Hastig kirkekaffe
Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og Betlehem er en av dem.
Publisert
Sist oppdatert
Les om journaliststudenten Klaus her
Den kristne konvertitten David Kamalirad er en fin fyr. For ikke lenge siden skrev jeg en sak om den 28 år gamle iraneren. På det tidspunktet ventet han fremdeles på å få opphold i Norge. På dette tidspunktet sitter han på bussen når jeg stiger på nøyaktig én time før gudstjenestestart i Betlehem.
Annonse
Betlehem er indremisjonens menighet i Bergen.
Det er også Dagen-redaktør Kari Fures faste stasjon for åndelig påfyll, og denne søndagen skulle hun tale.
Inventaret i kirkerommet er en jevn blanding av aldersgrupper: Barn, ungdommer, voksne og gamle – flest i de to ytterkantene. Det er en god del kvinner i femtiårene og deres ektemenn, mens det er færrest på min alder.
En gammel dame står foran et trekors. Hun lister opp diverse arrangementer som skal finne sted i nærmeste framtid. En nokså vanlig måte å starte en gudstjeneste på, så vidt jeg har skjønt. Men dette er annerledes. Det går ekstremt sakte. Og det kan jo være fint. For da får alle med seg det som blir sagt. Selv blir jeg rastløs.
Endelig tid for preken.
Jeg sitter på bakerste benk. Sammen med David og en rekke middelaldrende menn med armene i kors.
Kari Fure begynner å tale.
«Er dette nynorsk?» spør David.
Annonse
«Ja», svarer jeg.
Kari snakker om forfulgte kristne i Midtøsten.
Det er dødsspennende for å benytte meg av den ungdommelige sjargongen jeg egentlig prøver å kvitte meg med.
Etter møtet henger jeg for første gang igjen og deltar på den «hastige kirkekaffen», for å sitere Kari Fure selv.
I prekenen poengterte hun viktigheten i det å ta på seg ansvar for å møte de nye menneskene som måtte komme inn dørene til gudstjeneste.
Jeg kan skrive under på at denne oppfordringen ble satt ut i praksis. Foruten alle David introduserte meg for, og det var ikke få, var det nemlig et par som kom bort på eget initiativ.
Man merker når folk ikke er vant til å ta initiativet.
En mann står på et par meters avstand og skuer bort på meg. Jeg ser at han vurderer meg i noen sekunder, før han tar noen steg og begynner å snakke.
Annonse
«Jeg tror ikke jeg har sett deg her før», sier han.
«Det stemmer nok. Jeg er ny», svarer jeg.
Derpå følger noen sekunders stillhet.
Det gjør ikke noe. Jeg håper ikke det kommer en dag der jeg ikke lenger synes det er hyggelig når folk tar kontakt.
