Hun har ikke våget å reise noe sted på 20 år
«Grete» (56) er mor til en rusmisbruker. Etter at hun ble kristen i 2017, våget hun å bli tøffere med sin sønn.
Det fins trolig flere hundre tusen pårørende av rusmisbrukere i Norge, basert på tall fra Helsedirektoratet.
Mange av dem lider i stillhet, ofte alene med problemene sine. Dagen møter en kvinne fra Kristiansand, som ønsker å være anonym fordi sønnen fortsatt er rusmisbruker. I 20 år har hun vært mor til en rusmisbruker.
Annonse
For «Grete» begynte det med at hun fikk en telefon i 1998 med spørsmål om å hente sønnen sin på en fest. Han var bare 14 år gammel. Sønnen hadde fått hasj og tabletter av noen som var eldre enn ham. Rusbruken økte, og da sønnen var 15 år gammel beskriver moren inntaket av rus som «flat pedal».
– Situasjon som pårørende har vært helt forferdelig. Grusomt. Jeg ville ikke ønsket det for noen, sier Grete.
Konstant usikker
I 2016 døde 282 personer av narkotika i Norge. 220 av tilfellene var forårsaket av overdoser, 44 av selvmord og 18 av andre grunner hvor avhengighet var hovedårsaken, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. For Grete har den konstante usikkerheten vært noe av det verste. Det er vanskelig å vite om sønnen lever eller ikke. Hun lurer på hva han gjør og hvor han er. Å høre telefonen ringe er ikke en positiv opplevelse.
– Jeg skvetter og tenker: Nå har det skjedd. Nå har han tatt for mye.
Nær døden
Grete beskriver seg selv som medavhengig. Det betyr at hun er sykelig opptatt av å sette sin narkomane sønn først i livet. Det innebærer blant annet å gå fra jobben for å hjelpe sønnen. Midt på natten har hun blitt oppringt, noen ganger av sønnen, andre ganger av venner.
– De har sagt til meg at nå skjer det.
Annonse
Hun forteller at sønnen har forsøkt å ta livet sitt flere ganger.
– En er jo livredd for at det skal skje.
Grete har også måttet gi avkall på tid med venninner. Hun har prøvd å være med på ting, men hver gang skjer det noe.
– Så jeg sier nei, og nå har de gitt meg opp.
56-åringen har heller ikke klart å reise på ferier de siste 20 årene, med unntak av en reise hun fikk i gave. Hun har ikke hatt penger til det eller våget, i tilfelle det skulle skje noe.
– Jeg har jo ikke egentlig hatt et liv. Alt har dreid seg om ham.
Å være medavhengig innebærer ofte store økonomiske kostnader. Grete beskriver det som å være en døgnåpen minibank. Det er gjeld som skal betales for at sønnen ikke skal bli skadet. Det er mat, kjøring og henting.
– Vet du hvor mye penger du har brukt?
Annonse
– Nei, det vet jeg ikke, men det er ikke lite.
I 2015 ble «Grete» sykemeldt. Da veide hun bare 44 kilo. I perioder spiste hun bare ett måltid til dagen. Hun klarte ikke å spise når hun visste at sønnen hennes ikke hadde mat.
– Hjelpen fungerte ikke
I begynnelsen tenkte Grete at hun skulle få hjelp fra myndighetene med sønnen sin.
– Men det fungerte ikke. Det er mye snakk, mange møter, men ingen hjelp, sier hun.
– Hvilken hjelp kunne du ha trengt?
– Hele familien vår trengte jo hjelp til å snakke om det, sier Grete.
Hun er ikke den eneste i familien som har blitt preget av den vanskelige situasjonen. Grete har i tillegg to døtre og en mann, som er far til både døtrene og den narkomane sønnen. Ekteparet skilte seg før sønnen ble avhengig. Hun har først forstått i ettertid hvor såret de har vært.
Annonse
– Min sønn har alltid kommet i første rekke, forteller 56-åringen.
Vendepunktet
I fjor høst kom det et vendepunkt for Grete. Hun ble invitert til et opphold på Geilo i regi av Stiftelsen Kraft. Dette er en kristen stiftelse som tilbyr hjelp til rusmisbrukere og pårørende.
– Det var helt fantastisk. For første gang fikk jeg hvile på 20 år.
På Geilo kunne ikke Grete stille opp for sønnen sin fordi han var så langt borte. Men det var ikke det eneste som skjedde under oppholdet.
– Jeg ble frelst.
– Du ble frelst? Hvordan skjedde det?
– En kveld kjente jeg hjertet mitt dunke noe så voldsomt. Jeg kjente at Jesus snakket til meg. Der og da ble jeg frelst. Etter det har jeg faktisk hatt det ganske godt, sier Grete.
Annonse
Siden opplevelsen på Geilo har Grete lest i Bibelen hver dag, noe som var helt nytt for 56-åringen. Hun forteller at hun vokste opp i et strengt, religiøst hjem. Derfor ville hun ikke være en kristen.
– Men nå ser jeg jo at kristendommen er annerledes.
Grete beskriver dagene på Geilo som et vendepunkt. Her fikk hun dessuten høre andre fortelle sine historier.
– Jeg hadde følt meg så alene og trodd at det var bare jeg som hadde det så fælt, men det var jo ikke det.
Våger å si ifra
56-åringen forteller at hun har gått opp i vekt og at sønnen har det bedre. Takket være opplevelsen på Geilo og psykologihjelp de siste to årene, har Grete våget å bli tøffere med sønnen.
– Jeg var veldig redd i begynnelsen for å si noe galt til ham. Nå sier jeg hva jeg mener. Dessuten har han våknet litt. Det er mye bedre nå. Men jeg vet at rundt neste sving kan det smelle igjen.
