– Her er det ingen som spør hva du gjør
I Tøyenkirken er det kveldsmesse hver eneste uke. Mange som kommer hit har ikke noe annet sted å være.
I kveldsmørket en tidlig onsdag kveld i romjulen må man myse litt ekstra for å forstå hva som foregår i Herslebs gate 43 på Grønland. Riktignok pryder et kors og to Davidstjerner inngangspartiet, men det er ikke så enkelt å få øye på i desember-mørket. Til forskjell fra de fleste kirkebygg i Oslo er bygget en del av et større kvartal og ikke et eget kirkebygg.
Tøyenkirken var også der Oslos nye biskop Kari Veiteberg hadde sitt virke frem til hun ble ordinert før nyttår. Profilen har hele tiden vært diakonal, mer enn misjonerende.
Livlig og høylytt
Inne i lokalene er det imidlertid sydende liv. Siden 90-tallet har Bymisjonen drevet Tøyenkirken i de gamle kirkelokalene, sammen med Hertzberg kro, som er en del av organisasjonens diakonale arbeid i hovedstaden.
Kroen serverer enkel og billig mat. Meningen er å ha et tilbud for de som ikke ellers har så mange andre steder å gå, men også å være et sted der hvem som helst kan komme innom.
På onsdager er det også gratis suppe, noe flere i vanskelige livssituasjoner vet å benytte seg av. Over bordene går praten livlig og høylytt.
– De spør hvem du er
Her står også Arnhild Flikke med suppebollen i hendene. Hun var med fra oppstarten. Da hun studerte i Nord-Norge reiste hun flere ganger til hovedstaden, utelukkende for å få med seg gudstjenestene her.
– Her er det ingen som spør om hva du gjør. De spør hvem du er, smiler hun.
Nå bor hun i Asker, men drar fortsatt den lange veien inn til byen for å delta på kveldsmessene. De foregår klokken syv hver eneste onsdag, hele året.
– Her kommer det alle slags mennesker, sier Flikke, som forteller at hun opplever Tøyenkirken som et sted der hun kan «hvile seg hos Gud».
– Jesus ville gått hit
Mens vi snakker sammen er det flere som forlater lokalet. Etterpå skal det være kveldsmesse, men ikke alle ønsker å delta der. De er velkomne likevel.
Før Flikke gjorde menigheten til sin egen hadde hun drevet med konfirmasjonsarbeid i et tiår, men hadde begynt å kjenne på en slitasje. Her opplever hun kirkelivet som givende og berikende.
– Hvis Jesus hadde vært i Oslo, så ville han gått hit, sier Flikke og skynder seg videre. Det er én som har det vanskelig, som hun må snakke med.
Kontakt med gatefolk
I disse lokalene har Kirkens Bymisjon holdt til siden 1980, da småkirkemenigheten som var her fra 1907 ble innlemmet i Grønland kirke. Hertzberg kro er som navnet indikerer enkel i utformingen, mens kirkerommet i annen etasje har en mer klassisk stil.
Mesteparten av arbeidet som foregår her handler imidlertid ikke om forkynnelse, men diakonalt arbeid opp mot mennesker i ulike livssituasjoner.
Da Kari Veiteberg ble valgt til biskop la også støttespillerne hennes vekt på hennes kontakt med gatefolk. Selv har hun sagt at det er dette arbeidet som driver henne.
– Kan være oss selv
Det er viktig også for Jørgen Andersen. Sammen med kona Heidi kommer han hit stort sett hver eneste onsdag. Jørgen forteller at han har vært kristen hele livet, men her fant han et hjem.
– Vi er mennesker som kanskje er litt annerledes. Men her kan vi være oss selv, forteller han over en kaffekopp.
Han opplevde stedet som annerledes enn andre menigheter, hvor det lett blir en intern kultur og væremåte.
– Her er man velkommen uansett om man er fattig, rik eller har falt litt utenfor. Det er ikke bare mennesker i vanskelige livssituasjoner.
– Hva tror du det gjør med kristenlivet ditt å ha dette stedet som menighet?
– Hva er det det ikke gjør? svarer Jørgen. Og smiler bredt.
Takker biskopen
Jørgen geleider Dagen opp til kveldsmessen. Under gudstjenesten er det ikke lov å ta bilder, Bymisjonen vil skjerme de som ikke vil bli eksponert.
Men senere i messen skal Oslobispen preke. Veiteberg har sagt at selv om hun som biskop forventes å preke mest i Domkirken, så vil hun fortsatt også ha Tøyenkirken som et åndelig hjem.
Etter en kort innledende salme, tennes det lys. Alle kan komme opp og si hva de tenner lys for. Jørgen er blant de som reiser seg.
– Takk til Kari prest, at hun ikke har glemt oss, sier han, tenner et lys og går og setter seg igjen.