Hanne (36) har åtte prester i nær familie

Hanne Zimmermann Ølberg ble nylig innsatt som sokneprest i Salhus kirke i Bergen. Broren, Jon Zimmermann, er kapellan i nabomenigheten Åsane kirke. Søskenparet møtes jevnlig på samlinger for alle prestene i prostiet, og det hender at de tjenestegjør i hverandres kirker.

18 teologer i ­bryllupet

Hanne er datter til en prest og har giftet seg med en prest. Ektemannen Ole Marton Ølberg vokste opp i en prestefamilie. Der har to av barna gått i farens fotspor. Eller kanskje har de gått i onklenes fotspor, for tre av dem er også prester.

Da hun giftet seg, var det ikke mindre enn 18 teologer i bryllupet.

– Hvem ble den heldige som fikk vie dere?

– Det ble onkelen og fadderen til min mann. Så fikk pappa bare være pappa den dagen, sier Hanne.

Dagen treffer henne sammen med Jon og faren, Asle Zimmermann (63) i Knarvik kirke. Han arbeider til daglig som sokneprest i Larvik i Tanum og Kjose ­menighet.

Etter at han hadde gjort unna tre gudstjenester på julaften og en på første juledag, tok han og kona turen til ­Bergen for å besøke barn og ni barnebarn.

Prestemangel

Det har lenge vært kjent at det er en økende prestemangel i Norge. I november meldte NRK at det mangler 100 prestestillinger i Norge. Hvert år går 70 prester av med pensjon, mens drøyt halvparten så mange kommer til.

Da Asle Zimmermann (63) studerte ved Menighetsfakultetet i Oslo i kjølvannet av Jesusvekkelsen, var de 130 på hans kull. Tall fra MF vitenskapelig høyskole viser at da han fullførte praktikum i 1982, var de 89. I dag tar omlag 25 praktikum årlig, og til sammen er det rundt 200 studenter på teologiprogrammet.

– Det var kjempestore prestekull den gangen. Mange av dem jeg studerte med nærmer seg pensjonsalder, opplyser han.

Hanne studerte teologi ved VID vitenskapelige Høyskole, tidligere Misjonshøyskolen, mens Jon valgte å ta utdannelsen ved NLA Høgskolen i Bergen.

– For min del handlet det om at en større vennegjeng fra folkehøgskolen dro til Bergen for å studere. Jeg ønsket å være med dem og startet på kristendom grunnfag ved NLA. Jeg har alltid holdt døra åpen for å bli prest, men jeg var ikke så bevisst den gangen. Underveis i prosessen bestemte jeg meg for å ta hele løpet. Det opplevdes riktig, forteller Jon.

For Hanne startet utdannelsen med en bachelor i interkulturell kommunikasjon.

– Det var mange ting jeg syntes var spennende. Til slutt sto valget mellom juss og teologi. Jeg er vokst opp med teologi, og dypt inni meg kjente jeg at der var jeg «hjemme». I dag er jeg glad for valget jeg tok, legger hun til.

– Mor har spilt en ­viktig rolle

Det er tidlig på morgenen, og Hanne byr på kaffe i kopper hun har tatt med hjemmefra. Alle tre har på seg prestesnipp for anledningen. Asle, som er på ferie, har fått låne en av sønnen.

I og med at faren var prest, var begge kjent med hva yrket innebar da de startet utdannelsen. Jon forteller at han var glad i salmer og liturgi fra han var liten og gikk i kirken hver søndag sammen med moren. Gudstjenestene kunne virke lange, men da han var stor nok til å velge selv om han ville gå eller ikke, opplevdes det mest ­naturlig å fortsette.

– Jeg kjente på at det ikke var godt å sitte hjemme og se mamma gå til kirken alene, sier han.

– Hadde du dårlig samvittighet?

– Kanskje litt, men jeg ønsket å være en del av det store fellesskapet.

Han trekker fram at også moren har spilt en viktig rolle for hans valg av yrke.

– Hun var veldig trofast og satt aldri hjemme når pappa prekte.

– Å være gift med en prest er livet hennes. Det er livet vårt, skyter Asle inn.

Jon fremhever betydningen av å ha en ektefelle som støtter det han holder på med og som er med i kirken.

– Det er viktig med den støtten, for det koster å jobbe høytider, helger og kvelder, sier han.

Øvde på liturgi

Også for Hanne var det å gå i kirken en naturlig del av søndagen.

– Det kunne ofte være kjedelig, og jeg satt mye og bladde i salmeboka. Liturgien kjente vi godt etter hvert, og hjemme øvde vi oss på å være prester. Jeg husker at vi lyste velsignelsen over hverandre.

Asle husker spesielt en gang da Hanne og venninnen var skjønt enige om at han hadde holdt en god preken. Begrunnelsen har han ikke glemt: den var så kort.

– Det er ikke sikkert at mine prekener er mer tilgjengelige enn pappa sine. Som prest står man i fortid, nåtid og fremtid. Kirken skal være relevant, samtidig som vi har med oss en historie og kan se fremover på en helt annen måte enn folk flest. Det er viktig at vi ikke blir så relevante her og nå at vi ikke blir relevante for fremtiden, sier Hanne.

Asle kjenner på takknemlighet for at barna valgte presteyrket. Samtidig kjente han seg også fristet til å advare dem.

– Å være prest har sine sider, sier han.

– Hva tenker du på da?

– Det er en stadig avveining mellom arbeid og familie som kan oppleves krevende. Det er et fleksibelt yrke, men du kommer ikke bort fra at du må jobbe når andre har fri. Lenge hadde jeg bare fri en helg i kvartalet, forteller han.

Fleksibelt

– Å være prest er noe helt annet nå, skyter Hanne inn.

Både hun og ektemannen skulle egentlig jobbet i julen som var. På julaften skulle hun ha talt på tre gudstjenester.

– Heldigvis fikk jeg fri, men jeg kan ikke regne med det neste jul. Det vanlige blir at jeg skal jobbe.

Hanne forteller at hun og ektemannen er avhengige av proster som spiller på lag med dem og kan legge til rette for at det skal fungere på hjemmebane.

– Men det forutsetter at vi er tidlig ute med planlegging. På kveldene bytter vi på å gå på jobb. Jeg jobber ofte torsdags og fredagskvelder, mens Ole Marton jobber tirsdag og onsdag. På søndager må vi ha barnevakt. Samtidig kan vi levere barna i barnehagen klokka 09.00 og hente dem klokka 15.00 på ettermiddagen. På mandager har vi begge fri. Jeg er veldig takknemlig for fleksibiliteten som ligger i yrket og som gjør at jeg kan ta barna med der det er naturlig, sier hun.

Jon påpeker at det er mange yrkesgrupper som jobber på kvelder. Han er selv gift med en sykepleier som jobber hver tredje helg.

– Enten jobber hun, eller så jobber jeg. Så må vi heller nyte de øyeblikkene vi har sammen, sier han.

Prestehumor

– Du, Hanne, er gift med en prest. Er det mye prestehumor i familien?

Hun nøler litt og forteller at hun har vokst opp med historier både fra Madagaskar og fra prestelivet i Norge.

– Det er ikke så lenge siden jeg hørte en morsom historie om din mann, skyter Jon inn, og viser til en fest i regi av prostiet. Der ble prestene utfordret på å dele historier der de «ikke fikk det helt til».

Hanne bekrefter at mannen hennes bidro med et par historier. Blant annet en om da han hadde tatt på seg sønnens bittelille caps før gudstjenesten og glemte å ta den av. Gjennom hele gudstjenesten satt folk og ventet spent på hva som var poenget med prestens uvanlige hodeplagg. De måtte gå skuffet hjem.

– Han oppdaget ikke at han hadde noe på hodet før han skulle kle seg om, sier Hanne og ler.

Forkynnelse

Alle tre trives med å forkynne, men Asle påpeker at det er stor forskjell på å forberede en preken og på annet kontorarbeid.

– En preken blir du ikke ferdig med før du har holdt den. Jeg starter tidlig i uka med tekstarbeid, kommentarer og tekstgjennomgåelse. Jeg ber underveis og skriver den kanskje ut torsdag eller fredag. Så står jeg opp tidlig søndag og går gjennom prekenen på nytt, forteller han.

Han beundrer barna som han opplever er tidlig ute med forberedelsene.

– Dere liker å forkynne. Kanskje på en annen måte enn jeg kan si at jeg liker det. Samtidig er det dypt meningsfullt å formidle evangeliet. Når du går inn i gudstjenesten - i dialog med menigheten, tekstene og liturgien, blir du båret selv. Det er en sterk og god opplevelse, sier han.

Manglende kunnskap om presterollen

– Hvorfor tror dere at det er så få som ønsker å utdanne seg til prester?

– Kunnskap om prestens arbeidsoppgaver og rolle er ganske fraværende. Mange tenker nok at yrket ikke passer for dem, sier Jon.

Som prest i Salhus har Hanne spurt mange unge hva det er som gjør at presteyrket ikke er aktuelt for dem. Mange svarer at det er andre yrker som er mer prestisjefylte.

– Få har vokst opp i kirken og kjenner ikke kirken innenfra. For dem er det helt unaturlig å skulle tenke prestejobb. I tillegg har det mye å si hva venner gjør.

Som kapellan og sokneprest har hun også møtt mange konfirmanter. For mange av dem fremstår kirken nærmest som et «annet univers».

– Jeg har lite tro på at de i løpet av få år skal komme dit hen at de vil begynne å studere for å bli prest. Samtidig tror jeg det er viktig å fortsette arbeidet med å rekrutter til prestetjeneste ved å fortelle unge kristne om hva yrket går ut på og peke på viktigheten av misjon.

Begge ser for seg at de kommer til å jobbe som prester i mange år fremover.

– Men det avhenger om jeg opplever at det er rom for meg i kirken, sier Jon, og nevner konkret teologi og hvordan man praktiserer det å være prest.

– Så lenge kriteriene ikke endrer seg drastisk, kan jeg se for meg at jeg blir prest i lang, lang tid, sier han.

Skapt i Guds bilde

Mye har endret seg siden Asle ble ordinert i 1983. I mange av disse årene har han brukt mye tid og krefter på det han har opplevd som «krevende, teologiske spørsmål». Synet på homofili og samkjønnet vigsel har vært en gjenganger de siste tiårene.

– Som kristen og teolog har jeg landet på at jeg ønsker å stå fast på kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet. Samtidig respekterer jeg at andre har kommet fram til et annet standpunkt. Personlig er jeg opptatt av at det jeg sier offentlig ikke skal avvike fra det jeg kunne sagt til mitt eget barn - ansikt til ansikt - dersom han/hun var homofil. Måten man sier ting på er utrolig viktig, sier han.

– Har rommet blitt trangere?

– Jeg kan oppleve at bare det å understreke at vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, kan være vanskelig å si. Men det handler også om min egen frimodighet. Jeg har aldri fått refs for ting jeg har sagt, selv om det kan ha vært røffe kommentarer i lokalavisen.

Også Hanne og Jon fastholder kirkens klassiske syn på ekteskapet. Etter at Hanne ble sokneprest har hun blant annet vært i dialog med de lokale bedehusene.

– De ønsker tydelighet, forteller hun.

Jon opplever for sin egen del at støynivået har avtatt. Selv bruker han lite tid på å snakke om temaet.

Asle sier at han er grunnleggende takknemlig for at Hanne og Jon valgte å gå i hans fotspor og bli prest.

– Gir du dem råd?

– Vi samtaler jevnlig. Noen ganger ringer Hanne, andre ganger ringer Jon og vil vite hva jeg synes om en konkret sak. Som prest opplever jeg at vi er stafettløpere. Vi får «pinnen» og leverer den videre. Vi glemmes ganske fort. I beste fall henger det et bilde på veggen av oss når vi har sluttet. Det som står igjen, er det vi fikk gi, sier Asle.

Færre enn forventet slutter som prest

Slik skal prestekrisen løsesRekrutteringsmidler