Her får de unge en pause fra krigen

Noen ganger finner man gull der man ikke venter det. Det var det som skjedde denne tidlige søndags morgenen, da jeg var på vei tilbake til Libanon etter to dager i Syria.

Munkene var like vennlige og klosteret like vakkert som jeg var blitt forespeilet, men jeg hadde ikke sett for meg at det gamle klosteret skulle være fullt av ungdommer.

Morgenmesse

Jeg hadde vært i Tartous, en by ved den syriske middelhavskysten, sammen med ledere fra Det norske bibelselskap. På returen foreslo sjåføren å ta en avstikker innom det gresk-ortodokse St. Elias-klosteret. Han svingte av fra hovedveien, fortsatte på smale veier langs potet- og kornåkre som allerede sto grønne og frodige, og presset bilen opp en bratt skråning. Høyt over oss bak sypresser og eiketrær skimtet vi et stort kors.

Dette korset møter oss igjen da vi kjører inn på klosterets gårdsplass. Der det står, ytterst på pynten, er det synlig i vid omkrets. Nede i dalen under korsets fot strekker grønt jordbruksland seg utover mot havet i vest og Libanon-fjellene i sør.

Fra klosterkirken forteller munkenes dype, malmfulle sang at messen er i gang. Jeg går inn og stiller meg bakerst. Det er da jeg først ser dem. Ungdommene. Sammenlignet med en norsk høymesse er det overraskende mange unge til stede på messen. Senere skal jeg få vite hvorfor.

Hjelperne ble ­flyktninger

Liturgien som foregår på arabisk, forstår jeg ingen ting av. Men bare tanken på at jeg nå er på messe i Syria, i et land som er på vei inn i sitt åttende år med krig, fyller meg med ærefrykt.

Sist jeg besøkte Syria, var i 2009 for å skrive om irakiske flyktninger. Imponert over de syriske kirkenes innsats for flyktningene, spurte jeg hva som drev dem.

– Kristen nestekjærlighet og syrisk gjestfri kultur, svarte kirkelederne den gang og tilføyde:

– Og så er det nå en gang slik i denne regionen, at forholdene skifter fort. Vi ikke vet når det er vi selv som trenger hjelp.

Bare to år senere startet opprøret. Plutselig var det syrerne selv som måtte flykte og trengte hjelp.

Kirkekaffe

Presten velsigner brødet og vinen. Kirkegjengerne går frem for å motta nattverd. Messen går mot slutten.

Klosterets to prester og tre munker har tatt av seg de fargerike, liturgiske klærne da de kommer ut i sola. Nå bærer de svarte kjortler og kalotter. Alle har langt skjegg. De geleider oss over gårdsplassen mot kirkens mottakelsesrom, der sofaer og lenestoler står tett i tett langs murveggene. Det er tid for kirkekaffe.

Snart følger de eldste kirkegjengerne etter munkene inn i rommet, og til slutt myldrer ungdommer inn. Den første sjenansen blir snart overvunnet av lysten til å snakke engelsk. Ungdommene trykker seg sammen rundt de norske gjestene. Selv blir jeg sittende sammen med Eli, en tannlegestudent som er leder for ungdomsgruppen, og Karolen, som studerer farmasi.

Eli forteller at de er en gruppe på 15 studenter fra den kristne landsbyen Mahardah, som ligger i innlandet øst for Tartous. De kommer hit til klosteret flere ganger i året for å hvile og få et pusterom i krigshverdagen. Senere på ettermiddagen skal det komme enda flere ungdommer til klosteret.

– Vi kommer for å be, hjelpe til og dele livet med munkene, forteller Karolen.

– Jeg elsker å være her. Dette stedet fyller meg med fred, legger hun til.

Kristen landsby

Det har ikke vært mye fred i byen hun kommer fra. Mahardah ligger nær et område som har vært kontrollert av opprørere. Så sent som i fjor ble byen utsatt for et voldsomt angrep under det som er blitt kjent som Hama-offensiven, da opprørere prøvde å erobre byen fra regjeringsstyrkene. Kampene utløste masseflukt. Tidligere er den kristne byen flere ganger blitt angrepet av den USA-støttede opprørsgruppen Jaysh al-Izza.

Ungdommene forteller at det fremdeles er problemer i hjembyen. Det er derfor det er så verdifullt for dem å få komme til klosteret. Bak de tykke, 200 år gamle klostermurene får de en pause fra krigen. De kan være lattermildt ubekymrede i det ene øyeblikket og få snakke med kloke voksne om alt som tynger dem i det andre.

Vil bli værende

Til tross for alt som har skjedd i Mahardah, vil de ikke reise derfra. De forteller stolt at en av Syrias eldste kirker ligger der og at den forrige patriarken var ­derfra.

– Dette er landet til helgenene våre, sier de.

– Der er så vakkert. Selv om det er krig, er det fremdeles vakkert, sier Karolen.

– Vi vil bli værende for å være vitner og gi håp til andre, sier Eli.

– Vi har hatt en vanskelig tid, men vi har overlevd. Den som lever med Gud trenger ikke å bekymre seg.

Han har tatt farvel med mange venner som har reist utenlands, ikke minst unge gutter som reiser for å slippe militæret. Selv vil han bli værende. Han drømmer om at han en gang skal kunne åpne egen tannlegepraksis.

– Jeg vil arbeide hardt, gifte meg og bygge et hjem, sier han.

Røtter

Kaffekoppene er tomme, men praten går fortsatt livlig. Plutselig går samtalen over i sang. Gamle kirkegjengere, unge studenter og prester med langt, grått skjegg synger om at Herren er konge, at Han er verdig lovsang til tidens ende. Så hiver de norske gjestene seg utpå og lærer syrerne «Kumbaya my Lord».

Dette er kirkesamfunnet der unge gutter med god sangstemme tidlig får høre at de bør vurdere å bli prester, fordi stemmen er det eneste instrumentet som bærer liturgien. Nå overtar de som virkelig kan synge den spontane kirkekaffe-konserten. En av prestene leder an med melodien, de andre slutter seg til med dyp basstemme.

Sangen er så kraftig at vi føler luften dirre. Dette er lyden av den syriske kirken. En sterk og sår lyd som er blitt til gjennom århundrer med rikt, åndelig liv. Dette er lyden fra området der den kristne kirken først slo rot. I dag er disse røttene i ferd med å rives opp, men den syriske kirken gjør alt den kan for at ­røttene skal bli værende i jorden.

Reportasjeturen er støttet av ­stiftelsen Fritt Ord.

– Bibelen lærer oss å elske fienden

En kjempende kirke

Hjelper enker og farløse i Syria

Krigshelter

Biskop advarer syrere mot å dra til Europa

Full av respekt for dem som blir værende

Tragedien jeg ikke fikk øye på