Humoristen Edin Løvås
I boken «Småmuntert» skrev Edin Løvås at han vokste opp med et inntrykk av at kristendom var det aller festligste som fantes.
Publisert
Sist oppdatert
«Kristne folk var slike som spøkte og lo. De hadde et lager av historier som en kunne le av».
I samme bok stiller han spørsmålet om hvorfor det ikke står noe om Jesu latter i Det nye testamentet. «Jeg tror at forklaringen er meget enkel. At Jesus gråt var en så sjokkerende opplevelse for disiplene, at det satte seg helt fast i dem. (..) Jeg tror Jesus lo så ofte at det ikke var noe å skrive om».
Annonse
Løvås skrev selv flere bøker med humoristiske historier. Her er et par av dem, hentet fra «Småmuntert», Ansgar forlag (1988):
Skipskista
En av mine første evangelistturer gikk til Lofoten en ferie under studietiden. En annen student og jeg reiste med Hurtigruta. Reisen tok flere dager. Båten var stappfull av tyske soldater. De brukte alle kahyttene og alle de beste plassene på båten.
Men det var fine, stille sommerdager, så vi var mest på dekk. Den første natten sov jeg i en kiste hvor det var oppbevart redningsbelter. Jeg la alle disse på dekket bak kista, krøp oppi, la lokket igjen over meg og sovnet godt. Etter noen timer våknet jeg av et fryktelig rabalder.
Etter hvert gikk det opp for meg hva som foregikk. En flokk ungdommer hadde begynt å danse like ved, og de hadde satt sveivegrammofonen oppå min kiste.
De spilte «dixieland», og det skramlet noe aldeles forferdelig. Jeg spekulerte på hva jeg skulle gjøre, men samlet så lungene fulle av luft og skrek så mye jeg orket. Dansen stoppet. En eller annen grep grammofonen, og alle sammen forsvant.
Deretter sovnet jeg søtt igjen, og ble vekket om morgenen av en rasende offiser som løftet på lokket. En gang utpå dagen sto jeg ved siden av en flokk ungdommer, og hørte en av dem si: «Jeg for min del tror nå at det var Djevelen som var i kista».
Sang og spill
Annonse
I min ungdom var det veldig viktig med sangen og musikken, slik det også er i dag. Når det gjelder meg og sangen, så er det vel rett som en kar sa: «Du er ikke på langt nær så musikalsk som du ser ut til!». Jeg tror faktisk jeg har blitt bedre med årene på dette feltet.
En gang min kone - den gang min forlovede - og jeg var sammen om en møteserie, brukte vi hver vår gitar og sang duetter. Etter et møte kom det en vennlig møtedeltaker til meg og sa følgende: «Du synger best sammen med Brita, men Brita synger best alene».
En kraftstrøm
Sverre Fjellvang var en gang taler på et fellesmøte arrangert av to ulike menigheter. Den ene var stillferdig og lavkirkelig luthersk, den andre livlig og karismatisk. Lutheranerne, som ikke kjente predikanten, var noe bekymret, men ble beroliget så fort Sverre kom på prekestolen.
Han var nemlig en sindig og rolig predikant. Den livlige menighetens representanter ble derimot tilsvarende betuttet, for de syntes hele møtet ble for tamt.
Nå hadde Sverre for vane å holde hendene på ryggen når han talte. På veggen, bak den ruvende talerstolen, fantes det en stor, gammeldags stikk-kontakt.
Det ble trangt på den smale plattformen. Mot slutten av prekenen rygget Sverre bakover og fikk en lillefinger inn i stikk-kontakten. Han fikk et kraftig støt, gjorde et hopp og utstøtte en del underlige lyder.
Den livlige delen av forsamlingen trodde at denne strenge og alvorlige broderen endelig var kommet løs i en friere stil. Dermed brøt jubelen løs. Møtet ble godt, men kanskje noe forvirret.
