Hannah mistet nesten barnet under fødselen. Leger slår alarm om barns levevilkår i flyktningleirer

Hannah holder rundt sin to måneder gamle sønn med begge hender.

Gutten, som hun var nær ved å miste under fødselen, svarer med å klemme på mammas hånd med sine små fingre.

Den unge moren har i over ett år vært på flukt fra militærjuntaen i hjemlandet Myanmar. Siden kuppet i februar 2021 har væpnede soldater angrepet flere byer og spredt frykt blant en hel befolkning.

Selv forklarer hun at hun akkurat kom seg vekk fra sin landsby før den ble invadert av soldater som skjøt rundt seg og brant flere av husene i hennes nabolag.

Dagen treffer Hannah og familien i en stor og tettpakket flyktningleir like over grensen til India.

Inntil freden kommer tilbake til Myanmar er det dette de kaller hjemme.

Bambushytta har ektemannen Chang bygget. Den gir tak over hodet, men det er ikke plass til mye mer enn en seng på deling og et lite oppholdsrom med et teppe på gulvet.

Kylling og ris koker de på et bål i en krok utenfor inngangsdøra.

Fra den andre siden av elven Tiau, som skiller de to landene, hører de rett som det er smell og skudd fra soldater som beveger seg fram og tilbake mellom landsbyer.

Hannah er glad for å være trygg fra våpen og vold, men er bekymret for fremtiden til barna sine.

Sykdom og smittespredning er nemlig et stort problem i flyktningleirene i India. Da hjelper det ikke at offentlige sykehus i India ikke vil behandle burmeserne med mindre de betaler for seg.

For det flyter ikke akkurat over med penger i flyktningleirene.

– Vi har ikke råd til at noen blir syke. Hvis det skjer noe alvorlig er vi helt avhengige av medisinsk hjelp utenfra, sier Hannah og stryker sønnen over pannen.

– Jeg takker Gud for at han lever i dag.

Tusenvis på flukt

Den beryktede militærjuntaen i Myanmar kuppet makten i landet på brutalt vis i februar i fjor.

Regimet har siden da økt undertrykkelsen mot de over hundre minoritetene i landet. Væpnede soldater har angrepet byer og landsbyer med voldsom styrke og både brent hus, voldtatt kvinner og skutt mot sivile.

I sørvest-staten Chin, hvor over ni av ti innbyggere er kristne, har flere tusen mennesker måtte flykte fra hjemmene sine.

Hannah og familien hennes var blant dem som forlot Chin-staten og krysset broen over til den indiske staten Mizoram hvor de slipper å frykte kuler og flammer.

Men levevilkårene er ekstremt tøffe for en flyktning i et land som ikke har undertegnet FNs flyktningkonvensjon av 1951 eller tilleggsprotokollen av 1967.

I praksis betyr det at flyktninger som drar til India ikke har noen spesielle rettigheter.

Nødhjelpen de får kommer enten fra kirker, ideelle organisasjoner eller lokale frivillige.

Da Hannah ble syk samtidig som hun var gravid, visste hun derfor ikke hvem han skulle løpe til for hjelp.

Lave blodverdier

Hannah ante ikke hvilken dato hun hadde termin. Men hun visste at de voldsomme magesmertene hennes ikke skyldtes rier.

I flyktningleiren fantes det en som jobbet som lege i Myanmar, forteller hun. Han konstaterte at tilstanden var alvorlig og at hun måtte på sykehus. Men det fantes ikke i leiren.

Ektemannen Chang fikk ordnet med transport til nærmeste by hvor en ikke navngitt ideell organisasjon drev et privat sykehus. Legene der konstaterte at Hannah hadde en for tynn livmor som kunne sprekke. I tillegg hadde Hannah veldig lave blodverdier.

Barnets liv var i stor fare.

– Jeg var veldig redd. Meldingene om at jeg kunne miste babyen var grusomme å få, sier Hannah.

Ingen av legene våget å gjennomføre det nødvendige keisersnittet for å redde barnet. Tilstanden til moren var for redusert, enda hun hadde fått blodtilførsel.

I fem dager lå Hannah på sykehuset i det hun beskriver som et mareritt.

«Gud ga oss en sønn»

– Gud ga meg styrke mentalt og fysisk. Jeg var helt ute av meg, men troen holdt meg sammen, sier hun.

På den sjette dagen kom beskjeden hun hadde håpet på. I byen Aizawl kunne et uavhengig legeteam operere henne.

Hannah husker lite fra den 180 kilometer lange turen med ambulansen på dårlige veier, gjennom jungel og over fjell.

Men hun husker da hun holdt doktoren i hånden like før keisersnittet.

– Han ba for meg og barnet. Og for at operasjonen skulle bli vellykket. Det betydde alt for meg.

Prematur, men lys levende, ble den lille bylten lagt i armene til mor for første gang. Det ble mange tårer den dagen for Hannah.

Hun glemmer ikke reaksjonen til ektemannen da hun ringte ham med de gode nyhetene.

– Han var så glad for at alt gikk bra til slutt og sa at vi må ære Gud for dette miraklet. Han foreslo å gi barnet navnet Jeddy Pek Cuang. Jeg synes det var et fantastisk navn.

Jeddy Pek Cuang betyr «Gud ga oss en sønn» på språket deres.

Slår alarm om barns levevilkår

Selv om Jeddy Pek Cuang overlevde en komplisert fødsel, venter en kritisk tid for den nyfødte.

Dagen har snakket med leger fra Myanmar som nå jobber gjennom nyopprettede helseorganisasjoner i India.

Indiske sykehus vil ikke gi dem jobb uten lisens fra sentrale myndigheter. Derfor starter de heller som uavhengige leger.

Siden legene er en del av den sivile ulydighetsbevegelsen Civil Disobedience Movement (CDM) i Myanmar, kan de ikke stå fram med navn og bilde.

Etter å ha reist rundt til ulike flyktningleirer med mobile helseklinikker, er de rystet over levevilkårene.

– Vi er veldig bekymret. Spesielt for situasjonen til barn under fem år. De får ikke nok næring og foreldrene har ikke råd til medisiner, sier en av de kvinnelige doktorene.

Hun understreker at de første 2.000 dagene i et menneskes liv er de mest kritiske når det gjelder forebygging av sykdommer.

– Små barn som ikke får nødvendige vaksiner er svært utsatt for smittsomme sykdommer som meslinger og tuberkulose. Mangelen på hygiene og dårlige sanitærforhold gjør at smitte sprer seg raskt i flyktningleirene. Konsekvensene av et utbrudd kan bli fatale, sier hun videre.

Mobiliserer legeteam

Bevegelsen CDM oppsto etter kuppet i 2021 og har engasjert tusenvis av offentlige ansatte, soldater og tjenestefolk som nekter å adlyde ordre fra militæret.

De risikerer å bli arrestert, torturert og til og med drept for å nekter å adlyde ordre. Men de gjør det for å protestere og stå opp mot regimet.

Gruppen har som en konsekvens blitt nominert til Nobels fredspris i 2022.

De burmesiske legene forteller om en økende interesse blant helsepersonell i Myanmar til å forlate sine stillinger og heller bli med i den ferske organisasjonen.

– Militærregimet har vært der siden vi var små. Nå er det på tide å sette en stopper for dem. Vi vet det vil koste og ta tid, men vi vil kjempe til siste slutt, sier den kvinnelige legen.

På tross av god kapasitet, er legene helt avhengig av økonomisk støtte og medisiner fra partnere i utlandet for å jobbe. Dårlige veier og lange avstander gjør i tillegg arbeidet krevende og kostbart.

– Vi har mannskapet, men ikke pengene. Håpet vårt og bønnene våre går på å få opp mobile klinikker som vi kan kjøre rundt med, slik at vi kan dekke enda flere områder. Vi jobber mye med fundraising, sier en av de mannlige legene.

– På hvilken måte hjelper den kristne troen deres i arbeidet?

– Uten troen er det vanskelig å stå opp i disse dager. Gud styrker oss og beskytter oss. Jeg opplevde at militæret raidet hjemmet mitt, men på forunderlig vis var jeg ikke hjemme akkurat den dagen. Hadde jeg vært det, ville de nok arrestert meg, sier den kvinnelige legen.

Vanskelig å se fremover

Tilbake i flyktningleiren ved grensen er det straks tid for å legge lille Jeddy Pek Cuang. Hans to eldre søsken leker med en jevnaldrende fra nabohytta.

Hannah synes det er vanskelig å svare på hvilken fremtid hun ser for seg at barna vil vokse opp i.

– Jeg vet ikke engang hva som vil skje neste uke. Vi legger alt i Guds hender og tar en dag av gangen, sier hun.

– Hva kan kristne i Norge være med å be for?

– Vær så snill å be for demokrati og fred. Vi vil bare reise hjem igjen, sier Hannah.