingspunkt, uten at andre menigheter ble fortrengt. Den var en folkekirke for de mange som bærer sin tro og tvil inni seg og som prøver å leve etter de ti bud. Det var og er en styrke med en folkekirke som lever i tida, fremmer fellesskap for de aktivt troende og for de stille i landet. Det er et fellesskap som gir trygghet ikke minst i krevende situasjoner.

– Men mange vil si at dette fortsatt skjer innenfor rammen av en folkekirke som langt på vei har skilt lag med staten?

– Det er et stort spørsmål om Den norske kirke vil beholde bredden som en folkekirke. Jeg mener å se en oppsplitting i flere kristne menigheter og sterke krefter som arbeider for friskoler med en religiøs formålsparagraf i stedet for fellesskapsskolen. Sakte, men sikkert er jeg redd basisen for folkekirken blir svekket. Da får vi en kirke hvor de jeg kaller «de stille i landet» i mindre grad vil føle seg hjemme.

Et bærende argument for opphevelse av statskirkeordningen var hensynet til de mange som ikke var medlemmer i Den norske kirke. Religions- og livsynssfriheten trumfet den gamle forestillingen om kirken som en samlende kraft i nasjonen.

Frikirkelige og human-etikere fant sammen i en front mot den priviligerte lutherske statskirke.

– Uhellig allianse

– Skillet mellom stat og kirke ble drevet fram i en uhellig allianse bestående av frimenigheter og humanetikere. Begge disse gruppene levde godt og hadde stor frihet under den gamle ordningen. Det viktigste som ble oppnådd, er at kirken som felles arena for brede lag av folket er i tilbakegang, mener Per Olaf Lundteigen.

Hans partikollega Kjersti Toppe er blitt statsråd med ansvar for livssyns- og kirkepolitikk. Dagen har utfordret henne til å kommentere hvordan hun i dag ser på sin egen stemmegivning i 2012. Hun har avslått våre forespørsler med henvisning til et tett program.

Det etablerte Kristen-Norge stilte seg i hovedsak positiv til grunnlovsendringene.

I Den norske kirke hadde sterke krefter i årtier ivret for sterkere selvstyre. At regjeringen skulle utnevne biskoper, ble av mange sett på som en ordning som for lengst var gått ut på dato.

I Frikirke-Norge var det rådende synet at politikerne måtte fjerne juridiske innretninger som i århundrer hadde gitt privilegier til ett kirkesamfunn og én konfesjonell retning.

Andre livssynsaktører hadde den samme prinsipielle tilnærmingen. Human-Etisk Forbund var derfor skuffet over at Den norske kirke fortsatt fikk en særstilling i lovverket.

Utenfor Stortinget samlet deg seg to grupper av demonstranter. «Spinkle protester mot grunnlovsendring» lød det på førstesiden av Dagen da vedtaket var gjort.

Ludvig Nessa, tidligere kjent for aksjoner mot abortloven, hadde samlet et 70-talls aksjonister. Han var skuffet over frammøtet.

Samlet 12.000 underskrifter

En stund etterpå dukket 150 mennesker opp under parolene til Kristent Samlingsparti. De hadde gjennom vinteren samlet 12.000 underskrifter for å «beholde Jesus i Grunnloven».

Det var vanskelig å få noen på Stortinget til å ta imot underskriftslistene. Heller ikke hos KrF fikk de gehør for saken.

– Det er Martin Luther som skal ut av Grunnloven, ikke Gud. Hovedmotivasjonen for endringen er å sørge for at Den norske kirke kan bli et selvstendig og uavhengig trossamfunn, sa daværende nestleder i KrF, Dagrun Eriksen, i forkant av avstemningen

– Ideologisk statskupp

Til Dagen sa Nessa den gang at han «følte bare sorg, en stor tristhet.»

– Vi kalte det et ideologisk statskupp, og jeg har ikke forandret mening, sier Nessa i dag.

Mens Lundteigen var opptatt av å beholde den gamle statskirkeordningen, var det selve de nye ordene i paragraf 2 som var skyteskiven for Nessa og hans likesinnede. Staten var tidligere tuftet på den evangelisk-lutherske lære. Nå ble verdigrunnlaget omformulert til «kristent og humanistisk».

– Hva mener du med «ideologisk statskupp»?

– I norsk tradisjon er kristendom og humanisme som ild og vann. Humanismen er det Human-Etisk Forbund som har stått for med sin antikristelige og kristofobiske propaganda. Å bringe dette begrepet inn i Grunnloven, er det jeg kaller et ideologisk statskupp. Å forandre en grunnlovs ånd og prinsipp, er dypest sett helt forbudt, svarer Nessa.

Plan gikk i vasken

Han mener avkristningen har skutt fart de siste ti årene, «selv om det selvsagt begynte mye tidligere». Som eksempler nevner han forbudet mot utdeling av bibler i skolen og «grupper som reiser rundt på skoler og i barnehager og kjønnsforvirrer barn og unge noe helt forferdelig».

– Den gamle paragrafen gav også en viss ryggdekning til oss som kjemper for barnet i mors liv. Den slo fast at Norge var en kristen stat, og en kristen stat beskytter sine svakeste, resonnerer han.

– Du var skuffet over at bare 70 møtte fram for å aksjonere utenfor Stortinget. Hva var planen?

– Jeg hadde trodd vi skulle bli så mange at vi kunne danne en jernrning rundt Stortinget slik at representantene ikke kom seg inn og fikk stemt for denne forferdelige lovendringen, sier Ludvig Nessa.