Har skrevet historien om DELK: Et lukket kirkesamfunn som åpnet seg

«Åpne en dør» kommer på Lunde forlag før jul. Forfatter Jostein Bendiksen leste fra boka under St.Hansstevnet på Gjennestad videregående skole i Stokke i helga da Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk) feiret sitt 150-årsjubileum. Delk har åpnet seg mot verden rundt dem etter lenge å ha vært lukket. Åpningsprosessen har gått trinnvis de siste 50 åra, men han har gått til starten av 2. verdenskrig for å få med seg mer av bakteppet. Et tidligere verk dekker Delk-historien for perioden fra starten i 1872 og fram til 100-årsjubileet.

Lukket og strengt

Bendiksen legger ikke skjul på at Delk har vært et lukket og strengt kirkesamfunn med stramt mannestyre. Selv har han baptist- og pinsebakgrunn, men er gift med en delker og har vært aktiv i kirkesamfunnet i flere år. Han fungerer som rektor ved en kommunal skole i Skien, men han og kona Kjersti har de to barna sine på en Delk-skole. Så han har dels førstehåndserfaring med kirkesamfunnet han har skrevet bok om og tror han kan se på historien med et nytt blikk.

– Jeg ser dette litt utenfra, men med en viss innsikt, sier han og går med på at det er en indikasjon på Delks åpenhet at han som outsider har fått skriveoppdraget.

En komite har bistått ham fra sidelinjen: – Dette er tre voksne karer som har vokst opp i Delk. De har ikke har bundet meg, men hjulpet til i skriveprosessen og kommet med innspill.

Bendiksen har mange vanlige delkere som kilder, men har også lent seg sterkt på styreprotokoller og annet arkivstoff.

Frykt

Han tror noe av lukketheten handler om en frykt for å gjøre feil i tiden etter at den første komiteen på 14 menn som dannet kirkesamfunnet, var borte. Da ble kirkeledelsen strammere, dels av frykt for falsk lære i en tid med framvoksende liberal teologi.

– De siste 50 åra har det skjedd mye, mener forfatteren. Den klareste indikasjonen er at kirkesamfunnet ble opptatt av ytremisjon, sier han til Kristelig Pressekontor.

– Det første misjonærparet ble sendt ut på 1980-tallet. Samtidig endret man mye på skolene, Delk åpnet seg mot ulike organisasjoner og tok økumeniske grep. Og på 1990-tallet begynte de å reflektere over det som hadde skjedd på skolene med for mye pugg og terp. Da så ledelsen at de måtte gå i seg selv og endre ting, sier han og viser til to prosesser med «brente barn», en på 1990-tallet og en som endte med et beklagelsesbrev i 2018.

– Delk har gått modig inn i disse prosessene og endret skoledriften. Dette var en viktig historie å fortelle, ikke bare for å si noe om det som var galt, men også som et eksempel på hvordan de ordnet opp. Det er noe det er verdt å vise fram, mener forfatteren.

– Du mener dette har vært forbilledlig?

– Ja, både erkjennelsen og håndteringen. De var et veldig lukket trossamfunn, men det de har gjort i senere år, har absolutt vært forbilledlig. Det har kostet krefter og stolthet, og det har vært litt kontroversielt innad, men det blir alltid friksjon i slike modige prosesser.

Som viktige ledere i endringsprosessen nevner han blant andre Ulf Asp og Rolf Ekenes som på 1970-tallet brøt med skepsisen mot teologisk utdannelse og lekmannsidealene som da var svært sterke. Ekenes og kona Beate var også Delks første misjonærpar, og engasjementet for misjon åpnet for samarbeid med Misjonssambandet og Det Norske Misjonsselskap.

Bendiksen sier lukketheten nå fortoner seg ganske fjern for delkere flest. Derfor er det heller ikke så betent å omtale den lenger, og mange har bidratt til fortellingen om den.

– Hvilke moderniseringstrekk ser du i dag?

– Vi kan ikke snakke om noen modernisering meningsmessig. Der er ikke Delk moderne. Men det at de åpner seg mot omverdenen og vil være transparante, selv om det de står for ikke er allment populært, det er moderne. Og det er åpenhet for å si alt i kirkesamfunnet nå i dag. Du kan si at de er moderne ved å tørre å være umoderne.

Bremset nedgang?

Delk har hatt en langsom nedgang i medlemstallet siden årtusenskiftet. I 1998 hadde Delk 3.500 medlemmer. Tallet er nå omkring 3.300, og Bendiksen tror ikke på noen ny nedgang.

– Ser du på elevtallet i Delk-skolene, har det gått opp. I 1872 var de antagelig 40 elever på Delks skoler, på 1970-tallet 400, og nå er det oppimot 800. Delk-skolene har et bredt nedslagsfelt utenfor sitt eget kirkesamfunn, og mange sender barna sine dit. De fleste skolene har muligheter til å ekspandere på de tomtene de har, og selv om mange elever ikke tilhører en Delk-menighet, har skolene en større relevans enn for 40 år siden, mener han.

Dette kombinert med fire, fem nyplantede Delk-menigheter, mye basert på medlemmer som har forlatt Den norske kirke på grunn av liberaliseringen der, tror Bendiksen kan bidra til medlemsvekst i kirkesamfunnet.

– Jeg tror ihvertfall ikke medlemstallet vil gå ned, sier han til KPK.

Nei til 17. mai

– Er det noe i materialet du har lest, som har gitt deg skikkelig hakeslepp?

– Ja, fra 1946 finnes det et styrevedtak som sier at det ikke er greit for delkere å gå i bryllup med folk utenfor kirkesamfunnet, at det er frarådelig å feire barnebursdager og at man bør snakke med eldsterådet før man skulle feire noe. 17. mai var det for eksempel uhørt å feire. Kontrasten til hvordan det er i dag, er svært stor. Dette er utrolig interessant, kommenterer Bendiksen som mener de tette skottene mot samfunnet skyldtes en tanke om at det var best å være på den trygge siden.

– Mange delkere som har erfart dette, visste ikke om noe annet, og de har kjempegode minner fra Delk-samlingene. De vet også at dette ble bestemt bare av omsorg, for å beskytte og bevare. Det var av godhet, konkluderer Bendiksen.

For dagens delkere er det som beskrives her, veldig fremmed, og noen av dem som opplevde den lukkede perioden, ble nok traumatisert, tror han og nevner igjen skoledriften.

– Her var det også variasjoner på hjemmebane, legger Bendiksen til.