– Handler ikke om misjonering
Tro er blitt tabu blant helsearbeidere, mener førsteamanuensis Tove Giske ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen.
Gjennom flere år har hun undervist og forsket på åndelig omsorg i helsetjenesten. Nå har hun nettopp publisert en vitenskapelig artikkel basert på intervjuer med 22 sykepleiere.
– De unge sier at det er mer tabu å snakke om tro enn om seksualitet, sier Giske.
Annonse
Hun mener det er viktig at sykepleierutdanningen setter studentene bedre i stand til å møte åndelige behov enn dagens norske samtidskultur legger opp til.
– Hvis du ikke selv kan hjelpe en pasient, må du henvise til andre. Det er altfor mange fortellinger om ansatte som ikke forstår eller vil møte pasientenes behov på dette feltet, sier hun.
Trippel utfordring
Tre utfordringer går igjen når Giske snakker med sykepleiere om åndelig omsorg i praksis.
Den første er at man trenger et reflektert forhold til eget livssyn, noe hun registrerer at mange ikke har i tilstrekkelig grad. Bare slik tror hun man kan forstå hva livssynet betyr for pasienter i møte med lidelse og kriser.
Den andre utfordringen er at man respekterer pasientens grenser og ikke opptrer påtrengende i spørsmål som har med livssyn å gjøre, men heller ikke overser betydningen av åndelige forhold for ulike pasienter.
– Det handler ikke om misjonering, understreker hun.
Den tredje utfordringen er at arbeidsmiljøet må gi rom for å utøve slik omsorg.
Annonse
– Både sykepleieetikken og rammeplan for sykepleierutdanningen er tydelig på at sykepleiere skal ha handlingskompetanse til å møte hele mennesket. Vi skal kunne kommunisere med mennesker som har ulik etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn, sier Giske.
Da synes hun det er underlig at man ikke snakker om temaet på en del arbeidsplasser.
– Holdningene og normene samsvarer ikke alltid med den faglige standarden, og dette er en ledelsesutfordring, sier hun.
– Alarmerende
Norsk Sykepleierforbund er medlem i Det internasjonale sykepleierforbundet (ICN) som slår fast at det er sykepleierens ansvar å skape et miljø der pasientens tro, verdier og skikker respekteres.
– Det er viktig at man kan snakke om hva som gir mening og håp for en pasient og hvilke livssyn og tradisjon de orienterer seg ut fra. Her vil jeg rope et lite varsku. Det er alarmerende når pleiere sier det er pinlig og skamfullt å komme inn på livssyn, sier Giske.
Sykepleiefaget har gjennom tidene hentet inspirasjon fra fortellingen om den barmhjertige samaritan til å la seg berøre til praktisk, konkret omsorg. Profesjonaliseringen av sykepleiefaget har ført til at det ikke blir begrunnet i et kristent livssyn lenger, men dagens sykepleieteorier og innføringsbøker formidler et helhetssyn på mennesket der det er viktig å ta utgangspunkt i det enkelte mennesket sin situasjon..
– Hvis diskusjonen blir om en sykepleier kan be Fader vår med en pasient som ønsker dette eller ikke blir den for snever. Åndelig omsorg dreier seg om å lytte til hva som er viktig for den andre og handle i forhold til det. På sykehjem for eksempel er det mange kristne damer med slitte salmebøker eller andaktsbøker i nattbordet som aldri får lest i den fordi personalet ikke forstår hva dette betyr for dem, sier hun.
Annonse
Tidsbesparende
I en travel hverdag på et sykehjem forstår hun at det er lett å nedprioritere dette, men hun tror mange pasienter ville bli gladere, tryggere og roligere om de ble møtt på det som gir mening og håp for dem.
– Det kan faktisk være tidsbesparende. Derfor er det viktig på et faglig grunnlag å vurdere hva en pasient trenger, sier Giske.
