Har gledet Kristen-Norge i 40 år

Vi kjenner dem som Marit og Irene.

Men de to kjenner hverandre aller best. I dag blir det Marit om Irene, og Irene om Marit.

* Har du opplevd de to sangevangelistene på nært hold? Er du blitt styrket i troen av deres sang og musikk, på møter, konserter eller via kasettspilleren hjemme eller i bilen? Del det med oss andre. Bruk kommentarfeltet nederst på denne siden! *

Men først litt musikk!

Opptaket er fra Fangekasa misjonssenter i Aremark i Østfold i fjor sommer:

Følg Dagen på Facebook - Twitter og Instagram

Og nå...

Marit om Irene

– Hva la du merke til ved Irene første gang dere møttes?

– Det strålende smilet. Vi møttes i Bergen og tok fergen over til Askøy, der vi skulle ha vårt møte. Irene var glad og engasjert, og i løpet av den første turen hadde hun allerede rukket å fortelle meg mye.

– Husker du hva hun hadde på seg?

– Nei, overhodet ikke. Det var nok personen som opptok meg mest.

– Hva med hårsveisen, har den forandret seg med årene?

– Hun hadde kort hår da vi møttes. Så langt hår. Så kort hår igjen. Hun liker å forandre på sveisen.

– Har Irene en favorittvits?

– Det er vel kanskje ikke vitser vi ler mest av. Jeg husker en sann historie som vi lo mye av. Hun skulle ha møter, og ble hentet av husverten på kaien. Han tok feil av tidspunktet og gikk ned til en tidligere båt. Mens han sto der kom naboen, som hadde kjøpt seg ny hatt. «Er du Irene Krokeide?» ville han vite, og fikk svar som spør: «Er du galen, mann?»

– Ler hun av dine vitser?

– Ja, hun gjør faktisk det. Vi har felles humor og ler mye i lag, hjemme og til og med på møter. Det er utrolig mye moro i misjonen.

– Hvilket bibelvers forbinder du umiddelbart med Irene?

– Da tenker jeg på et vers hun siterte mye den første tiden vi reiste sammen, fra 2Tim 1:8 «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!»

– Vi oppdaget tidlig at ikke alle hadde sans for at vi reiste for misjonen. Det var de som mente at vi rotet bort livet vårt, og vi fikk høre at vi ikke var så lure. Derfor snakket vi ofte om gleden ved å eie et kall, men også smerten ved at folk ikke forsto oss. Da sa vi ofte til hverandre: «Hvorfor være konge når en kan være evangelist»?

– Hvilke egenskaper ved Irene er det du verdsetter høyest?

– Pågangsmotet og humøret. Det er gull verd, og gjør hverdagen til en fest. Hun er veldig engasjert i det hun holder på med, og kan gjøre minst tre ting på en gang; hun lager middag, snakker i telefonen og skriver på en andakt samtidig. Det er ikke tull engang.

– Hva er hennes sterkeste side, som forkynner og som menneske?

– Det er troen på Guds Ord. Hun tror hundre prosent på det hun forkynner, og hun tror at Ordet kan gjøre under. Hun sprudler når hun ser noe nytt, og har en glede som smitter. I tillegg har hun en god fortellerevne. Jeg kan ha hørt historien mange ganger, men det er like spennende å høre henne fortelle hver gang.

– I tillegg har hun en evne til å se lyst på det meste. Jeg husker godt at vi kjørte utfor i vår tidlige ungdom. Bilen rullet rundt og vi lå begge forslått. «Lever du?» spurte Irene. «Ja», svarte jeg, og var veldig forkommen. «Jammen, Marit. Dette gikk fint, det!» utbrøt hun. Den historien har jeg brukt mange ganger som et eksempel på at hun i det lengste prøver å se lyst på livet uansett.

– Nevn en ting ved Irene som du irriterer deg over.

– Det må være at hun veldig ofte er ute i siste liten, og likevel rekker hun det meste.

– Så du har stått mange ganger og ventet på henne?

– Ja, du kan si det sånn. Jeg har mange ganger holdt pusten når jeg har lurt på om vi rekker flyet eller møtet.

– Nevn en egenskap ved Irene som du gjerne skulle hatt selv?

– Det må være at hun tar lettere på ting. Jeg er av den typen som grubler mer, og må til bunns i ting. Jeg skulle gjerne hatt det som henne.

– Hva har vennskapet mellom dere betydd for deg`

– Det har jo en utrolig stor verdi, og har vært en bærebjelke i tjenesten som har hjulpet meg til å holde ut. Vi er to som deler gleder og sorger, og som kan snakke sammen om utfordringer. Men av alt i vårt vennskap er nok bønnefellesskapet det aller viktigste. Det har vi om vi er sammen eller hver på vår kant. Det å kunne ta en telefon og be sammen er utrolig verdifullt.

– Hva er det som gjør at du fremdeles trives i tjenesten sammen med henne etter så lang tid?

– Vi har det veldig kjekt i lag og har bruk for hverandre. Jeg bruker å si at den du har bruk for, har du det godt i lag med. I tillegg er kjemien bra. Det har den vært fra første dag.

– Hva ville du gjort annerledes om dere hadde begynt tjenesten i dag?

– Det er mange ting når en ser seg tilbake, men det første som slår meg er at jeg ville brukt enda mer tid i bønn. For bønn er kanskje det området der en ser at Gud gjør mest. Det ser jeg i eget liv og i møtevirksomheten. Når folk ber, skjer det ting.

– Har du fortsatt tro på metoden dere bruker?

– Helt klart, og det er jo derfor vi holder på. Hvorfor gjøre forandringer når det fungerer så godt? Jeg har tro på Guds Ord, at det forvandler folk, og vi opplever at folk får møte Jesus og blir frelst. I tillegg synger vi sanger, som er fylt av Ordet. Kort og godt, så handler det om Ordet og bønnen, bærebjelkene i arbeidet vårt.

– Ser du for deg at andre kommer til å gjøre som dere?

– Ja. Vi opplever jo nå i Indremisjonsforbundet at det vokser opp en ny generasjon av unge, ivrige forkynnere som har tro på Guds Ord, og på sammenhengende møtevirksomhet. Det er veldig inspirerende å møte dem, og av og til får jeg være sammen med noen av dem.

– Er det en spesiell omvendelse du husker fra disse 40 årene?

– Det popper opp mange, men jeg velger å trekke fram en som skjedde i 1980. Mange var blitt minnet om å be for en fiskeskipper, som hadde opplevd mye tøft og vært alvorlig syk. Folk trodde han var hard, fordi ingenting av dette førte til at han ble omvendt. Så skjer det en dag at kona i huset vi bodde i den gang kommer springende inn og ber oss komme ut. Der står det en mann som vil snakke med oss, og som holder seg for hjertet. Han hadde ikke sagt mange ordene før vi forsto hvem han var. «Folk tror at jeg er hard, men når det gjelder åndelige spørsmål, er det ingen som vet at jeg har bøyd mine kne i rorhuset når det har stormet som verst og sagt: «Om du vil hjelpe meg til lands nå, så vil jeg bli en kristen».

– Han ga seg over den dagen, og det var en sterk stund i det rommet. Det får meg til å tenke på sangstrofen: «Sterke menn på kne». Det var en sterk omvendelse som skjedde, og han ble en gladgutt i Guds rike etter det.

– Er det en møteuke du husker ekstra godt?

– Da tror jeg at jeg vil trekke fram den første vekkelsen vi sto i, i Øygarden utenfor Bergen. Vi hadde bare reist sammen i tre uker da det skjedde, og den gjorde mye med oss som har preget oss til dags dato. Vi skulle bare ha fire møter der, men lørdag kveld var det en dame som ga seg over. Da kom gamlekarene og spurte om vi ikke skulle utvide møteaksjonen. Vi fikk panikk, husker jeg, og sa at vi ikke hadde tro for å fortsette. Sannheten var at vi ikke visste hva mer vi skulle preke om. Vi hadde ikke lange prekener på den tiden, bare korte vitnesbyrd. Men de ville ikke høre på oss, og da siste møte var ferdig sa de til de som var der at «nå er dere velkommen på møte hver kveld resten av uken».

Vi holdt på å besvime da vi hørte det, og ble drevet inn i bønn. Vi ble der i seks uker, og ba og ba for å makte å stå i det. Vi hadde ikke lange taler, men etter hvert som folk ble frelst, ble det vitne- og bønnemøter. Folk kom for å høre de nyfrelste vitne.

– En annen ting som fikk stor betydning, var den omsorgen vi møtte hos den kristne mannen vi bodde hos. Vi ville jo hjem hele veien, og sa at «nå tør vi ikke mer». Men han viste oss at det handlet ikke om oss, men om Jesus. Han ga oss et fokus som vi har vært opptatt av i alle disse årene; Gud bruker det som ingenting er. Det er vår frimodighet.

– Hvorfor er det bedre å være to enn en?

– Det er veldig bibelsk å være to, og vi forstår hvorfor. Da er en to om sorger og gleder, og to som kan be sammen. Det er gull verd, og hemmeligheten til at vi har hatt det så bra og holdt ut så lenge.

Og nå...

Irene om Marit

– Hva la du merke til ved Marit første gang dere møttes?

– Jeg husker at jeg syntes hun var pen, og så hadde hun god humor. Hun var veldig flink til å lytte, og jeg trivdes med henne fra første stund.

– Husker du hva hun hadde på seg?

– Nei, jeg var nok mer opptatt av den gode samtalen.

– Hva med hårsveisen? Har den forandret seg med årene?

– Hun var nyklipt den gangen, men krøllene vokste ut igjen. De misunte jeg henne, men hun ville ikke ha dem. Vi snakket ofte om å bytte hår og hadde mye moro med det.

– Har Marit en favorittvits?

– Ikke en vits, men hun fortalte en historie som fikk oss til å hyle av latter. Om en bondekone som hadde kastet noe saft som hadde gjæret. Den hadde hønene fått tak i, og da hun kom ut en stund senere så hun hønene ligge stein daud. Kona syntes det var for gale å miste alle, og tenkte at hun i alle fall måtte berge fjørene. Så hun gikk i gang med å ribbe alle. Senere samme ettermiddag hørte hun et forferdelig leven, og da hun åpnet døren, sto det ti ribbede høner utenfor og kaklet. De var våknet av rusen.

– Ler hun av vitsene dine?

– Ja, og det er det som er så inspirerende. Hun ler like godt hver gang. Og så har hun en herlig latter som inspirerer til å legge enda mer på når jeg forteller.

– Ler dere sammen?

– Ja, humoren er et varemerke for oss. Vi har lett for å se humoristisk på ting, ofte i dypeste alvor. Men det kan være godt å bruke humor til å plassere ting.

– Hvilket bibelvers forbinder du med Marit?

– Det er et vers fra 2. Kor 3:5: «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud». Når jeg leser det, tenker jeg på Marit. Vi delte det ofte tidligere, før vi gikk til møtene. Ingen av oss følte oss dugelige, men det sto i Guds Ord. Vi fikk gå i Jesu navn, og det har holdt til denne dag.

– Hvilke egenskaper ved Marit er det du verdsetter høyest?

– Det må bli trofastheten hennes, og rettferdighetssansen. I tillegg er hun veldig pliktoppfyllende og har glitrende humor.

– Hva er Marit sin sterkeste side; som forkynner og menneske?

– Fra første stund ble jeg overveldet og berørt av hennes evne til å male Kristus med ord, slik at vi ser hans kjærlighet til oss, og hans nød for oss. I tillegg er hun flink til å følge opp de som trenger henne.

– Nevn en ting ved Marit som du irriterer deg over.

– Det jeg irriterer meg over kan være både en styrke og en svakhet. Marit må ha kontroll på ting, at alt fungerer som det skal, og hun er alltid ute i god tid. Men det har spart oss for mange ubehageligheter.

– Nevn en egenskap Irene har, som du gjerne skulle hatt selv.

– Det er den jeg nettopp nevnte, spesielt det å være ute i god tid. Selv holder jeg på med en haug med ting før jeg skal ut dørene.

– Hvilken betydning har vennskapet mellom dere hatt for deg?

– Hun er jo som en søster. Jeg har kjent henne siden hun var 20, og hun har blitt en del av mitt liv, og av familien sitt liv. Når jeg trenger noen som kan kvalitetssikre ting jeg skriver eller taler, så er hun den nærmeste. Da vi møttes var hun den som kjente kodene i bedehusland. Det var til stor hjelp for meg.

– Hva er det som gjør at du fremdeles trives i tjenesten sammen med henne etter så lang tid?

– Det er jo det at vi liker å synge i lag, kombinert med vennskap og humor. I tillegg kommer bønnefellesskapet, som er viktig for oss begge.

– Hva ville du gjort annerledes om dere kunne begynt igjen i dag?

– Det er vanskelig å svare på. Birger Ådland, som var den som førte oss sammen, lærte oss en bønn som har vært en grunnvoll for oss: «Gud, før meg korleis og kor du vil, berre du til slutt fører meg heim». Vi har hatt bruk for hverandre alle disse årene, og har kunnet bedt hverandre om tilgivelse. Det har vært en stor styrke. Vår daglige bønn er å få leve i Guds vilje.

– Har du fortsatt tro på metoden dere bruker?

– Metoden med å gi stor plass til Guds Ord i møtet har alltid virket. For der Guds Ord er, der er Jesus selv. Da kan Han møte mennesker. Det har vi sett helt til denne tid. Det er en bønn, ikke bare for oss men også for organisasjonen, at Gud må drive ut flere evangelister. Det har vi forventning til.

– Er det en omvendelse du husker spesielt?

– Mange, men jeg velger å trekke fram en fra en vekkelse på Sunnmøre. Marit og jeg reiste med fergen inn til byen for å synge på et møte. Der kom vi i snakk med en ung jente, som spurte hvor vi skulle. Kort tid etter sier hun: «Jeg må bli frelst». Vi gledet oss over å høre det, og inviterte henne på møte. «Nei, det kan ikke vente. Det må skje nå», lød svaret. Vi så derfor ingen annen råd enn å sette oss på en benk på kaien. Der fikk vi lede denne flotte ungdommen til Jesus. For oss var det en hellig stund, så vi la nesten ikke merke til de nysgjerrige blikkene fra folk som gikk forbi.

– Er det en møteuke du husker?

– Ja. Da vil jeg trekke fram vekkelsen vi opplevde på Godøya for over 30 år siden. Der så vi hva bønn kan utrette. Gud frelste mange av ledertypene, og miljøet forandret seg totalt. Det ble slutt på dans med fyll og fest, og bedehuset ble fylt av ungdommer som sang og vitnet. De hjalp oss til og med når vi hadde møter i nærområder. De hadde stor tro på bønn og møttes om kveldene for å be. Mange av dem er med som ledere i kristne organisasjoner i dag.

– Jeg husker spesielt en beskjeden mann, som tenkte om seg selv at han aldri kunne gå til fremste benk og bøye kne. Men da han reiste seg fra møtet og la hånden på dørklinken, hørte han Guds røst si: «I kveld har du ditt siste kall». Hvorpå han snudde momentant og gikk fram til første benk og bøyde seg. Sønnen kom også, sammen med flere sambygdinger. Det ble et så mektig møte! Ingen av oss som var der kommer noen gang til å glemme det. Vi så et levende mirakel fremfor øynene våre.

– Mannen i mitt liv ble også frelst i den vekkelsen. Vi har jubileum i år, etter 30 års ekteskap. Jeg hadde vel aldri vært i tjenesten i dag om det ikke var for han.

– Hvorfor er det bedre å være to enn en?

– Jesus sendte disiplene ut to og to. Det var lurt, og Marit og jeg forstår hvorfor. Det er godt å kunne støtte seg til hverandre. Da blir det halve byrden, doble gleden og en felles opplevelse. Vi kan oppleve krevende situasjoner, men da kan vi bearbeide dem sammen, og be over dem. Det at vi har vært to, har spart oss for mye, og vi har klart mer. Vi har gitt hverandre gode råd, sunn kritikk og oppmuntring.

--------

Følg Dagen på Facebook - Twitter og Instagram

* Har du opplevd de to sangevangelistene på nært hold? Er du blitt styrket i troen av deres sang og musikk, på møter, konserter eller via kasettspilleren hjemme og i bilen? Fortell oss! Bruk kommentarfeltet: *

Få din egenskrevne lovsang utgitt på EP

Maler Guds kjærlighet med stemmen