Hans Nielsen Hauges bokkiste er vendt hjem

Onsdag 12. april fyller bokhandler Hans Petter Foss 77 år. Den dagen gir han ut boka Bokkisten, den tredje i rekken av bøker han har skrevet om Hans Nielsen Hauge.

Det er tre flere bøker enn han hadde trodd han noen gang skulle forfatte. Som dyslektiker hadde han egentlig ingen planer om å ernære seg på bøker, hverken som skribent eller som selger, men mot mange odds var det akkurat slik det ble.

De siste åra har Foss lagt masse innsats og penger i å holde liv i Norges eldste kristne bokhandel, Bok & Media i Akersgata i Oslo. Og det er hit han har bragt klenodiet han nå har skrevet bok om.

Utgivelsen er nøye planlagt og tidspunktet alt annet enn tilfeldig. Foss ønsker oppmerksomhet både om boka og om den gamle kassen han mener det er trolig at Hauge benyttet på sine mange reiser på langs og tvers av Norge for langt over 200 år siden.

– Liten tvil

«...at den har tilhørt Hauge, er det lite tvil om», skriver han i boka hvor han gjør nøye rede for Hauges bevegelser i juni 1820. Da var Hauge på en av sine siste reiser utenfor Oslo og kom til Drammen hvor han var medeier i et spinneri som gikk ganske dårlig. For å bedre på resultatet ble det vedtatt at virksomheten skulle flyttes til et fossefall i Solbergelva slik at man kunne etablere en mølle og gå over til mekanisk drift.

Hovedhuset ved Solberg Spinderi, en bedrift som fortsatt eksisterer, ble flyttet fra Drammen og er i dag den eldste bygningen i bygda. Det var her bokkisten ble funnet omkring 1965 da loftet måtte ryddes fordi taket skulle skiftes ut.

Til å begynne med brukte en lokal snekker, Erling Andresen, kassa til verktøy, og da oppdraget var over, fikk han ta kassa med seg. Den kom senere i murer Oddleif Kvålseths eie som betaling for en vennetjeneste han utførte for Andresen. Først i fjor sommer fikk bokhandler Hans Petter Foss fatt i den, og nå eies den av Lutherstiftelsen og kan beskues av alle i Bok & Medias bokhandel i hovedstaden.

«Ikke så fin»

Foss utga i 2020 boka Haugianeren og har reist en del rundt for å holde foredrag om hovedpersonen i fortellingen, hans egen tipptippoldefar, Tollef Olsen Bache.

Etter et slikt foredrag kommer murer Kvålseth bort til Foss og forteller om den gamle trekisten med jernbeslag og slitt selskinnstrekk som han har eid i mange år.

– «Denne må du se», sa han til meg. Han mente at kisten ikke var så fin, men det syntes jeg at den var. Han fortalte at han hadde fått tilbud om masse penger for den, og så mye penger hadde ikke jeg. Likevel fikk jeg kjøpe den av ham for et beløp jeg hadde råd til, forteller Foss til Kristelig Pressekontor.

Han mener uansett at bokkisten har større verdi symbolsk enn den har i kroner og øre.

Selvlaget?

Foss har brukt mye tid på å granske historien og trukket den konklusjon at det må være snakk om Hauges bokkiste. Han baserer dette blant annet på det de foregående eierne av kisten har fortalt. Han har også konsultert en antikvitetshandler som kan bekrefte at det er snakk om en reisekiste fra sent 1700-tall eller tidlig på 1800-tallet.

– Man kan ikke være helt sikker, men på loftet i Solbergelva, blant rot og skrot, ble kisten funnet. Den var gått i glemmeboka på et vis, sier han og medgir at han ikke kan være skråsikker på at det er Hauges kiste.

Likevel sier han: – Hva skulle det ellers være?

Foss er ikke bare temmelig viss på at dette er kisten Hauge bar med seg da han tok seg fram i landet, til fots og over store avstander, mellom 1796 og 1804. Han er også overbevist om at Hauge har laget den selv, til dette bestemte formålet.

– Hauge var finsnekker, og han lagde blant annet skap og skatoller, forteller han og mener at dette underbygger sannsynligheten for at det er Hauges bokkiste det er snakk om.

Kisten er solid og laget av tre trukket med selskinn. Det meste av skinnet er slitt vekk gjennom langvarig bruk. Ellers er kisten stort sett intakt. Den har kraftige jernbeslag som har gjort den robust og sikkert bidratt til at den fortsatt henger sammen.

Foss har sørget for å måle og veie klenodiet, og kisten har en vekt på hele tolv kilo – uten bøker eller annet innhold. Det må ha vært litt av en bør for en veifarende som hadde apostlenes hester som viktigste framkomstmiddel og dels vandret i vanskelig terreng. Det betyr – om det stemmer – at Hauge må ha vært en fysisk sterk person.

Kisten er 33 centimeter bred og 77 centimeter lang. Foss tror ikke det er tilfeldig, men at tallene spiller på bibelbasert numerologi der tallene 3 og 7 er viktige og symboltunge. Han bygger selv opp under tankegangen ved å utgi Bokkisten på sin egen 77-årsdag.

Ambulerende bokhandel

– Hauge hadde mye verdifullt med seg på reisene sine. I bokkisten hadde han alle skriftene og bøkene som han hadde fått trykket, og han bar også på bibler og andre oppbyggelige bøker. Han ga bort eller solgte til alle som ville ha, sier Foss som kaller bokkisten Norges første ambulerende bokhandel.

Han påpeker at Hauge distribuerte 200.000 bøker på noen få, men svært aktive år. Dette gjorde ham til landets desidert mest leste forfatter.

– Bøkene ble spredd i en befolkning på i underkant av 900.000 mennesker hvorav de fleste leste dårlig. Det er ufattelig for meg, sier Foss som gjerne skulle hatt en tilsvarende suksess.

– Det var dette som senere ble til Lutherstiftelsens bokhandel som igjen er forløperen til Bok & Media som vi driver i dag. Og nå står altså kisten i bokhandelen her hos oss, sier Foss med et stort smil.

Med det mener han at Hans Nielsen Hauges bokkiste omsider – etter 203 år – er kommet hjem og har funnet sin rettmessige plass.