Hele vennegjengen ble drept: Familiene fant sammen i sorgen

Re’im, Israel: Et kraftig smell. Keren Twig skvetter litt, trekker et kort gisp før leppene hennes strammer seg til. Drønnene kommer fra israelsk artilleri. Gaza er fem kilometer unna i luftlinje. Det var derfra de kom etter å ha brutt seg gjennom gjerdene lørdagsmorgenen for ett år siden.

– Han unnlot å fortelle oss i familien hvor han skulle dra, for han ville ikke uroe foreldrene våre, sier hun.

Var barndomsvenner

Broren Yiftah var en av de fem vennene som dro sammen til Nova-festivalen denne helgen for å få et avbrekk fra hverdagen, og nyte en helg med dans og musikk. De ble drept i det største terrorangrepet og den verste massakren i Israels historie.

– Jeg gav ham en klem dagen før. Lite visste jeg at det ble den siste klemmen jeg fikk gitt ham.

Nå er Keren tilbake på stedet hvor festivalen ble arrangert. Sammen med etterlatte etter de fire andre vennene i flokken vil de fortelle en historie om å knytte et felles bånd, gjennom sorgen, traumene, lengselen og ved det å miste et familiemedlem i et brutalt terrorangrep.

De har trykket store plakater med bilder. Av Ben Cohen, Dor Toar, Tamar Gutman, Eden David Moshe og Yiftah Twig. Alle ble 27 år gamle. Helt siden de var små barn hadde de hengt sammen.

De fem familiemedlemmene setter seg på hver sin klappstol, og begynner å fortelle hva som skjedde.

Fikk beskjed om å snu av politiet

Klokken halv syv, i det solen var i ferd med å stå opp, kunne man se de første rakettene på himmelen. En halvtime senere kom de første terroristene på motorsykler, lastebiler og i paraglidere med motor.

Rundt klokken 07.45 bestemte de fem vennene seg for å kaste seg i bilen og komme seg i sikkerhet. Men etter noen minutter ble de stoppet ved en politisperring. Beskjeden var at det ikke var trygt å kjøre videre, siden det var så mange terrorister på veien dit de ville kjøre.

Så snudde de og kjørte tilbake til festivalområdet, der de ble drept.

De aller siste minuttene ble de splittet fra hverandre. Keren Twig viser den gule søppelcontaineren hvor Yiftah gjemte seg i fem timer.

– En mann fra Gaza ankom senere og hørte lyder fra containeren, og meldte ifra til en bevæpnet terrorist. Yiftah skjønte alvoret, og brukte sin egen kropp til å beskytte to unge kvinner fra å bli truffet av kulene, sier Keren.

Fant søsteren etter 27 dager

Festivalområdet ble noen måneder etter angrepet forvandlet til en spontan minnelund. Hvert eneste av ofrene har fått sin egen lille plass hvor det henger et foto på en jernstang.

Mange har israelske flagg hengende ved siden av. Tente lys, blomster, fotballskjerf og andre personlige gjenstander.

Adva Gutman, søsteren til Tamar, sier det tok 27 dager før militæret fant liket av søsteren.

– Hun ble slaktet og brent. De fant noen rester av et lik, og fant senere ut at det var henne, sier Adva.

Adva er lege, og på sykehuset der hun jobber, har de behandlet terrorister som ble skadet 7. oktober i fjor.

– Også på mine skift har vi hatt mange terrorister som pasienter. Mennesker som kanskje har vært med på å ta livet av min søster. Og selv om de ikke er bra mennesker, så har jeg behandlet dem. Det har vært vanskelig, men hos oss behandler vi dem som mennesker. Det gjør meg stolt over landet mitt. Og så håper jeg de blir dømt som de fortjener, i retten, sier hun.

Hele familien tatoverte seg

En stor fotomontasje av alle ofrene er satt opp midt blant alle de små minnesmerkene. Flere soldater stopper opp for å filme med mobiltelefonene sine.

En kvinne kysser et bilde av en ung mann. På bildet smiler Eden David Moshe, et av de 349 ofrene. Kvinnen er moren hans, Vera Moshe.

– Etter at Eden ble drept, hadde jeg ikke lyst til å leve lenger. Men han kom til meg i drømmene mine og sa: Søsknene mine trenger deg, min far trenger deg. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne gi opp, sier hun.

På armen har hun og resten av familien tatovert den samme tatoveringen. En jødestjerne med symboler som skal minne om Eden.

– Det er fint, men det er samtidig trist, for hver gang jeg skal i dusjen eller bare ser ned på armen min, blir jeg minnet om det forferdelige som skjedde med ham, sier Vera.

For å føre minnene om sønnen sin videre, har hun startet å dele oppskrifter av favorittrettene hans.

– Han elsket sterke, marokkanske fiskeretter, og jordbærkake – glutenfri, sier hun.

Fødte midt i sorgen

Gal Toar, søsteren til Dor, var høygravid og nærmet seg termin da hun var i ferd med å få vite hva som hadde skjedd med broren.

– Jeg tenkte at det ikke ville være bra for babyen i magen å bli påført stress, så jeg prøvde å forbli så rolig som mulig og ikke tenke dårlige tanker.

Da fødselen startet, hadde de enda ikke identifisert brorens kropp.

– Jeg fødte tre dager før de fortalte at de hadde funnet ham. Det var en tøff overgang mellom å holde den nyfødte datteren min og å håndtere sorgen. De tre dagene på sykehuset tenkte jeg at kanskje det ikke virkelig skjedde, kanskje det ikke var på ekte, sier hun.

Begravet ved siden av hverandre

Da de første meldingene kom den 7. oktober, begynte familiene å utveksle informasjon. Samtidig begynte de å be.

– Vi ba for hver eneste av de fem som om det var et vanlig familiemedlem, sier Adva Gutman.

Dette ble starten på det spesielle forholdet som oppstod mellom familiene.

– Vi har et fantastisk bånd mellom familiene nå. Og vi vet at det var dette våre brødre og vår søster ønsket, de foreslo alltid at vi måtte møte de andres familier. Vi hadde selvfølgelig nesten aldri tid, men nå er det som en stor familie som støtter hverandre. Jeg kan ringe til mine nye søstre dersom jeg har en dårlig dag eller vil dele noe, sier hun.

Av rabbineren fikk de lov til å gravlegge henne ved siden av vennene hennes selv om hun ikke var gift eller i familie med dem.

– Vi går dit sammen for å sørge. Det er tungt. Men det er også litt oppmuntrende å være sammen. Når vi kommer dit, deler vi de gode minnene. Jeg husker dem som en livlig gjeng som alltid hadde det moro. Det får meg til å smile, sier Adva.

– Kanskje skulle de ikke ha godkjent det

Ved den gule containeren holder noen bygningsarbeidere på å snekre opp noen minneplakater. Keren Twig holder på å pakke sammen tingene sine og dra hjem. Men hun har tenkt på noe som hun vil si. Hvorfor godtok myndighetene at de fikk lov til å arrangere denne festivalen, med så mange mennesker, så tett opp mot grensa til Gaza.

– Kanskje skulle de ikke ha godkjent det, og kanskje burde de ha tenkt mer over at det var 3000 mennesker samlet her så nære grensa. På den andre siden, dette er landet vårt, og man tenker jo at man kan bevege seg trygt rundt i sitt eget land, sier hun, og legger til:

– Samme hvordan man ser på det, så er det terroristene som stod bak de bestialske drapene, som bærer det hele ansvaret. Ikke de dansende ungdommene.

Ett år etter 7. oktober: Slik er livet på grensen til Gaza