Hjelper enker og farløse i Syria

– Selv folk i kirkene følte motvilje mot de syriske flyktningene i begynnelsen. Vi visste at vi burde hjelpe, men hadde ikke lyst, sier forretningskvinnen og menighetslederen Nuna Mathar.

– Det er vanskelig å forklare for utlendinger, tilføyer hun, men gjør likevel et forsøk.

Et hat mot syrere

Det har historiske årsaker. Foruten å være en part i den 15 år lange libanesiske borgerkrigen som var slutt i 1990, har Syria okkupert deler av Libanon i 25 år.

– Det skapte et hat mot syrere i det libanesiske folket.

Så da opprøret mot Assad-regimet startet i 2011 og flyktningene etter hvert veltet over grensen til nabolandet, ble de mottatt med atskillig kulde og skepsis hos lokalbefolkningen. Libaneserne følte på et vis at de ble invadert på nytt.

– Dette var aldri noe jeg planla

At Nuna snart skulle befinne seg midt i et omfattende hjelpearbeid for syriske barn, hadde hun aldri sett for seg.

– Dette var aldri noe jeg planla. Det bare skjedde, sier hun.

Nuna Mathar er i dag leder av organisasjonen Triumphant Mercy, som blir drevet av pinsemenigheten der hennes mann Michel er pastor. Sammen startet de denne organisasjonen for å drive hjelpearbeid for flyktninger under krigen mellom Israel og Hisbollah i 2006.

– Pengene bare kom

Jeg får møte ekteparet i hjemmet deres, som ligger høyt oppe i åssiden over Beirut, med utsikt over Middelhavet. Vi sitter ute i hagen mens ettermiddagen går over i kveld, og får høre historien om hvordan det hele begynte.

– Under krisen i 2006 begynte folk å gi penger til hjelpearbeid for flyktninger. Plutselig begynte pengene å strømme inn på vår personlige konto. Vi startet organisasjonen for å få arbeidet inn i mer ordnede former, forklarer Nuna.

Da konflikten i Syria startet i 2011, skjedde det samme. Folk i menighetens nettverk i og utenfor landet begynte å engasjere seg.

– Folk ønsket å hjelpe og kontaktet oss som var til stede lokalt. Vi drev aldri innsamling. Pengene bare kom.

Uviljen forsvant

Nuna visste ikke hva hun skulle gjøre med alle henvendelsene om å hjelpe flyktninger, så hun ringte sin gode venninne gjennom mange år, nonnen Moder Agnes. Sammen kjørte de til Bekaadalen for å se hvordan flyktningene levde. Det var ille. Mye verre enn hun hadde sett for seg.

– Flyktningene levde i telt uten gulv. Vi så barn gå rundt i gjørma uten sko.

Nuna satte seg ned for å leke med noen av dem. Det eneste hun hadde var en håndfull fargerike perler. Mens hun betraktet barnas glede over den enkle leken, kjente hun at uviljen mot å hjelpe syrere forsvant.

– Vi begynte å samle inn klær som vi delte ut. Senere kjøpte vi tepper og mat.

– Så var det noen som sa at vi burde starte skole, forteller hun.

Dermed var det gjort. I dag driver hun fire skoler for flyktninger, samt et nærmiljøsenter i Beirut. Gjennom dette arbeidet når menigheten ut til rundt tusen barn som får skolegang og hjelp til å takle traumer.

Farløse familier

Michel fortsatte som pastor, mens kona drev skoler og hjelpearbeid. Innimellom hjalp han henne med å snekre telt eller annet praktisk arbeid. Men så, da menigheten hadde drevet arbeid blant flyktninger i Libanon i fire år, fikk han selv et konkret kall.

En venn fortalte om en stor gruppe kristne flyktninger som levde under kritiske forhold i bydelen Jeremana i Damaskus. Da Michel og Nuna bad til Gud for disse familiene, opplevde de å bli minnet på et vers i Bibelen om å ta vare på Guds folk.

– Vi opplevde at dette var et tegn fra Gud, sier Michel, som bestemte seg for å reise til Damaskus og se hva han kunne gjøre.

Daglig kamp

Slik Nuna ble sjokkert da hun så nøden i Bekaadalen, ble Michel rystet i møte med de kristne internflyktningene. De var lutfattige, og de levde med stadige angrep fra opprørsgrupper. Fordi Jeremana lå mellom bykjernen og flyplassen, var bydelen strategisk viktig og ble kraftig beskutt.

Mange av familiene var farløse, fordi mennene var drept, hadde flyktet eller gjorde tjeneste i hæren. Andre hadde mistet sine voksne sønner. Noen hadde opplevd at deres kjære var blitt torturert og voldtatt. Flere var dypt traumatisert.

Kvinnene i de farløse familiene kjempet en daglig kamp for å finne brød å sette på bordet.

– Mange familier hadde ikke spist kjøtt på flere år, forteller Michel.

Skoledrøm

Sammen med et par venner trosser han krigshandlingene og reiser nå regelmessig til Damaskus med nødhjelp. De deler ut matpakker til 180 familier og samler folk til bibelstudier.

Michel merket seg raskt at mange barn var uten skoletilbud. De kristne flyktningbarna kommer langt bak i køen til de overbefolkede, offentlige skolene. Dermed blir private skoler eneste alternativ. Dette er dyrt.

– Foreldrene gjør alt de kan for å få sendt barna på skole. De låner penger, ja, om nødvendig kutter de i sin egen mat, for å få råd til skolepenger. De har en beundringsverdig innstilling.

– Likevel er det mange som ikke har råd, sier han og forteller om prosjektet som er blitt hans store drøm. Han vil samle inn penger så han kan hjelpe hundre gutter og jenter til å få skoleplass.

– Det koster 350 dollar i året for hvert barn. Til nå har jeg klart å hjelpe 45, men jeg gir meg ikke, sier han.

Mikrobedrifter

Mye av tiden bruker han til å gå hjem til folk, lytte til historiene deres og finne ut hva de vil. Når han oppdager at noen har gode forretningsideer, kan han låne dem startkapital fra penger som menigheten har samlet inn.

Slik har små mikrobedrifter vokst frem. Én kvinne driver nå en blomstrende forretning som make up-artist, etter å ha fått støtte til utdanning og utstyr. To andre har startet grønnsakutsalg på et marked. En tredje fikk låne penger til symaskiner så han kunne begynne som skredder.

Tapt generasjon

Nuna deler ektemannens engasjement.

– Det er utdanning som er det største behovet nå. Det handler om å redde en tapt generasjon, sier hun.

I Libanon får to av tre flyktningbarn ikke skikkelig skolegang. Dette skjer både fordi kapasiteten i de offentlige skolene er sprengt, og fordi mange dropper ut av skolen når overgangen til libanesiske læreplaner blir for tøff.

Triumphant Mercy er en av mange hjelpeorganisasjoner som tilbyr det som kalles non-formal education i Libanon. De har ikke eksamensrett, men fungerer som forberedende tilbud, slik at barna kan begynne i ordinær skole senere. De har både muslimske og kristne barn på skolene sine.

Håp til håpløse

Nuna opplever at hele atmosfæren i nabolagene endres der det blir startet skole. Det påvirker både barna og foreldrene.

– Jeg merker meg at mange av kvinnene virker tryggere nå. Tidligere hadde de ikke håp for fremtiden. Nå har de fått håpet tilbake, for seg selv og familien.

– Før hadde mange mødre ikke mentalt overskudd til å oppdra barna. De hadde mer enn nok med å finne mat å sette på bordet. Nå har de fått rutiner inn i livene sine. De må opp om morgenen for å få barna på skolen, og barna har lært disiplin og nye verdier, sier Nuna og oppsummerer:

– Vi kommer med håp til håpløse, og dette håpet er Jesus. Før var alle tiggere. Nå inviterer de meg inn på te eller kaffe. De ber ikke om penger lenger.