Heller ikke NLM er noen søndagsskole

Torsdag møtes hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband på Fjellhaug i Oslo. De er godt i gang med forberedelsene til neste års generalforsamling.

Men utover de ordinære styresakene skal de enne gangen også snakke om både Endre Stenes kronikk her i avisen og varslet han omtalte i kronikken. Dette bekreftet hovedstyrets leder Raymond Bjuland overfor Vårt Land tidligere denne uken.

I tillegg kan det vel tenkes at Kvitsund-saken vi har omtalt de siste dagene blir nevnt. Kontrollkomiteens leder Arvid Gusland bekrefter overfor Vårt Land at de vil undersøke om NLMs styre og administrative ledelse har håndtert de aktuelle sakene på en forsvarlig måte. Det skal bli interessant å se hva komiteen kommer frem til.

Det å lede en organisasjon av Norsk Luthersk Misjonssambands størrelse er komplisert. Ledelsen er under krysspress mer eller mindre til enhver tid.

Og når mottoet er såpass omfattende som «Verden for Kristus» har man siktet høyt i utgangspunktet. Arbeiderpartiets legendariske partisekretær Haakon Lie er blant annet kjent for sitatet om at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole.

På mange måter kan man si at NLM heller ikke er noen søndagsskole. For det kan gå hardt for seg også der. Til enhver tid vil det finnes noen som er misfornøyd med valg som blir tatt. Enten det gjelder teologiske, personlige eller strategiske forhold.

Men NLM-erne har våket nidkjært over misjonskallet. Det er først og fremst misjon NLM skal handle om. I 2015 var noen tusen mennesker samlet til generalforsamling i Randaberg arena nord for Stavanger. På et av kveldsmøtene hadde en misjonær ordet.

Eller en utsending, som det ofte blir kalt nå. Vi fikk ikke vite hva hun het eller hvilket land hun arbeidet i. Vi fikk vite at landet var muslimsk dominert, og at utsendingen og hennes familie hadde måttet forlate området før tiden av sikkerhetshensyn.

Så stilte hun et spørsmål som brente seg fast i minnet: «Er det riktig av meg å dele evangeliet med venninnen min hvis det kan føre til at hun havner i livsfare?»

Her var altså ikke risikoen begrenset til den hun utsatte seg selv for, selve misjonsoppdraget kunne medføre risiko også for andre. Hvordan kan man forkynne evangeliet under slike forhold?

Her er vi ved kjernen i NLMs virksomhet. I nesten 130 år har de sendt ut disippelgjørere. De har sendt dem til alle verdenshjørner. Ofte med store personlige omkostninger.

Mange har ofret livet for at flere skal få bli kjent med Jesus Kristus. Her hjemme har mange også arbeidet hardt og lenge, både i bønn, i de lokale fellesskapene og for å finansiere arbeidet.

I løpet av de siste par tiårene har misjonsarbeidet blitt dreid mer mot områder i verden hvor evangeliet er lite kjent. Generalforsamlingen i 2009 vedtok strategidokumentet som hadde overskriften «Der hvor Kristi navn ikke før var nevnt».

Den nevnte utsendingens dramatiske spørsmål kan forstås i lys av dette. Men hvis man trapper opp noen steder, må man som regel trappe ned andre steder.

Det er ikke smertefritt. Og denne smerten er en del av det konfliktbildet som nå males opp. Men den er bare en del av det.

Det er mye å la seg imponere av i Misjonssambandets historie. Mye å bli rørt av. Mye å være takknemlig for. Misjonssambandet er den sterkeste aktøren i norsk misjon internasjonalt. Det er mange som kjenner tilhørighet til NLM. Mange som er glade i organisasjonen.

Men ikke alle. Det finnes også en del som har brent seg, som har trukket seg ut, eller som har kommet på avstand uten helt å forlate sammenhengen. Noen av dem har vi hørt fra de siste dagene.

Noen er uenige i strategiske valg som er fattet. Ikke minst gjelder dette de mange som har hjerte for Etiopia, et av de historiske hovedlandene i norsk misjonsvirksomhet.

Andre er uenige i valg som har blitt tatt med tanke på arbeidet i Norge. En del har opplevd opprivende personalsaker. Og noen har opplevd at varsler eller bekymringsmeldinger blir håndtert på det de mener er en uforsvarlig måte.

Her er engasjementet sterkt, og følelsene griper dypt. For en del har de personlige omkostningene med å havne i konflikt med det sentrale NLM vært betydelige.

I den nevnte kronikken skrev Endre Stene at «Når konsensus ble viktigere enn sannhet, innordnet potensielle kritikere seg, eller de trakk seg ut av forsamlingen.»

Han skrev også at «Når konflikter oppstår, velges gjerne en rask vei for å få saken ut av verden.» Fredag skrev generalsekretær Øyvind Åsland om de rutinene som faktisk er etablert de senere årene, med tanke på å ivareta personalet.

Han viser til medarbeiderundersøkelser hvor ansatte har fått svare anonymt, og hvor mange gir uttrykk for stor trivsel. Samtidig skriver han også at «Selv om NLM har ordninger og organer som skal sikre åpenhet og hindre maktmisbruk, er vi ikke immune mot en usunn kultur.»

Samme dag publiserte vi også et anonymt leserinnlegg fra 12 NLM-tilknyttede personer som blant annet skrev at «Det er talende for dagens ledelse når nå kritikk avvises ved å vise til strukturelle forbedringer.

Men støyen fra en mengde dårlig håndterte personalsaker er for høy til at det lar seg gjøre lenger.» For oss som ikke tilhører den innerste ledelsen i NLM er det vanskelig å ta stilling til konkrete personalsaker. Derfor kan vi ikke vite om denne kritikken er berettiget.

Samtidig som debatten om kulturen i NLM har pågått, har vi også kunnet følge uroen i Arbeiderpartiet, særlig synlig i Trøndelag. De to bevegelsene er åpenbart forskjellige i sin egenart.

Men det finnes likevel noen fellestrekk. Bevegelsene er koalisjoner, med ulike fraksjoner som representerer hver sine tyngdepunkt. Slik vil det som regel være i bevegelser av en viss størrelse.

De to bevegelsene er tradisjonelt preget av en sterk følelse av indre samhold. I Arbeiderpartiet gjør det inntrykk hvis man for eksempel heter Gerhardsen, Brundtland eller Stoltenberg. I NLM gjør det inntrykk hvis man for eksempel heter Espegren, Vågen eller Jøssang.

Det er ikke unaturlig. Det har sammenheng med at flere representanter fra de respektive familiene har gjort seg særlig bemerket i de ulike sammenhengene.

Dermed bærer etterkommerne også med seg en familiearv som gir ekstra troverdighet. Men kommer de lettere til ansvarsfulle verv i kraft av sine navn?

Det er det ikke så lett å fastslå. Og anklager om slik favorisering er det vanskelig å forsvare seg mot for dem det gjelder.

Her ligger noe av ulempen med å diskutere kultur. Det er ikke så lett å finne entydige svar. Samtidig er det vesentlig lettere å diskutere kultur enn å gå inn i offentlige debatter om konkrete enkeltsaker.

Man kan mene mye om Trond Giske. Men han påpekte et viktig forhold i en av uttalelsene han kom med på Facebook i forrige uke. Det handlet om varslet som ble kjent kun kort tid før fylkesårsmøtet.

Det stilte ham mer eller mindre sjakk matt, uavhengig av om det konkrete varslet var berettiget eller ei. I det velmente og velbegrunnede ønsket om å ta varslere på alvor, er det grunn til å spørre om man har etablert et system som i for liten grad ivaretar rettsikkerheten til dem det blir varslet mot.

Det handler om noe så elementært som at den anklagede vanligvis er å regne som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Vi kan ikke fullt ut parallellføre håndtering av varsler med rettsprosesser.

For tillit handler om mer enn hvorvidt man har begått straffbare forhold. Men for en forkynner kan det å bli avskiltet være en verre straff enn å bli dømt i en rettssak.

I 2010 sa daværende NLM Ung-leder Øystein Sunde Pedersen opp sin stilling og uttrykte mistillit til sin overordnede, daværende NLM Norge-leder Ernst Jan Halsne. Sunde Pedersen ville ikke stå inne for håndteringen av en personalsak i organisasjonen.

Det har aldri blitt offentlig kjent hva denne uenigheten bestod i, og poenget med å nevne saken her er ikke å spekulere i den.

Men det er verdt å merke seg at da vi ringte rundt til NLMs regionledere for knappe to uker siden for å høre deres tanker om usunn lederkultur i NLM svarte Halsne, som nå leder region Øst slik: «Som regionleder i NLM er ikke jeg den rette til å vurdere om ansatte opplever at ledelsen er lydhør overfor tilbakemeldinger og kritikk. Spørsmålet er hva den ansatte selv opplever.»

Det er presist uttrykt.

Frem mot neste års generalforsamling blir det viktig å få dannet seg et best mulig bilde av hvor utbredt den misnøyen som åpenbart finnes er, og å vurdere hva man kan gjøre for å bøte på smerten.

Både hovedstyret, kontrollkomiteen og den administrative ledelsen har ansvar for det.

Misjonærsamling: – De kunne snakke åpnere uten ledelsen til stede

Ledere avviser usunn maktkultur i MisjonssambandetKritikk