Har Gud virkelig talt?
- Om åpenbaringstanken svekkes, har både GT og NT mistet særstilling som troens kilder, sier ekspert på bibelforskning, Karl William Weyde.
Det kan kanskje høres ut som en selvfølge. Men for mange er det alt annet. At Gud skal ha brutt inn i historien og henvendt seg til menneskene. Først til ett menneske, og siden til flere. I en tid der de mest overnaturlige av de kristne dogmene angripes av det skeptiske og naturalistiske sinn ville det kanskje ikke være rart om kirken firte noe på kravet om en slik åpenbaring i Det gamle testamentet?
– Den kristne tros egenart står og faller med at Gud mange ganger og på mange måter i tidligere tider har talt til fedrene gjennom profetene - og så til oss, gjennom Sønnen, Jesus Kristus, kontrer professor Karl William Weyde. Han er ekspert på bibelforskningen som retter seg mot Det gamle testamentet og tror ikke at åpenbaringsteologien står for fall.
Annonse
Historisk
Weyde forteller at synet på åpenbaring kan variere fra felt til felt innenfor forskningen. Men når fortellingen om Moses og israelsfolket leses i norske kirker på søndag så mener han at det er grunnleggende at hendelsen faktisk refererer til en historisk hendelse.
– Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved for eksempel utferden fra Egypt som historisk hendelse. Og heller ingen grunn til å betvile innvandringen til og erobringen av Kanaan, det landet som senere ble kalt Israel. Og heller ingen grunn til å betvile at det gamle Israel var et kongedømme, eller at Salomos tempel er en historisk realitet, slår han fast.
LES: Bibelen, Guds ord?
Ulik informasjon
Det bibelforskningen likevel må arbeide med å forstå, sier Weyde, er ikke om det virkelig hendte, men hva som virkelig hendte. Ulike gjenfortellinger av samme hendelse gir nemlig noe ulik informasjon, forklarer han.
Som eksempel nevner den erfarne bibelforskeren at Josvaboken forteller om innvandringen til det «lovede land» på en annen måte enn den etterfølgende Dommerboken. Og Moses’ etterfølger, Josva, får i Josvaboken æren av å ha erobret «alt», mens Dommerboken lar oss få vite at det sto igjen mye land å erobre etter at Josva var død.
– Kong David gjorde ifølge Samuelsbøkene mye galt, fortsetter Weyde.
Annonse
– Blant annet er han kjent for å ha ryddet Uria av veien for å få hans kone Batseba til sin kone. Denne hendelsen er utelatt i Krønikebøkene, åpenbart for å gjøre David stor. For David fremstilles i Krønikebøkene som et forbilde, til forskjell fra Samuelsbøkenes skildring av ham.
Teologens arbeid i disse spørsmålene er derfor å spørre hvilken fremstilling som er sann, i historisk forstand, forklarer MF-professoren.
Særpreg
At Gud har åpenbart seg for israelsfolket både i GT og NT er altså selve forutsetningen for kristen teologi ifølge Weyde. Men han er samtidig sikker på at tekstene bærer preg av når de er skrevet, og av hvem.
– Tekstene og det litterære verket de står i har et teologisk sikte. Derfor kan samme sak beskrives på ulike måter i de forskjellige tekstene, sier Weyde og trekker frem flere forskjeller.
– Sabbatsbudet begrunnes forskjellig. Ifølge Andre Mosebok skal man hvile på den sjuende dag fordi Gud hvilte på den dagen. Men i parallellteksten i Femte Mosebok begrunnes sabbatshvilen med menneskets behov for hvile.
I denne teksten presiserer Gud at alle skal få hvile den dagen, også slavene. Israelsfolket skal huske at de selv var slave i Egypt.
– En historisk arbeidende teolog må her spørre: Hva sa egentlig Gud på Sinai da han gav budene? Hvordan begrunnet Gud, historisk sett, sabbatsbudet? Hadde budet opprinnelig ingen begrunnelse, slik flere av de andre budene ikke hadde det?
Annonse
Weyde sier at en mulighet er at begge de to begrunnelsene ble lagt til senere, av redaktører fra to ulike miljøer.
Fortsatt autoritet
Men hvordan skal vi da forstå disse ulikhetene som har et så menneskelig preg? Svekker ikke dette Bibelens autoritet som kilde til sann kunnskap? Nei, sier Weyde.
– Tvert imot. Denne måten å nærme seg bibeltekstene på, svekker ikke Bibelens og tekstenes autoritet, er ingen forakt for Bibelen som Guds ord. Slike spørsmål tar Bibelen på alvor. De er uttrykk for det vi, med et ofte misbrukt ord, kaller bibeltroskap. Disse tekstene viser at mennesker ned gjennom tidene har tatt omsorgsfullt vare på Guds ord og aktualisert det inn i nye situasjoner, på en måte som er i tråd med det opprinnelige ordet og budskapet i det, sier han.
Teksten fra Andre Mosebok omtales av Weyde som en kjernetekst. Grunnen er at den innleder fortellingen om at Gud gir loven til folket gjennom Moses.
– De ti bud er sentrum i loven, kjernen i jødedommen og gjentatt og vist til også i NT, sier Weyde.
– Helt grunnleggende
Annonse
Men teksten viser også til Guds frelsesgjerning mot israelsfolket. Den omhandler frelsen fra egypterne, Guds utvelgelse av Israels folk til sitt eiendomsfolk og pakten mellom Gud og israelsfolket.
– Teksten inneholder en helt grunnleggende tanke i jødenes gudstro og selvforståelse, frem til i dag, nemlig Guds utvelgelse av dem, pakten og loven Gud ga dem på Sinai.
Viktig for kristne
Sett i lys av Det nye testamentet foregriper teksten også det kristne over hele verden tror, nemlig at Guds frelse gjelder alle folk.
– Den kristne menighet har gjennom Kristus fått del i løftene til Israels fedre. Det er derfor Peter siterer Andre Mosebok og sier til de kristne han skriver til at «dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk.
– Det betyr ikke at kirken erstatter Israel, men at alle som bekjenner Jesus som frelser og Messias (Kristus) har fått del i de løfter som ble gitt til Israel i gammeltestamentlig tid. Utvelgelsen av jødene som Guds folk er altså ikke gjort ugyldig, men samtidig er det slik at Paulus ønsker og ber for dem at de må få del i Kristi frelsesverk, sier Weyde.
– Mister særstillingen
Professoren mener altså at åpenbaringstanken er livskraftig også i dagens bibelforskning. Men han er soleklar på konsekvensene dersom det skulle bli en utbredt skepsis til at Gud faktisk har åpenbart seg, først for israelsfolket og siden gjennom Jesus:
Annonse
– Om åpenbaringstanken svekkes, har både GT og NT mistet sin særstilling som troens kilder. Det gjelder både for jødedommen med GT og den senere jødiske tradisjonen og for kristendommen med både GT og NT, sier Karl William Weyde.
