Helt på trynet – og helt til topps
Han trynet og slo seg utallige ganger før han ble blant verdens beste. Om ski med tupp i begge ender hadde vært det vanligste i Norge, hadde Andreas Håtveit vært en megastjerne.
Det var i grunnen gitt hva Andreas Håtveit måtte bli. Er du født i ei snøfonn i Hallingdalen, er sporet staket ut.
– Det var ikke annet å finne på i Sudndalen enn å stå på ski, forteller Andreas til Dagen.
Så det har han gjort siden han kunne stå oppreist og helt fram til nå. 28-åringen la opp som slopestyle-kjører etter forrige sesong. Han avrundet med 4.-plass i OL i Sotsji. Det resultatet strålte han som ei sol over, men de fleste bevisene på en strålende karriere har han fra helt andre arrangementer. Dette står det om i den ferske boka om ham der det også fortelles hvor mye man må trene for å bli best i verden.
Bok
At det skulle bli bok av skilivet hans, var ikke i Andreas´ tanker. Han har bare drevet med det han kunne best og elsket å gjøre: Å sette utfor bratte bakker og hoppe der de fleste ville vegret seg.
Slik boltrer Andreas Håtveit seg på ski:
Men i disse dager sitter han hos bokhandlere og signerer boka som har nesten samme navn som ham selv, kun med et lite prefiks: «Triksehopperen Andreas Håtveit». Det hadde ikke dyslektikeren kalkulert med.
Tross lese- og skrivevansker har han pløyd og godkjent teksten. Det gjorde han på én natt, en ikke utypisk måte å løse oppgaver på for en kar med selverklært tunnelsyn og evnen til bare å gjøre én ting om gangen.
På den annen side: Når han gjør denne ene tingen, gjør han det skikkelig. Det var det han ble god på i skibakkene. Nå satser han på å bli en like lekker snekker, ektemann og pappa og har sluttet som toppidrettsutøver – i den høye alder av 28.
Joda, er du 28 år, er du oldis i slopestyle-miljøet. Det er navnet på bransjen der Andreas har tjent til sitt brød fram til nå. Med sponsormidler har han kjørt det bindinger og tøy kunne holde for å ta medaljer og troféer. Og han har lykkes. Ingen andre har så mange meritter som ham i X Games.
Meritter
Hadde det vært noen rettferdighet i verden, ville han vært både olympisk mester og medaljesanker av rang med navnet i gullskrift i det norske kollektive vintersportminnet. Han skulle stått der ved siden av Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie og alle de andre. Helt sånn er det ikke.
Sine største meritter har han nemlig fra X Games, ekstremsportenes «OL». Ikke hørt om det? Da er du ikke alene. For det er liksom i OL det skjer, og der er det langrenn, alpint og skiskyting som gjelder. Slopestyle kom med første i år.
Det er bare det at langrenn er en supersmal gren sammenlignet med slopestyle. I USA – hvor slopestyle er svært – kan fler titalls millioner se på X Games på TV. Langrenn vet de knapt hva er. Det kjøres med snowboard og twintip-ski, eller snøbrett og dobbeltuppet ski, som det kanskje heter på norsk. Det siste synes Andreas er en ren gave til ham. Redskapen åpnet nye muligheter for ham da de kom rundt årtusenskiftet.
Som en moderne Sondre Norheim er han en av hovedfigurene i utviklingen av slopestyle. Dette har fotojournalisten Thomas Kleiven dokumentert i boka om Andreas, både i bilder og tekst.
Tro
– Hvorfor legge opp nå?
– Jeg er 28 år gammel, og så har jeg kone og barn. Så det er ganske enkelt og greit. Jeg fikk betalt for å være flink og stå på pallen. Hvis jeg bare gjør det sånn passe, gjør jeg ikke jobben min, sier Andreas som hadde over 300 treningsdager i året for å holde seg i verdenstoppen. Det lot seg ikke kombinere med familielivet, mente han.
– Jeg kunne aldri trene nok, og det var ikke stort annet jeg gjorde, sier han til Dagen – og forsikrer at det ikke er mas fra kona Elise som ligger bak.
– Jeg har lest i Bibelen at familien kommer før meg. Jeg trengte ingen videre åpenbaring for å forstå at det var riktig å legge opp. Prioriterer jeg jobben min, forsømmer jeg familien, så det var en lett avgjørelse å ta. Det burde faktisk gått et lys opp for meg mye før, sier han.
– Hva betyr troen for deg?
– Gud er svaret. Jeg tror det kristne budskapet er sant. Jeg tror ikke universet skapte seg selv ut av ingenting. Jeg tror at det er den guden det står om i Bibelen som står bak, og jeg tror vi kan finne ut hvem han er ved å lese i Bibelen, sier Andreas.
Tross sin kristne oppvekst, mener han selv at det ikke er mer enn et par år siden han ble kristen.
– Jeg hørte mye om Jesus, kalte meg kristen og trodde selv jeg var det, men det var bare sant inni mitt hode. Den guden jeg hadde, var mer lik meg selv enn guden det står om i Bibelen, sier Andreas.
Han var gift og etablert i nytt hus før det gikk et lys opp for ham. En kveld svingte han tilfeldig innom en kristen TV-kanal etter parabolen var kommet opp. Han fikk budskapet beskrevet på en måte han ikke hadde hørt før og skjønte at han ikke levde opp til Guds standard. Det ble et spørsmål om liv og død, himmel og helvete.
– Hva skal Gud gjøre med meg? Hvis han er god og rettferdig, må han faktisk dømme meg, sier han og forteller han fant svaret i et vers han hadde hørt 100 ganger, i Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
– Det var som jeg hadde fått en bot som var så stor at jeg ikke kunne betale den. Men Jesus har gitt absolutt alt for å betale min bot, vitner Andreas.
Karrieren er over, men det blir litt skikjøring fortsatt, og han trener noen lokale ungdommer. Talentet sitt bruker han videre, selv om det er slutt på å konkurrere.
Som det står i boka: «For Andreas er Gud mye viktigere enn å vinne».
Gud, kona Elise og sønnen Syver, kunne det kanskje stått.