Helge (53) gir avkall på fast lønn og blir misjonær

«Dette vil jeg gjøre mer av,» tenkte Helge da han var på outreach til Colombia i fjor hør.

Der fikk han se mennesker ta imot Jesus, og han opplevde at folk de ba for ble helbredet. Erfaringen ble starten på en ny «reise» i Helges og konen Tones liv.

Helge og Tone Moi er begge 53 år gamle. Begge er utdannet lærere og har fire barn sammen. Alle fire barna har gått på disippeltreningsskole (DTS) i regi av Ungdom i Oppdrag. I januar reiser de tre yngste til et land i Sentral-Asia som misjonærer.

Tone har tidligere fortalt sin personlige historie om dette til Dagen.

Utfordret

At Tone og Helge begynte på Disippeltreningsskole (DTS) ved Skjærgårdsheimen utenfor Kristiansand i fjor høst, var en frukt av at barna hadde gjort det før dem. Hun har ME og kunne delta på undervisningen, men hadde ikke krefter nok til å bli med på misjonstur til Colombia. Så Helge dro alene.

I løpet av tiden på bibelskolen ble Helge utfordret til å bli en del av staben ved Skjærgårdsheimen.

Han jobber til daglig som lærer ved Oasen Birkelid, og planen var å fortsette som lærer etter DTS-en.

Spørsmålet om å bli en del av staben slapp likevel ikke tak i ham, men han hadde vanskelig for å se for seg hvordan han og Tone skulle klare seg økonomisk. Etter hvert slo han det nesten fra seg.

Vel hjemme fra outreach i Colombia, ble han konfrontert med spørsmålet på nytt. Gøran Andersen, en av skolelederne, ga seg ikke og snakket om hvilke mulighet som finnes innenfor Ungdom i Oppdrag (UIO).

– Da kjente jeg at «wow, dette hadde vært veldig bra.» Jeg hadde veldig lyst, forteller han.

«Dette kan vi ikke gjøre»

Da han la fram idéen for Tone, syntes hun først det var en horribel idé.

– Tanken var helt uaktuell, sier hun.

Tone hadde sett for seg at hun og Helge kom til å bli de viktigste støttepartnerne for barna som skulle ut i misjon. Hvordan skulle det gå om Helge ikke fikk lønn lenger?

– Min første tanke var at «dette kan vi ikke gjøre». Men så la jeg merke til at Helge ble lei seg. I det samme hørte jeg Guds stemme, myndig og bestemt: «Vil du gå imot det jeg gjør i din manns liv, eller vil du være en støtter og hjelper for ham»?

Tone forteller at hun kjente på en skikkelig gudsfrykt. I neste øyeblikk sa hun: «Om du kjenner at du virkelig vil dette, og at du opplever det som Guds kall, så skal jeg støtte deg.»

Videre lovet hun å ha en god holdning når han er på teamturer og be for ham.

«Jeg bestemmer meg her og nå for å stole på at Gud sørger for oss og barna våre,» sa hun.

«Takk, Tone,» sa Helge. «Det er fordi jeg har en kone som deg at jeg kan gjøre dette. Nå er vi sammen om dette,» sa han.

«Tiggerbrev»

At Tone valgte å støtte ham, var helt avgjørende for at han kunne takke ja til utfordringen.

– Jeg kunne ikke gjort dette uten at vi er sammen om det, sier han.

Men å gå fra å ha en sikker, månedlig inntekt til å sørge for egen inntekt, opplevdes krevende. I likhet med alle ansatte i UiO måtte han finne folk som ville støtte ham økonomisk.

Helge sendte ut forespørsler til venner og kjente med informasjon om hva han skulle gjøre og med et spørsmål om de kunne tenke seg å støtte ham økonomisk med et fast beløp i måneden.

– I begynnelsen tenkte vi litt feil om dette, skyter Tone inn. Både hun og Helge betraktet forespørselen nærmest som et tiggerbrev, men de forsto raskt at de måtte endre holdning.

– Når man ønsker å involverer andre, må man tenke at Guds oppdrag om å gå ut med evangeliet gjelder alle, men ikke alle kan reise. For en del kan en slik utfordring til å gi betraktes som et godt tilbud til å bidra. Ved å be og gi er de på sett og vis med på reisen.

«Nå er vi kolleger»

Da Helge startet «innsamlingen» til egen jobb, hadde de sett for seg et beløp de trengte for at ting skulle gå rundt, og det har de fått.

– Folk har vært veldig sjenerøse, sier Helge.

– Hvordan reagerte barna da de fikk høre at du, Helge, følger i deres fotspor?

– De jublet og syntes det var helt fantastisk. «Nå er vi kolleger,» sa vår eldste datter.

– De er så stolte at de valgene vi tar, for det koster unektelig litt, sier Tone.

Ikke bare leve for seg selv

– Hvis jeg skal tenke på hva jeg vil som kvinne i 50-årene, så hadde jeg nok foretrukket mer stabilitet og en god økonomi. Men jeg opplever at det er en større glede i å ikke bare leve for seg selv. Materielle goder som hytte, båt og større hus varer bare en kort tid, sier hun.

På dager med lite krefter opplever hun at det er godt å bruke tid til å be for barna og for Helge. Den dype sorgen hun kjente på da barna fortalte at de ville reise ut som misjonærer, er erstattet med en dyp fred.

I dag gleder hun seg over å se gleden hos Helge når han kommer hjem fra jobb og snakker om dagens hendelser.

– Jeg opplever at vi får mer tilbake enn det vi må ofre. I tillegg har jeg fått en fresh ungdommelig mann, sier hun og smiler.

Generasjoner sammen

Også Helge erkjenner at de lever et annerledes liv enn mange andre på samme alder, men han synes først og fremst at det er rikt å kunne gi videre det han har fått til unge mennesker.

Gøran Andersen, en av skolelederne ved Skjærgårdsheimen sier til Dagen at de tidlig la merke til Helge.

– Vi så at han er en engasjert mann som brenner for Jesus, for bønn og lovsang. I tillegg er han opptatt av å gi videre det han har fått.

DTS-en Helge skal arbeide på, samler flere generasjoner.

– Om Jesu kropp skal fungere, må generasjoner komme sammen, sier Andersen.

Å ha noen litt eldre med i staben, har vært viktig.

At de valgte å utfordre Helge, som er i fast jobb og har tre barn som skal ut i misjon, var ingen hindring for å spørre.

– Vi spør folk - uavhengig av deres livssituasjon. Om Gud kaller dem, stoler vi på at Han også vil sørge for det de trenger og at de selv tar valget, sier han.