Har skrevet bok om mannen som havnet i skyggen av kona

Mange ukjente kvinnehistorier er løftet fram de siste årene. Helge Alvin Rosfjord (67) går mot strømmen og skriver bok om en mann som kom i bakgrunnen av sin kjente kone.

Gustava Kielland er den kanskje mest berømte kvinnen i norsk kirke- og misjonshistorie. Hun får æren for å ha satt i gang Norges første og største kvinnebevegelse og er kjent som tekstforfatter av slageren «O jul med din glede».

Hun blir gjerne tildelt æren for mye av den julefeiringen vi kjenner i dag.

– Gjensidig forhold

Nå mener journalisten og forfatteren Helge Alvin Rosfjord det er på tide å fortelle om mannen i hennes liv.

– Uten Gabriel hadde ikke Gustava klart å få til det hun er blitt kjent for, sier Rosfjord.

Han legger raskt til:

– Det var et gjensidig forhold. Uten Gustava hadde ikke Gabriel fått til alt det han fikk til.

Mektig symbol

På bordet foran oss ligger hans siste bok, «Mitt liv med Gustava». Omslaget viser et ektepar i 45-50-årsalderen, hånd i hånd og med en gedigen hvitmalt trekirke i bakgrunnen.

Bakgrunnsbildet er ikke tilfeldig valgt. Byggingen av Norges største korskirke i tre – populært kalt Lyngdalskatedralen – er det mektigste symbolet på Gabriel Kiellands foretaksomhet og arbeidskapasitet.

– Han arbeidet hele dagen og til langt på natt. Gustava har fortalt en historie om at hun kommer inn på hans arbeidsværelse klokken ett om natten og legger hodet på skulderen hans. Men noen nattlig flørt hadde ikke Gabriel tid til. Han var en travel mann med store prosjekter.

– Og familien?

– Kona og de åtte barna traff han stort sett bare til middag, svarer Rosfjord.

Nasjonal berømmelse

«Mitt liv med Gustava» forteller om det unike misjons- og sosialarbeidet som presten Gabriel Kirsebom Kielland og hans kone Gustava startet på Finnøy i Ryfylke.

Senere satte de dype spor etter seg i Lyngdal, der de virket i 17 år.

Gustavas selvbiografi, «Erindringer fra mitt liv», fikk nasjonal berømmelse som et litterært og personlig storverk om livet som prestekone i første halvdel av 1800-tallet.

– Det er ikke så rart at Gabriel havnet i skyggen av en slik personlighet. Men han er virkelig verdt en bok, han også, mener forfatteren.

Stabeis med temperament

Gabriel Kielland var en presteskikkelse utenom det vanlige. Han var bonde, lærer, forlegger og en leder som sammen med sin kone gjorde misjonsengasjement til en folkebevegelse.

– Han kunne også bli oppfattet som en stabeis, og han hadde åpenbart et til tider voldsomt temperament, sier Rosfjord.

Nært kjærlighetsforhold

Gabriel Kirsebom Kielland vokste opp i en velstående rederfamilie i Stavanger og opplevde at farens forretning gikk konkurs. Han ble kjent med sin Gustava allerede i barndommen, og i boken framstiller Rosfjord kjærlighetsforholdet som nært, tillitsfullt og med stor gjensidig respekt.

– Gustava hadde ingen akademisk utdannelse, men fikk sine intellektuelle, språklige og åndelige impulser gjennom sin mann. Hun forteller selv i sine erindringer hvordan hun hadde problemer med å holde seg våken da Gabriel prøvde å live opp mørke høstkvelder på Finnøy med å lese høyt fra et konservativt luthersk kirkeblad – på tysk.

Etter hvert våknet hennes interesse for det skrevne ord, og Gustava er kjent som oversetter, forfatter og en enorm språklig begavelse.

– Hun fikk til og med vikariere som kirkesanger i Lyngdal, noe som var helt uvanlig for kvinner på den tiden, framholder Rosfjord.

«Pietist og hengehode»

Under studietiden ble Gabriel Kielland kjent med herrnhuterne eller Brødremenigheten, en av de mindre retningene innenfor norsk lekmannskristendom på begynnelsen av 1800-tallet.

Denne retningen var kjent for sitt innadvendte og syndsbekjennende fokus, og i familien var det flere som ble bekymret for at den tidligere så lettlivede Gabriel var blitt «pietist og hengehode».

Jordnær kristentru på tomatøya

Det teologiske ståstedet førte Kielland i konflikter i flere retninger, ikke minst med biskoper som oppfattet den profilerte presten og hans likesinnede nærmest som livsfjerne svermere.

Strategisk giftermål

På den annen siden var lekmannsbevegelsen skapt av Hans Nielsen Hauge en sterk kraft i norsk åndsliv på den tiden. Haugianerne hadde et mye sterkere fokus på det kristne livet enn Brødremenigheten.

– Kielland var i utgangspunktet skeptisk til haugianerne. Men han tillot at datteren Ella giftet seg med Hans Nielsen Hauges sønn Andreas. Han var kanskje ikke så streng i teologien som enkelte ville ha det til, antyder forfatteren.

Rosfjord mener giftermålet fikk stor betydning for hvordan misjonssaken kunne spre seg som ild i tørt gress utover slutten av 1800-tallet. Før århundreskiftet hadde Norge fått 3.500 misjonsforeninger.

– Landets første og største kvinnebevegelse var i stor grad et resultat av den strategiske sprengkraften som oppsto gjennom et samarbeid mellom ekteparet Kielland, andre ledende skikkelser blant brødrevennene og haugianerne. Uten dette nære fellesskapet hadde Kristen-Norge sett helt annerledes ut, mener han.

Juletradisjonens opprinnelse

For folk flest er Gustava Kielland mest kjent for teksten til «O jul, med din glede og barnlige lyst». I boken forteller Rosfjord hvordan sangen ble til samtidig som ekteparet Kielland importerte tradisjonen med juletre og juletregang i prestegården i Lyngdal.

Han mener ektemannen må få sin del av æren for dette, selv om Gustava framstår som pådriver for skikken.

Rosfjord går langt i å gi ekteparet Kielland æren for at dagens kjente juletradisjoner fikk en nasjonal utbredelse blant vanlige folk.

– Den glade sangen involverte barna på en ny måte og ga inspirasjon til juletregang med flere andre sanger, mener han.

– En av de største

Nylig kom det ut en murstein av en bok om kristne strateger i Norge. Boken presenterer 33 personer, som har bidratt til å fremme kristen tro både i Norge og resten av verden.

Rosfjord mener det er utrolig at Gabriel Kielland ikke er med i dette selskapet.

– Han er etter mitt syn en av de største strategene Kristen-Norge har fostret. Mye hadde sett annerledes ut også i dagens norske kristenhet om det ikke var for hans og Gustavas innsats og strategiske teft, mener Helge Alvin Rosfjord.