Her ber nonnene døgnet rundt

– Vi bygget dette klosteret med våre egne hender, sier moder Macrina i klosteret «The Convent of our Lady of Blemmana» som ligger ved Syrias Middelhavskyst.

Det er 30 år siden nå. Moder Macrina er utdannet matematiker. Hun bodde i det hun beskriver som et femstjerners kloster i Hellas, da hun opplevde at Gud kallet henne til Syria for å hjelpe folket der.

– Det var hardt å forlate det gamle livet. Den gangen var det bare ørken her, forteller kvinnen som sier at hun elsker to ting høyere enn alt annet: Gud og matematikk.

Harde tak

Sammen med en annen nonne gikk hun i 1986 løs på sitt livs største prosjekt: å bygge et kloster på klippene og forvandle ørken til åker. De første årene hadde de kun hjelp av en byggeleder. De to kvinnene gjorde alt grovarbeidet selv. De bar stein og sand, ryddet, murte og snekret.

– Jeg klarer ikke å beskrive hvor hardt det var. Vi hadde ikke elektrisitet og måtte gå 300 meter for å hente vann i bøtter. Ofte gikk vi sultne til sengs, fordi vi ikke hadde penger til mat.

Ryggen verket under de tunge takene. Matematikeren Macrina ble solbrent i ansiktet og fikk treller i hendene, men hun angret ikke.

– Gud var med oss hele tiden, sier hun.

• Her får de unge en pause fra krigen

Gjestfritt

Klosteret ligger på et høydedrag mellom Tartus og Latakia. Vi kjører på bratte, svingete veier, forbi olivenlunder, store klynger med kaktus og røde valmuer som vaier i brisen fra Middelhavet. På slettene under oss står drivhus med tomatplanter tett i tett.

En høy mur beskytter klosterfolket fra verden utenfor, men porten i muren er åpen. Oppe ved hovedhuset står en eldre, svartkledd kvinne og speider nedover bakken mot gjestene som kommer gående.

Hun er vel vant med besøk. Hver eneste dag kommer det folk til klosteret. Noen kommer for å be om råd, noen for å be om forbønn og noen for å hvile. Nonnene lever i tett fellesskap med lokalsamfunnet.

De svartkledde kvinnene er gjestfrie, men har sine regler. Jeg får ikke ta bilder av ansiktene deres, og heller ikke gå inn i kirken i bukser. En yngre nonne henter et svart omslagsskjørt som jeg må ta på, før jeg får adgang.

• Vi er et gjenoppstått folk

Be, så skal dere få

Søndagens bibeltekst handler om å be.

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for», står det i Matteus 7,7-8.

Moder Macrina og de andre nonnene har tatt bønneoppfordringen på alvor. Slik har de også fått erfare at løftene som knyttes til bønn, holder.

Som den gangen hun tømte klosterkassen for å hjelpe en familie i nød, og fikk nøyaktig samme beløp tilbake i gave fra noen som var blitt minnet på å gi.

Det var dessuten ikke bare naturen som bar preg av ørken, da nonnene flyttet hit. De følte også at det var en åndelig ørken. Folk i dette distriktet var «slett ikke gode troende», for å bruke hennes egne ord. Etter 30 års uavlatelig bønn, opplever de at det åndelige klimaet er forvandlet.

– Gjennom bønnen erfarer vi nåden, sier hun.

• Syrisk bibelleder: – Send oss sykehus, ikke bomber

Døgnet rundt

Fra første stund delte nonnene døgnet i tre, med åtte timers bønn, åtte timers arbeid og åtte timers hvile. Etter hvert som det kom flere nonner til, fikk de også satt opp en turnus, slik at det alltid er to som ber, hele døgnet, hele året.

Mens folk i landsbyene rundt dem ligger i dyp søvn, vekkes nonnene allerede klokken 02.30. Den første økten med bønn, foregår på hver enkelts rom.

Klokken 04.00 samles alle i kirken til to timer felles bønn, før de igjen fortsetter for seg selv med bønn og bibellesing på rommene sine.

– Vi våker og ber for de som sover, sier Moder Macrina.

Senere på dagen går de til sine ulike arbeidsoppgaver, for klosteret har som prinsipp å være selvforsørgende. Noen jobber i drivhusene eller i hagen, der de har 200 sitrontrær. Andre er på håndarbeidssalen, der de blant annet skaper de vakreste ikoner og syr liturgiske klær til prester og biskoper.

Bønn og arbeid

Midt på dagen hviler nonnene i to timer, før de feirer messe klokken 16.00. Når klokken ringer fire timer senere, tar de kveld. Da skal det være stille i klosteret.

– Vi ber og arbeider, sier Moder Macrina.

– Og når vi arbeider, ber vi, tilføyer hun. – Da ber vi Jesusbønnen.

– Slik fisken ikke kan leve uten vann, kan ikke vi leve uten bønn.

• Erkebiskop advarer syrere mot europa

Vokste opp med nonnene

Pionérene i klosteret gjorde to strategisk viktige valg i begynnelsen. For det første bygget de et kirkebygg før de satte opp andre bygninger. De tenkte at når folk kom og så kirken, ville de donere penger til arbeidet.

For det andre henvendte de seg til barn og unge. De inviterte barna i nabolandsbyene til leir og samlet ungdom for å undervise dem i arabisk, engelsk, matematikk og kristendom.

En hel generasjon unge vokste opp sammen med nonnene, og de så at nonnene alltid stilte opp når deres egne familier hadde problemer. Alle fikk hjelp, uansett om de var «gode kristne» eller ikke.

– I dag er mange av disse ungdommene gift og har fått egne barn, men de fortsetter å komme hit til klosteret med familiene sine, forteller Moder Macrina.

Bønnelapper

En av de svartkledde kvinnene stikker til meg en papirlapp. Hvis jeg har forbønnsønsker, kan jeg skrive det på lappen, forklarer hun. Nonnene har tatt i mot mange slike lapper og tekstmeldinger med bønnebehov gjennom de syv årene det har vært krig i Syria.

– Vi har bedt for syke og sårede, for kirurger som skal gjøre vanskelige operasjoner, for folk som er kidnappet, for soldater i hæren og for mødre som er bekymret for sønnene sine.

Kvinnene i klosteret har hatt særlig omsorg for kvinnene i området nå i krigsårene. Der er mange som har mistet ektemenn og sønner i krigen, og som ikke bare må takle sorgen, men også sliter med å forsørge familiene sine.

– Vi dveler aldri ved det negative, men peker på løsninger og prøver å hjelpe folk med problemene deres, sier Moder Macrina.

Høyt utdannet

Hun tror at det faktum at nonnene er her, at de blir i klosteret uansett hva som skjer, gir befolkningen håp.

– At nonnene er dyktige og har tatt godt vare på lokalbefolkningen, blir lagt merke til.

Som henne selv er alle nonnene høyt utdannet. Ordenen de tilhører krever at kvinnene er ferdig utdannet og har arbeidet i minst et år, før de kan slutte seg til klosteret. Hun har både farmasøyter og språkvitere, samt en ingeniør, en fysiker, en filosof, en dataekspert og flere lærere i fellesskapet, som nå teller 24 kvinner.

– Savner du noen ganger å være matematiker?

– Det hender at lærere kommer og ber meg sjekke at utregninger er riktig, sier hun med et smil.

– Men jeg vil aller helst være nonne.

Reportasjereisen til Syria er ­støttet av stiftelsen Fritt Ord

Tragedien jeg ikke fikk øye på

– Bibelen lærer oss å elske fienden

Gir krigsbarna hjelp til å ta igjen tapt skolegang

En kjempende kirke

Assad: Er utsatt for løgnkampanje

Syria: OPCW innleder undersøkelser i Douma