Hun er muslim og elsker Jesus

Amina er flyktning fra Deir al-Zor i Syria og bor i en stor flyktningleir i Bekaadalen i Libanon. Hun er muslim. Dét er alle naboene hennes også. Likevel samler hun med største selvfølgelighet kvinner til bibelstudier i teltet sitt.

De er blitt ganske mange. Minst 10-15 kvinner kommer sammen hver gang. Da går praten livlig. Når bare en tynn pressenning skiller dem fra naboene i flyktningleiren, kan alle utenfor høre hva som blir sagt. Det bekymrer ikke Amina det minste.

Provoserende

På veggen henger ektemannens bønneteppe, som han bruker når han legger seg på kne vendt mot Mekka og ber sine muslimske bønner.

– Hva sier han om bibelgruppen? spør jeg undrende. For denne åpenheten bryter med det meste av det jeg har hørt om muslimer og kristen tro.

– Han er selvsagt ikke med. Denne gruppen er bare for kvinner. Men han har ikke noe i mot at jeg deltar, svarer hun.

– Det går fint å drive bibelstudier i leirene. Vi må bare passe oss for ikke å oppføre oss provoserende, sier Tahany Shhayeb i den kristne, humanitære organisasjonen Heart for Lebanon.

• Der kirkene er nødhavn for flyktninger

Hjerte for Lebanon

Turen til Bekaadalen går på svingete veier over Mont Lebanon. Foruten Tahany er også Amy Melki med i bilen. Hun er student, frivillig medarbeider og datter av organisasjonens grunnleggere Camille og Hoda Melki.

Heart for Lebanon ble etablert i 2006 for å hjelpe folk som flyktet fra konflikten mellom Hisbollah og Israel. Amy husker godt den dramatiske oppstarten, selv om hun bare var 11 år da det skjedde.

Flyplassen bombet

Hun var med foreldrene til USA sammen med en gruppe ungdommer fra menigheten, da israelske fly bombet flyplassen i Beirut 13. juli. Plutselig ble det umulig å reise tilbake som planlagt.

– Det tok fire måneder før vi kom oss hjem til Libanon, forteller hun.

– Mange amerikanske kristne forsøkte å overtale far og mor til å bli værende i USA. Men de ville hjem. De hadde et kall til å hjelpe mennesker i Libanon.

Da flyktende irakere senere begynte å komme til Libanon, fikk også de hjelp fra Heart for Lebanon. Siden 2011 har mye av arbeidet vært rettet mot syriske flyktninger. I dag når de rundt 3000 familier med mat og tilbud om skole til barna.

• Spenningen øker mellom flyktninger og fattige

– Mister håpet

Fremme på organisasjonens senter i Bekaadalen, møter vi avdelingsleder Bashir. Han forteller at mange syrere sliter tungt etter mange år på flukt. Samtidig ser han at internasjonale hjelpeorganisasjoner nå trapper ned arbeidet blant syriske flyktninger.

– Donorene er lei. Selv UNHCR reduserer innsatsen. Men vi vil fortsette, for vi har et kall fra Gud, sier han.

– Dette er mennesker som har mistet hjem, arbeid og nære familiemedlemmer. Nå er de også i ferd med å miste håpet. Vi vil vise at det fremdeles finnes håp. Dette håpet er Jesus.

– Bygger relasjoner

Tahany understreker de er opptatt av å gi helhetlig hjelp.

– Mottakerne er ikke bare mennesker som passerer forbi. Vi besøker dem, lytter til det de har på hjertet og bygger relasjoner, sier hun.

Senere inviterer de flyktninger til bibelstudier, kvinnemøter og andre tilstelninger for å dele evangeliet med dem. For å være fri til å ha en tydelig kristen profil, velger organisasjonen ikke å ta i mot støtte fra stater, kun private givere.

• Får hjelp til å leve videre

Uten betingelser

Camille Melki, organisasjonens leder, forklarer hvordan de tenker. Han understreker at all hjelp blir gitt uten betingelser.

– Flyktningene vet at de ikke får mer hjelp hvis de kommer til bibelstudiene eller samarbeidskirkene våre. De får heller ikke mindre hjelp hvis de lar være å komme. Folk får den samme hjelpen uansett.

– Samtidig er det mange som spør oss hvorfor vi bryr oss. Da svarer vi at det er Jesu kjærlighet som driver oss.

Var fiender

Melki forklarer at dette er et svar som gjør inntrykk, fordi Syria og Libanon i mange år var i krig med hverandre. De to folkeslagene så på hverandre som fiender.

– Når flyktningene ser at vi er oppriktige og de får tillit til oss, blir de også interessert i å høre vitnesbyrdene våre. De ønsker å lære om denne guden som vi tror på, som møter dem med kjærlighet og tilgivelse og som bryr seg om de fattige og utstøtte.

– Vil du si at det er vekkelse blant muslimske flyktninger i Libanon?

– Ja, svarer Camille Melki. – Muslimske flyktninger søker sannhet. De har opplevd alle mulige overgrep fra andre muslimer i Syria, Irak og andre land. Dette gjør at de er åpne for andre religioner. Samtidig har mange opplevd Jesu kjærlighet gjennom kristne. De trekkes mot kristendommen og vil lære mer om Jesus.

– I en slik situasjon blir det lett å holde bibelstudier i flyktningleirene, sier han og opplever at særlig de muslimske kvinnene er åpne for evangeliet.

– For første gang opplever de seg respektert. De synes at det er godt å høre til i et fellesskap som bryr seg om behovene og bekymringene deres.

• Muslimer på flukt finner Jesus

Uformelle bosetninger

En kjentmann blir med i bilen for å hjelpe oss med å finne veien til Aminas telt i en av de uformelle bosetningene.

Vi svinger av fra den asfalterte hovedveien og humper av gårde på grusveier langs flate åkrer der innhøstningen for lengst er slutt. Fremme ved leiren virker den ene rekken med fillete telt lik den andre, men kjentmannen finner vei.

Bortsett fra ektemannens bønneteppe på veggen, og Aminas symaskin i hjørnet, er det få personlige eiendeler å se. Det ligger madrasser langs to av veggene. Gulvet er dekket av plastmatter.

Det er her Amina, nabokona og de andre kvinnene sitter når de studerer Bibelen. De kan ikke lese og skrive, men har kassetter som de lytter til. Kassettspillerne drives av solcellestrøm.

Mistet babyen

Når kvinnene kommer sammen, begynner de alltid med å spørre om noen trenger forbønn eller har noe de vil takke Gud for. Så lytter de til Guds ord og prater om det de hører, sammen med gruppelederen fra Heart for Lebanon. Amina forteller med største selvfølgelighet om da hun ble helbredet fra en infeksjon, etter at hun ble bedt for.

– Jeg elsker Herren og vil så gjerne vite mer om ham. Bibelen gir meg trøst, sier Amina.

Og da hun deler historien sin, skjønner jeg at dette virkelig er en kvinne som trenger trøst. Mannen kom seg unna da IS erobret Deir al-Zor, men gravide Amina ble værende.

– Deir al-Zor var ingen god plass å leve under IS. Mennesker ble drept. Folk var redde, og de sultet. Kvinner kunne bare gå utendørs når de var helt tildekket og i følge med en mann, forteller hun.

Fikk ikke dra på sykehus

Da fødselen startet, fikk ikke Amina den hjelpen hun trengte. Datteren hun fødte var svært svak.

– Det ble komplikasjoner, men IS lot meg ikke dra til sykehuset. Jenta mi døde bare 13 dager gammel.

Senere klarte også Amina å komme seg ut av Deir al-Zor gjennom en strabasiøs flukt.

Gleder seg til å bli mor

Det er et år siden Amina kom til Libanon. Nå er hun gravid igjen. Hun gleder seg til å bli mor, stryker seg forventningsfullt over magen og tror det skal gå bra denne gangen. Det er bare en måned til babyen skal komme.

Når bibelgruppen samles, takker hun for symaskinen hun har fått og som hjelper henne til å skaffe litt inntekt. Det holder til brød og til litt varme klær for henne og babyen.

Det er røft å være nyfødt under en teltduk i Bekaadalen når vinteren kommer. Denne dagen hjelper nabokona Amina med å lage nytt teppe.

– Gud gir styrke

De har spredt ny ull utover en pressenning på bakken utenfor teltet. Utstyr til å karde ulla har de ikke, men de sitter på bakken med beina i kryss og drar i de harde ulldottene med vante fingrene til ulla blir lett og luftig. Senere skal den bli fyll i et vattert teppe.

– Hva tenker du om fremtiden? spør jeg.

– Jeg håper at det skal bli fred i Syria, så jeg kan dra hjem. Og så ber jeg om at mannen min skal finne jobb. Han har ikke hatt arbeid på syv måneder.

– Jeg stoler på Gud, sier hun. – Jeg kan ikke leve uten ham. Han gir meg styrke.