Holocaust-bok splitter det jødiske miljøet i Norge

Boken «Hva visste Hjemmefronten?» av forfatter og journalist Marte Michelet førte til stor debatt høsten 2018.

I boken tar Michelet blant annet for seg følgende spørsmål: Ble Hjemmefronten og regjeringen i London varslet om Holocaust på forhånd uten å foreta seg noe? Ble jøder presset for penger? Ble flyktningsruter stengt for jøder fordi de var jøder? Og har historikere aktivt forsøkt å skjule dette i ettertid?

Blant dem som tok til motmæle etter utgivelsen var Bjarte Bruland og Mats Tangestuen, som selv har forsket på Holocaust i Norge i mange år. Denne høsten publiserte de en egen bok sammen med masterstudent Elise Berggren, kalt «Rapport frå ein kritisk gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten’».

«Et uenighetsfellesskap»

Det jødiske miljøet i Norge er delt i sin oppfatning av både Michelets bok og historikernes rapportbok. Blant dem som har engasjert seg er forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Ervin Kohn. Han har lest rapportboken.

– Den tar for seg det de mener er forkorting av sitat som gir en annen betydning og mening samt kildereferanser som er feil og må rettes. Når det gjelder de andre tingene så må vi vente på Michelet selv. Man kan ikke forvente at en skal svare i en kronikk på en 300-siders lang bok. Det har kommet artikler som slakter Marte Michelet sitt arbeid, og det mener jeg det ikke er grunnlag for ennå, sier Kohn til Dagen.

Kohn sier det er normen i det jødiske miljøet med debatt og «et uenighetsfellesskap». Han mener det er naturlig at det er ulike syn i debatten.

– Det er forståelig at de som er etterkommere etter overlevende er takknemlige. Halvparten av de registrerte jødene ble reddet og halvparten av de registrerte ble drept. Det rommet som Michelet åpnet var å stille spørsmål ved alle dem som ble drept, sier han.

– Hva tror du vil komme ut av debatten som pågår nå?

– Det jeg håper er at dørene som Michelet åpnet ikke blir lukket av denne debatten. Jeg håper historikere som har tenkt og interesserer seg for dette feltet ikke skygger banen. Vi trenger mer forskning, ikke mindre.

Endre fortellingen

Kohn trekker frem arrestasjonen av jødene og studentene som et eksempel.

– Det har ingen brakt inn i debatten. Nordmenn arresterte jødene, mens studentene ble arrestert av Gestapo. Da turte ikke tyskerne å la norsk politi gjøre det fordi de trodde de ville ha nektet og sabotert, sier Kohn.

Kohn mener Michelet sin bok i 2018 bidro til å endre fortellingen om krigen.

– Det er et narrativt som har eksistert i Norge gjennom mange tiår, men selvfølgelig finnes det flere. Noen av disse forskningsbøkene skrevet av historikere blir trykket i 150 eksemplarer, mens Michelet sin bok har solgt jeg vet ikke hvor mange tusen. Selv om en forskningsjobb er gjort gjenstår formidlingsjobben om hva som finnes av bevissthet og kunnskap i samfunnet, sier han.

– Uenighet

Sidsel Levin ble født i Sverige etter at hennes familie flyktet dit under krigen. Hun sier hun fra starten av ikke har støttet påstandene i boken til Michelet og synes det er viktig at redelighet i kildebehandlingen blir tatt opp.

– Det har hele tiden vært uenighet i den jødiske befolkningen om dette. Det må blant annet ses i sammenheng med at det er få igjen av etterkommerne til de opprinnelige jødene som denne historien handler om, og alle har forskjellig referanser, historiekunnskap og oppfatning om det som har skjedd, sier hun.

Levin synes det er uforståelig at lederne i Det Mosaiske Trossamfund synes å gi uttrykk at det er enighet om dette i menigheten.

– Det er forskjellig oppfatninger og ikke så lett å sette seg inn i dette heller. Jeg tenker med alt som har kommet frem nå så vil mange se på dette på nytt.

Levin mener det er blitt en slags oppfatning i 2020 om at alle jødene kunne vært reddet.

– Det går ikke. Mange var arrestert fra sommeren 1941 og slapp aldri ut. Vi må også ta inn over oss, uten at det er noens skyld, at mange som ble varslet og hadde mulighet ikke benyttet dem av mange forskjellige, helt menneskelig og forståelige grunner. Ingen kunne forestille seg at det kunne skje, det vi i dag vet skjedde, sier Levin.

– Selektiv og fordreid

Forfatterne av motboken skriver at debatten i 2018 kastet lite lys over kildene Michelet har brukt, og at det derfor var nødvendig med en gjennomgang. «Tidlig ble det vekket mistanke hos forfatterne om at fremstillingen av aktører og hendelser var skjev, med selektiv bruk av originalkilder eller gjennom feillesing», skriver de.

I et intervju med Aftenposten fra november svarer Michelet at hun opplever at kritikerne prøver å reetablere den gamle sannheten om motstandsbevegelsens heroiske innsats for jødene.

– Det er norsk historieskriving på dette feltet som har vært selektiv og fordreid. Altfor mange historikere har vært mer lojale med Hjemmefronten enn med ofrene for jødeforfølgelsen, sier hun til avisen.

I intervjuet avviser hun at småord, setninger og kontekster bevisst er utelatt og sier feil har blitt rettet i nye opplag av boken.

– Det er viktig å forstå at disse anklagene om «sitatkutt» er den eneste måten å underminere det uhyre kontroversielle materialet jeg har lagt frem, sier hun til Aftenposten.

I et senere debattinnlegg skriver Michelet at hun er i gang med en lang artikkel til fagtidsskriftet Prosa «der jeg vil imøtegå de sentrale anklagene deres, grundig og detaljert».

«Et minefelt»

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Eirinn Larsen, har også engasjert seg i debatten. Hun beskriver tematikken som «et minefelt».

– Det kan være vanskelig å forstå hvorfor så mange historikere blir så sinte. Det er ekstremt mye sinne der ute, på begge sider, og særlig rettet mot Michelet, sier hun.

Ifølge Larsen må dette ses i sammenheng med at historieskrivningen om krigen har vært preget av en sterk, realhistorisk tradisjon.

– Historieforskning handler både om å etablere historisk fakta ved å følge kildekritiske metoder, men det handler også om å tolke disse og anlegge ulike perspektiver på fortiden - og dermed rokke ved etablerte oppfatninger og sannheter, sier Larsen.

Hun sier at den historiske forskningen på okkupasjonstiden opprinnelige ble utviklet av dem som selv var en del av motstandsbevegelsen.

– Historien om krigen er derfor blitt sett gjennom patriotiske briller, helt klart. Det handler om at historieskriving ikke bare er vitenskapelig, men også er en del av vår minnekultur. Hele krigen var veldig traumatisk og jeg tror det patriotiske blikket også er et resultat av at en prøvde å fordøye det å bli okkupert og miste sitt fedreland til nazistene.

«Hva visste Hjemmefronten?» plasserer skyld i hjertet av dem som har vært sentrale i den patriotiske fortellingen, mener Larsen.

– Historikere er kanskje ikke så forskjellig fra folk flest. Vi er også et produkt av vår historiekultur og måter å minnes fortiden på. De som har gått til motmæle mot Michelets bok har selv jobbet med jødenes skjebne under krigen. Likevel kjører de seg fast i er kildene. Motboken handler om de metodiske feilgrepene og ikke om det alternative perspektivet, sier Larsen.

– Uvanlig

Hun sier det er vanlig med høy temperatur i slike debatter, men uvanlig at historikere skriver en motbok.

– Tror du denne debatten vil bedre historieforskningen?

– Det tror jeg ikke, på grunn av måten debatten føres. Vi trenger bredere innganger og perspektiver på historieskrivningen om krigen. Det gir denne debatten foreløpig ikke.

-------------

Dagen har skrevet en rekke saker om hva de norske jødene måtte betale for flukten til Sverige under krigen:

Nora (24) pleide å skjule at hun var jøde

Derfor skriver vi om at jøder måtte betale