– Helsevesenet står klar med kniven for å «korrigere» min datters kropp

Over hele Vesten har det de siste årene vært en eksplosiv økning av antallet tenåringsjenter som ønsker «kjønnsbekreftende behandling». I 2012 ble elleve jenter i Norge henvist til Rikshospitalet i Oslo. I 2018 var antallet 154.

– Min datter er en av dem som har søkt hjelp de siste årene. Som mor kjenner jeg en enorm avmakt, sier «Inger» som møter Dagen et sted i Norge.

Hun vil være anonym av hensyn til datteren.

– Det offentlige helsevesen står klar med kniven for å «korrigere» min datters kropp. Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er flere motstemmer til det som skjer, sier moren.

– Sliter sosialt

Etter en lang sykdomsperiode erklærte datteren brått og uventet at hun er trans og vil bli betraktet som en gutt.

– Hun har aldri tidligere uttrykt tvil om sin identitet. Hun har vært mye syk de senere år og tilbrakt mye tid på nettet. Samsykelighet er en kjent fellesfaktor for mange av tenåringene som blir rammet, og jeg tror behovet for tilhørighet er stort. Mange er ensomme og sliter sosialt, sier «Inger».

Overlegene ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), Anne Wæhre og Kim A. Tønset, uttrykte i en kronikk i Aftenposten i mars 2018 bekymring for at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». De ropte varsko til helseminister Bent Høie (H) om utviklingen.

– For ensidig

– Hva sier du til dem som mener du burde støtte barnet ditt?

– Jeg støtter barnet mitt! Jeg kjemper for at hele hun skal bli sett i møte med et helsevesen som fra første sekund gir henne støtte. Jeg støtter ikke den ensidige behandling det norske helsevesen tilbyr henne. Jeg kjemper for at barn og unge skal få lov til å prøve og feile, være på søken, opponere, protestere, være frustrerte, sier moren.

Hun mener det er vanskelig å være ung i dag, med mange kryssende forventninger. I stedet for å tilby behandling med hormoner og kirurgi, mener hun unge med kjønnsdysfori trenger tid og god omsorg.

Savner ­motforestillinger

Møtet med hjelpeapparatet har gjort «Inger» urolig.

– Fastlegen visste ingenting og sendte henne videre til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der var det bare aksept og ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger, sier moren.

Forslaget til nasjonal retningslinje bekymrer henne.

– Aldersgrensen for å sterilisere seg i Norge er 25 år. Det er fordi hjernen ikke er fullt utviklet før den tid, og vår evne til konsekvenstenkning kan være mangelfull. Det er alvorlig å foreta irreversible kirurgiske inngrep på unge mennesker, sier hun.

– Tvungent tolerante

Moren er forundret over hvor få som tilsynelatende reagerer på hvilke konsekvenser dette kan ha for et ungt menneske.

– Det overrasker meg hvor ekstremt tvungent tolerante vi skal være. Folk sier: «Sånn er det i dag» eller «Det er bra at de kan få gjort noe med det».

– Hva er det du savner?

– Jeg savner en ansvarlig politikk. Jeg savner et helsevesen som sier «dette kan vi ikke gjøre noe med før du er 25 år». Jeg savner at noen løfter frem alle risikoene ved behandling. Jeg savner at noen forteller min datter at kjønnsskifte er en vanskelig, smertefull og komplisert vei å gå. Det vises et glansbilde. Det er hallelujastemning og regnbuefargede ballonger. Alt er en fest, men realiteten er det stikk motsatte, sier «Inger».

Hun ønsker heller aksept for at noen er gutt eller jente på en annerledes måte.

– Det er så uendelig trist at min datter føler hun må endre utseendet sitt kirurgisk og hormonelt for å føle seg vel blant andre mennesker. Jeg ønsker et samfunn med stor takhøyde for mangfold.

Anspent i familien

Etter at datteren kom ut som transperson, opplevde moren at relasjonen ble satt på prøve.

– Familien er fiende nummer én, sier hun om datterens opptreden.

Det kjenner moren igjen i veiledning hun har funnet på internett, og som hun også hører om fra andre som har vært i samme situasjon. Moren har også møtt jenter som har angret på kjønnsskifte.

– Det vil være så uendelig trist å gjennomgå en irreversibel behandling dersom hun senere angrer seg, sier moren.

Frykter invalidisering

«Maria» er en annen tenåringsmor Dagen har møtt.

– Datteren vår har alltid vært ensom, sier «Maria», som bor i Oslo.

Da datteren begynte på videregående, fant hun seg først ikke til rette. Så byttet hun skole. Litt senere fikk foreldrene vite at datteren hadde hatt kontakt med Helsestasjon for kjønn og seksualitet etter anbefaling fra en rådgiver på skolen.

– Det kom helt ut av det blå da hun fortalte at hun var trans. Heldigvis var hun under 16 år slik at foreldrene må gi samtykke for at hun skal kunne få hormoner, sier moren.

Hun frykter at datteren skal ta dårlige valg og bli gående på hormoner hele livet.

– Det er vi som foreldre som kan sitte igjen med et invalidisert barn. Vi er veldig stresset og klarer ikke å glede oss til 17- eller 18-årsdagen hennes lenger, sier hun.

– Konfliktskapende

Helserettslig myndighetsalder i Norge er 16 år. Det betyr at personer i de fleste tilfeller selv bestemmer om de skal ha behandling og hvem som skal vite hva om helsen deres, ifølge helsenorge.no.

«Maria» synes det er skremmende at barn så tidlig skal kunne ta stilling til om de vil ha kjønnshormoner med virkninger som kan være irreversible, blant annet evnen til å få barn.

– Jeg ber Helsedepartementet stoppe sterilisering av unge jenter umiddelbart. Statsministeren sier Norge trenger flere barn. La disse unge jentene oppleve å bli mødre, sier moren.

Hun opplever også at informasjonen til datteren ble gitt på en måte som var egnet til å skape konflikt med foreldrene.

– På den såkalte helsestasjonen sa de at det er omsorgssvikt og skremmer foreldrene med barnevernet. Det betyr at foreldrene blir jaget opp i et hjørne, der de må godta alt eller bli overkjørt, sier hun.

– Problemer i hodet

– Men noen vil si at dere burde støtte datteren deres i hennes valg?

– Det er ingen som blir lykkelig av å operere bort friske organer på kroppen. Det fører bare til skade.

– Hva tenker du om at det sies dette er hjelpen som skal til for ungdommer som er ulykkelige med kroppen sin?

Nå er hun opptatt av å ­vinne tid i håp om at datteren skal ­om­bestemme seg.

– Forstår sjokk

Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet forstår at foreldre kan oppleve det utfordrende når barn ikke kjenner seg hjemme i kjønnet de er blitt «tildelt ved fødselen».

– Hva gjør dere når foreldre synes det er kjempeproblematisk at dere anbefaler å gi barn kjønnshormoner?

– Familier er kjempeviktige å ha med på lag. Selvfølgelig er det kjemperart for foreldre når det skjer. Det kan være sjokk og sorg og frykt for at barna skal ta feil valg. De er med på prosessen, men i stor grad er de enige fordi de er nærmest å se barnas behov. Vi har aldri startet behandling uten at foreldrene er enige i at dette er det riktige for barnet.

– Hva gjør dere hvis det oppstår konflikt?

– Da prøver opptatt av å gi god informasjon, ta foreldrene på alvor og finne ut hva redselen bunner i.

Angående kritikken fra «­Maria», sier Wik:

– Jeg kjenner ikke igjen den beskrivelsen som her blir gitt og har som leder for tjenesten ikke fått tilbakemelding fra foreldre som har følt seg så overkjørt. Når vedkommende ønsker å være anonym, er det heller ikke mulig å sjekke ut de faktiske forhold i ­saken.

Dialog med barnevern

– I et intervju med fagbladet ­Sykepleien har du sagt at hvis foreldrene vil stoppe det, så er det omsorgssvikt?

– Hvis et barn er tildelt guttekjønn ved fødsel og har en sterk og vedvarende opplevelse av å være jente, og det har vedvart over tid, og barnet sier helt tydelig at dette er vanskelig, og foreldrene ikke greier å se barnets behov, er det så problematisk for barnet at det er en form for omsorgssvikt. Å ha foreldre som ikke anerkjenner hvem man er, er like problematisk som vold. I hjemmet er man opptatt av å forebygge fysisk vold mot barn. Men å ikke få være den man er, er også en form for psykisk vold og omsorgssvikt, sier Wik.

Hun opplyser at de i noen tilfeller har samarbeidet med barnevernet.

– Men det er jo ganske dramatisk hvis foreldre i en slik situasjon også blir anklaget for omsorgssvikt?

– Det er bare én episode der ­foreldrene er blitt fratatt om­sorgen, men barnet var over 16 år, og de har fått omsorgen ­tilbake nå. Vi ønsker jo ikke ­konflikter. Vi er opptatt av barnets­ beste og ivareta foreldrene. Barna ­trenger jo foreldrene som støttepersoner.

Avdramatiserer økning

– Hva tenker du om at det har vært en sterk vekst i antallet tenåringsjenter i Vesten som mener­ de er født i feil kropp?

– Selv om det har vært en sterk prosentvis økning, er tallet fortsatt veldig lite, sier hun.

I løpet av 2018 var det rundt 110 nye som meldte dette ønsket til helsestasjonen. Ifølge Wik var det mindretall som hadde ønske om kjønnsjusterende behandling.

– Samme hvilket nytt helsetilbud man tilbyr, vil etterspørselen øke. Vi er ikke redde for økningen, men tenker det er bra at mennesker oppsøker et helsetilbud, i hvert fall når denne gruppen har vært så utsatt for psykisk uhelse.

– Men kan det være en mote eller en trend?

– Å gå gjennom en slik prosess er så krevende at det gjør man ikke med mindre man strengt tatt ikke kan la være.

– Smertefullt

– Men kan det være at man egentlig har et annet problem og prøver å plassere det her? Mange av dem lider jo av samsyklighet?

– Det stemmer, men det at mange gjør det for å få oppmerksomhet, det kjenner jeg meg ikke igjen i. Mange har prøvd alt det de har kunnet for å unngå at dette nettopp skulle være et tema. Det har vært smertefullt å komme ut med dette. Men nå kan mange kjenne samhørighet med andre og være stolt over hvordan man er skapt. Det har vært vanskelig når dette har vært en psykisk diagnose.

– Ikke farlig

– Kan det være en fare for at tilnærmingen dere velger, skaper større problemer enn den løser, ved at ungdom i en krevende livsfase også skal ta stilling til hvilket kjønn de har?

– Det å snakke om at vi mennesker kommer i ulike utgaver er ikke farlig. Det er bare en liten del som opplever at kjønn ikke stemmer overens med kroppen, sier Wik.

Hun mener tokjønnsmodellen er problematisk.

– Det er ingen som får det dårligere om vi utvider disse kjønnskategoriene, sier hun.

Ingen angrere

– De svenske SVT-dokumentarene Tranståget 1 og 2 forteller historiene til unge som har skiftet kjønn, men angrer. Hvilket inntrykk gjør det på deg?

– Det at noen kan endre mening må vi alltid ha med oss. Ethvert inngrep medfører risiko, men det er viktig å se dette opp mot dem som søker hjelp og ikke får det. Så langt har jeg ikke møtt noen som har angret på den behandlingen de har fått hos oss, likevel skal de også være velkommen. Vår viktigste ressurs er spesialkompetansen på kjønnsidentitetsutvikling og kjønnsmangfold, som nettopp kan forebygge at folk tar viktige beslutninger på feil grunnlag.

– Umulig endring

– Tenker du at en elleveåring er i stand til å reflektere over hvilket kjønn man har?

– Jeg skulle ønske at de som spør om dette, kunne møtt noen av dem som vi møter, sier Wik.

Hun forteller at hennes erfaring er at dette er noe som kan sitte svært dypt.

– Men ville det ikke være bedre å jobbe med å korrigere tankene?

– Jo, det hadde jo vært lettere, men det er ikke fysisk mulig. Det viser studier de siste 50 årene.

Forsvarer praksis

– Hva tenker du bør være sentrale mål på dette området?

– Det er at vi blir romsligere som samfunn og at alle får uttrykke kjønn på sin måte. Men så er det en liten gruppe som, uansett hvor brede kjønnskategoriene blir, opplever å ha behov for å justere kroppen, sier Wik.

Hun fortsetter:

– Selv om jeg ikke selv har kjent på denne problemstillingen, anerkjenner jeg transpersoners rett til å få ta viktige beslutninger knyttet til eget liv og helse. Dette utelukker ikke at vi i fremtiden kanskje sitter på en annen kunnskap, men erfaringen er at den behandlingen vi gir, hjelper. Det viktigste er at alle mennesker kan få være seg selv og få leve gode liv på sin måte.

Lar barn finne sin plass på kjønnskartet

Psykolog mener NRK presser barn til kjønnsskifteSupernytt

Stor økning i antall jenter som vil ha kjønnsbehandling