Hun dro mot strømmen, til Mosul

Dagen møter Um Fadi (65) i huset hun leier i Erbil, hovedstaden i irakisk Kurdistan. Dette har vært hjemmet hennes i to og et halvt år, siden IS drev henne og de fleste andre kristne ut av Mosul. Hun bor her omgitt av tre sønner, like mange svigerdøtre og fire barnebarn.

Hadde Um Fadi fulgt sine opprinnelige planer, kunne hun og familien ha bodd trygt og komfortabelt i Canada nå. Men hun opplevde at Guds plan gikk i en helt annen retning enn det hun hadde trodd.

LES: Slik viser Mosul at kristne ikke er velkomne tilbake

Sørger

Hun er kledd i sort den dagen jeg møter henne. Det har ingen ting med IS og sorgen over alle tingene hun har mistet å gjøre. Um Fadi bryr seg lite om ting. Hun bryr seg om mennesker. Nå sørger hun over ektemannen, hennes kjære Abu Fadi, som døde for åtte måneder siden. De var så tette, de to. Så avhengige av hverandre i tjenesten i Guds rike. Han hadde diabetes, og medisinene ødela nyrene hans.

– Han var så god. Vi trengte bare å se på hverandre for å forstå hva den andre mente. Det er tungt å være alene, sier hun.

– Men når Gud lukker en dør, åpner han alltid en annen, legger hun til.

LES OGSÅ: FN: – Kjemiske angrep i Mosul en krigsforbrytelse

Um Fadis livsfortelling handler om å gå når Gud sier «gå» og å stole på at han forsørger og beskytter. Også når marsjordren går til en av de farligste byene for kristne i hele Irak.

Forberedelse

Overbevisningen om at Canada var den beste løsningen for familien, vokste frem etter at hun hadde bodd der med den eldste sønnen i en periode. Sønnen hadde problemer med ryggen og trengte en operasjon. Dette var like før årtusenskiftet. Livet hjemme i Bagdad var blitt svært hardt på grunn av den internasjonale boikotten av Saddam Husseins regime. Målet med boikotten var å tvinge Saddam på bedre tanker, men det var folket som led under varemangel og offentlige tjenester på sparebluss.

I 2001 solgte familien huset og alt annet som de eide og dro til Jordan for å vente på at visumsøknaden til Canada skulle gå i orden. Det var bare en formalitet, fikk de vite. Det skulle være fort gjort. Men slik gikk det ikke. De ble værende i Jordan i seks år, fordi det ble gjort en feil med søknaden.

Det opplevdes som en krise. En kjempetabbe. Men når Um Fadi ser tilbake, ser hun Guds suverene plan.

– Jordan ble en forberedelse for oss. En treningsarena for det som skulle komme.

Et krevende kall

Både Um Fadi og mannen hadde jobbet som lærere hjemme i Bagdad. Begge brant for evangelisering og misjon.

Mens de var ufrivillige migranter i Jordan, åpnet de hjemmet sitt for andre irakere på flukt. Folk som var på gjennomreise, ble inviterte til å bo hos dem og fikk hjelp til å komme seg videre. Ekteparet begynte også å inviterte til husmøter, og Um Fadi arrangerte rene kvinnemøter.

De to eldste sønnene gikk på disippeltreningsskole (DTS) hos Ungdom i Oppdrag. I helger og ferier tok de venner med hjem. Noen bodde hos dem i lengre perioder.

I 2006 ble visumet til Canada endelig innvilget. Men allerede før hun satt med de etterlengtede papirene i hånden, følte hun Gud hviske at han hadde andre planer. Hun ønsket ikke å høre på det øret.

Det var den eldste sønnen som sa det høyt først.

– Hvorfor skal vi dra til Canada, når det er Irak som trenger oss? spurte han.

LES MER: Mosul var ikke tømt for kristne

Moren svarte at Canada var best for ham og brødrene.

En tid senere trakk ektemannen henne til side.

– Jeg skal fortelle deg en hemmelighet, sa han, så ømt og forsiktig han kunne. – Vi må dra tilbake til Irak.

– Hva? Hvor? spurte Um Fadi.

– Til Mosul, svarte mannen.

Hun var lamslått. Hun hatet Mosul. Hver gang når hun besøkte svigerfamilien, som fremdeles bodde i byen, fikk hun nok etter et par dager. Ikke fordi det var noe galt med slektningene, men fordi der var en mentalitet blant folk i byen som gjorde henne uvel.

– Jeg ba til Gud og sa at hvis han ville at jeg skulle tjene ham i Mosul, måtte han hjelpe meg til å takle byen og elske folket. Jeg visste at jeg ikke ville klare det av meg selv.

Motstrøms

Samtidig som Gud endret holdningene hennes, opplevde hun at Gud lovet at han skulle beskytte dem. Det kunne de trenge.

Etter hvert som de sekteriske motsetningene økte i Irak etter Saddams fall i 2003, ble det risikabelt å være kristen de fleste stedene, men Mosul var et av de verste. Allerede i 2004 ble den første kirken i Mosul bombet. Senere ble flere kirker sprengt i lufta. Folk gikk til gudstjeneste med vissheten om at det kunne være det siste de gjorde.

2006 ble et særlig vanskelig år i Mosul. Det var et år preget av eksplosjoner, drap og knapphet på vann, bensin og elektrisitet. 9. oktober ble den assyriske presten Paulos Iskander kidnappet. To dager senere ble prestens halshugde og maltrakterte kropp funnet utenfor byen. Armer og bein var kuttet av. Hodet var plassert på brystkassen.

Dette ble året da kristne for alvor begynte å flykte fra Mosul. Men i Jordan gjorde en pastor, hans kone og tre sønner seg klare til å reise mot strømmen. Fordi de følte at det var der det var mest behov for dem.

LES OGSÅ: Håpet som brast

En kirke i løvens hule

Det første året ble merkelig rolig. I Amman var alle i familien så travle at de knapt rakk å spise middag sammen. I Mosul skjedde ingen ting. De var sammen med hverandre og ble kjent med naboene, men de hadde altfor mye ledig tid, syntes Um Fadi. Hun spurte Gud hvorfor de egentlig var der. Hver dag tok de frem gitaren og lovpriste Gud, men noen husmenighet slik de hadde i Jordan var det ikke snakk om.

Etter et år giftet den mellomste sønnen seg. Kona tok med familien sin, og langsomt begynte det lille fellesskapet å vokse. De kom sammen til bønnemøter og bibelstudier, men passet hele tiden på at de ikke laget for mye lyd. Mosul var et farlig sted. Det skulle lite til for å provosere.

De begynte å trene folk opp til å gå på husbesøk og dele evangeliet i Mosul og landsbyene rundt. Hele tiden la de vekt på å bygge vennskap og sterke relasjoner. Snart talte fellesskapet 17 familier. Selv om de var forsiktige, begynte naboene nå å legge merke til at mange mennesker kom og gikk.

– Abu Fadi, har du en kirke i huset ditt? spurte en av naboene en dag.

– Ja, svarte han nølende og lurte på hvor spørsmålet ville lede hen. Men de ble ikke tystet på, slik han fryktet. I stedet kom folk og lurte på om han kunne be for dem. Hver gang sa Abu Fadi at han gjerne kunne be, men at de måtte være klar over at han ba i Jesu navn.

– Vi ba, og Gud brukte oss virkelig, sier hun og forteller om forunderlig fine år i en by som var stadig mer preget av død og vold.

– Vi besøkte naboene våre, hjalp dem og spiste og lo sammen med dem uten tanke for at dette skulle komme til å beskytte oss senere, forteller Um Fadi og deler en av historiene.

Hun og mannen hadde reist vekk en snartur, men ville ikke at folk skulle vite at de var borte. En dag sto en kvinne utenfor døra til huset i Mosul. En av sønnene åpnet. Kvinnen fortalte at hun hadde vært hos dem en gang før og bedt om forbønn for et vondt kne. Bønnen hadde virket. Kneet var blitt bra, men nå verket det i det andre kneet. Kunne Abu Fadi og kona be en gang til?

– De kan ikke akkurat nå, men vi kan be om at bønnen fra forrige gang blir overført til det andre kneet, foreslo sønnen.

– Hun ble faktisk helbredet i det andre kneet også, og gikk glad og fornøyd hjem, forteller Um Fadi.

Tillitsfull ferd

– I de seks årene vi bodde i Mosul opplevde vi aldri problemer med husfellesskapet, og heller ikke når Abu Fadi reiste rundt i byen med varebilen før og etter møtene for å hente og levere folk, forteller hun.

Å kjøre bil i Mosul var en risikosport på denne tiden. Byen var full av veisperringer som var bemannet med væpnede soldater. I en by som stadig ble hjemsøkt av bil- og selvmordsbombere, ble enslige mannlige sjåfører automatisk møtt med mistanke. Sjansene for å slippe lett igjennom var større hvis det satt en middelaldrende kvinne på passasjersiden. Derfor var Um Fadi alltid med når mannen eller sønnene var ute og kjørte.

– Av og til følte jeg at jeg bodde i bilen, sier hun og sukker lattermildt. Men det var ikke bare hennes egen fortjeneste at de aldri ble anholdt, forsikrer hun. Mye skyldtes ektemannens gode smil.

– Han hadde det aldri travelt. Hvis de stoppet ham, slo han av tenningen og ga seg god tid til å prate. Han var så tillitsfull, så sikker på at Gud beskyttet ham.

LES OGSÅ: De samler bevis mot folkemord mot kristne i Irak

Også Um Fadi stolte på Guds beskyttelse. Hun dekket for eksempel aldri til håret sitt.

– Mange andre kristne kvinner dekket seg til, men ikke jeg. Hvis Gud vil beskytte oss, gjør ikke et tøystykke noe til eller fra.

De var heller aldri i beit for penger, selv om de bare hadde en liten lærerpensjon å leve av.

– Vi må lære å stole på Gud, følge ham og ikke bekymre oss, sier Um Fadi. Dette var det viktigste hun lærte i løpet av de årene hun og mannen drev husmenighet midt i løvens hule. 
– Dessuten ba vi hele tiden, og særlig når vi kjørte bil. Bønnen åpnet ørene våre for Guds stemme. Vi klaget aldri, vi bare ba.

Et varsel

I 2009 fortalte en nabo at radikale muslimer hadde kommet og stilt spørsmål om dem.

– De spurte om det var kristne i nabolaget, men vi sa nei, sa naboen.

Han rådet dem til å holde seg innendørs og ikke åpne når noen ringte på døren. Selv tilbød han seg å gjøre innkjøp for dem.

Nå så de resultatet av at de hadde brukt så mye tid sammen med naboene sine. Da det virkelig røynet på, slo de muslimske vennene ring rundt dem.

– Bibelen sier at du skal kaste ditt brød på vannet, så kommer det tilbake, sier Um Fadi.

LES MER: Hvem har ødelagt våre hjem

Familien bestemte seg likevel for å reise til Bagdad i en periode, til situasjonen roet seg. De innså at de var en fare for naboene som beskyttet dem. Etter at de hadde reist, gjentok det samme seg. Radikale muslimer som ikke hørte hjemme i nabolaget, kom og spurte om der var kristne, men de muslimske naboene slo ring om dem.

Drept for sin tro

Like fullt fikk det lille husfellesskapet sin del av lidelsen som de kristne i Mosul måtte bære i disse årene. Um Fadi forteller om Salman, en modig ung mann som elsket å gå opp på høydene rundt byen og be for Mosul og som fortalte om troen over alt hvor han kom. Dette provoserte folk rundt ham. Til slutt ble han angitt av en mann som ga seg ut for å være en kristen.

– En dag ringte kona. Hun var fortvilet og fortalte at hun ikke fikk kontakt med ham. Tre dager senere ble han funnet død.

– Han lå med et smil på leppene, forteller Um Fadi.

– Han ble drept med ni skudd. Det var en av de radikale gruppene som tok ham. Han etterlot seg kone og tre barn. Men før han døde rakk han å fortelle om Jesus til mange.

Drapet rystet husmenigheten.

– Vi ble redde, men samtidig sterkere. Alle møtte i begravelsen og var med på gravplassen.

Senere ble også en av dem som Salman hadde disippelgjort, drept.

Bønnekamp

En natt hver måned hadde husmenigheten bønnenatt fra klokken 22.00 om kvelden til klokken 06.00 neste morgen. Hver gang avsluttet de med et stort frokostbord.

I juni 2014 hadde de bønnenatt som vanlig. Det var en god natt, husker Um Fadi, selv om situasjonen nå var svært anspent i byen. De frydet seg over det sterke fellesskapet og følte at Gud var nær.

Noen måtte sove litt underveis, andre ba og lovpriste Gud helt til morgenen grydde. At IS i løpet av få timer hadde erobret hele Vest-Mosul, visste de ingen ting om. Nå var det bare elven Tigris som skilte dem fra terrorgruppen. Dette fikk de først vite da Abu Fadi gikk ut for å handle inn til frokosten. Han kom ikke langt, for det var blitt innført portforbud i løpet av natten. De rundt 40 menneskene som fremdeles var i huset, måtte bli der de var, fra 7. til 9. juni.

Hadde de bedt inderlig før på natten, gjorde de det enda mer nå. De følte at de kjempet en livsviktig kamp i bønn og faste.

– Vi løftet hendene mot øst og vest, nord og sør og ba for byen. Den siste dagen ba vi spesielt for de kristne, for vi visste at det var dem IS ville drepe.

10. juni var det slutt. Denne dagen klarte IS å erobre hele Mosul. Um og Abu Fadi tok med seg så mye de klarte, låste huset og sluttet seg til strømmen av mennesker som flyktet fra byen.

– Var du redd?

– Nei, jeg er ingen helt, men jeg følte Guds fred.

– Da folk senere kommenterte at knapt noen kristne var blitt skadet av IS, svarte vi «selvsagt». Vi hadde jo bedt for de kristne i Mosul i tre dager.

En ny dør

Familien fikk ofte høre at de var vågale som valgte å leve et så farlig sted som Mosul. Um Fadi følte seg ikke spesielt modig. Hun bare gjorde som Gud ba henne, og hun syntes det var tungt da hun måtte reise fra byen.

– For fjerde gang i ekteskapet vårt måtte vi begynne på null. Men Gud har lært oss ikke å gråte for hus og ting. Han tar vare på oss. Nå har vi et nytt liv i en ny by. Jeg har menneskene jeg elsker rundt meg. Det er det viktigste, sier Um Fadi som fortsetter å åpne hjemmet sitt for mennesker som vil lære å kjenne Jesus. Allerede samme kveld skal de ha bibestudium. Noen av dem som kommer tilhører den gamle gruppen fra Mosul, andre har kommet til nylig.

– IS har faktisk gjort en del godt for muslimene, sier Um Fadi og forklarer hva hun mener: – Det kommer mange muslimer til kirken vår. De sier at hvis det IS står for er det virkelige islam, vil de ikke ha det.

Um Fadi er ikke denne kvinnens egentlige navn.