Hun skulle på dans, men havnet på vekkelsesmøte

Sommeren 1980 er Linda Austnes servitørlærling på den fasjonable Theatercaféen i Oslo. Hit strømmer oslososieteten til; skuespillere, kunstnere og ellers andre som har råd til å betale for seg.

Jenta fra Godøya holder kontakt med venninnene på Sunnmøre. I brevene forteller de om vekkelsen som har brutt ut. De navngir den ene etter den andre som har gått frem for å ta i mot Jesus i den vesle bygda på rundt 1.000 innbyggere.

En dag får Linda Austnes brev fra moren der hun forteller at hun er blitt kristen og at «selv fargene i naturen har forandret seg og blitt klarere». Det gjør inntrykk.

– Elsket å danse

Det er både langt og dyrt å reise hjem, så det er uaktuelt for servitørlærlingen å ta turen før jul. Da hun får beskjed om at det er planlagt stor-dans med live-band på Godøya, blir imidlertid prioriteringene snudd på hodet.

– Dette var nærmest historisk, og jeg elsket å danse, forklarer hun i dag.

Et uventet tilbud om gratis skyss frem til Åndalsnes gjør at hun forsegler planene.

– Nå skulle jeg komme overraskende hjem på dans.

– Tøff i trynet

Slik skulle det imidlertid ikke gå. Gratis-skyssen blir utsatt i en uke, og Linda Austnes kommer hjem til et vekkelsesmøte i stedet.

En venninne opplever seg sterkt kallet av Gud og ber henne om å bli med på møtet.

– Jeg var litt sånn tøff i trynet og sa at for hennes skyld kunne jeg alltids det.

– Lengselen ble så sterk

Fredag 10. oktober 1980 står Irene Krokeide Alnes og Marit Stokken Berland på podiet i Godøya bedehus med hver sin gitar. Stolene bakerst i salen er opptatt, og de to jentene må sette seg langt fremme i salen for å få plass.

Det går ikke lang tid før Linda Austnes begynner å gråte.

– Lengselen min etter å få være del av dette som de sang om, ble så sterk, forklarer hun.

Hun ønsker å bli tilgitt, frelst, få fred med Gud og ha en himmel i vente. Spørsmålet var bare hvordan det skulle kunne skje.

– Sa ja takk til kallet

Etter møtet kommer de to evangelistene bort til jentene for å snakke med dem.

– Irene slo opp i Bibelen sin og leste for meg fra 2. Tim 1,9: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde».

Evangeliet blir lysende klart for henne, forteller hun.

– Jeg sa ja takk til kallet som jeg kjente så sterkt på.

Venninnen gjør det samme, og andre i salen med dem.

Ville «observere galskapen»

Dagen derpå er hun på plass igjen på bedehuset. Etter tale og sang kneler gamle og unge for å be. En kamerat av Linda Austnes som er kommet for å «observere galskapen» reiser seg for å gå ut og ta en røyk.

– Uten at noen har snakket med ham, og uten at han forstår hva som skjer, befinner han seg plutselig på kne ved første benk. Der ber han om frelse.

– Dette har jeg vært vitne til, sier evangelist Irene Krokeide Alnes.

– Det er Gud som drar og som vil frelse. Han kaller oss ved navn.

En nådetid

I vekkelsestradisjonen har en gjerne snakket om at det finnes en periode der mennesker kjenner seg særlig sterkt kalt av Gud, en såkalt «nådetid».

– Er det for seint om en ikke tar steget når kallet er der?

– Nådetid er når Gud kaller. Det kan vare lenge. Noen forteller at de har gått med kallet nesten hele livet. Jeg har dessverre mange erfaringer med folk som var veldig kalt, men stod i mot. Noen får nye muligheter, mens for andre var det kanskje deres siste kall. Hva som skjer når en ligger på det siste, er det bare Gud som vet. Nådetiden er ikke nødvendigvis like lang som levetiden, presiserer evangelisten.

Hun viser til bibelverset i Jesaja 55: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!»

Navn i rødt

Få uker etter turen til Godøya, får Linda Austnes besøk i Oslo av barneskolelæreren sin. Hun forteller at hun har en bønnebok med mange navn i. Tre av dem er skrevet med rød penn.

– To av dem var fadderbarna hennes, og den tredje var jeg.

Selv hadde hun ingen kristne i nærmeste familie før vekkelsen, men to av fadderne var troende.

– De ba sikkert for meg, sier hun.

«Søk først Guds rike»

Vekkelsen på Godøya varer i tre måneder, med minst 50 nyfrelste i alle aldre som resultat. Blant disse er altså Linda Austnes.

Det fullstendig uplanlagte valget om å si ja til Jesus endrer på mye. Hun sier opp lærlingplassen og drar hjem til Godøya. Hun lener seg mot ordene i Matteus 6,33: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg».

Etter en uke hjemme på Godøya får hun tilbud om jobb på en kafé som trenger ekstra bemanning før jul. Etter jul får hun telefon fra et hotell som har behov for en frokostvertinne.

– Senere fikk jeg andre stillinger og har til denne dag ikke vært arbeidsledig, forteller hun.

De første skritt på troens vei

På Godøya organiserer indremisjonsforeningen bibelgrupper for de nye kristne. Der får de boken «De første skritt på troens vei». De får samtale med erfarne kristne om innholdet, spørsmål de måtte ha og kan dele opplevelser.

– Det var lærerikt og en god hjelp til å forstå hva det er å være en kristen, sier hun.

Irene Krokeide Alnes er imponert over Linda Austnes.

– Hun sa: «Folk skal ikke tro at vekkelsen er forbi. Det må være lys på bedehuset, og vi må samles for å be».

Alnes husker at ungdommene kjørte rundt på øya til en stor, åpen plass som de kalte Bønnehøla. Der stod bilene side om side.

– De unge ba for vennene sine, og fikk bønnesvar.

Landskjent

Etter hvert gifter Austnes seg med en odelsgutt fra bygda. Hun får barn, svigerbarn og barnebarn.

På gården opparbeider hun et pedagogisk tilbud som er tilrettelagt for barn og unge med spesielle behov.

I 2005 blir hun landskjent for sitt engasjement mot avkristning av Norge.

Beslutningen hun tok i 1980 har stått fast til denne dag.

– Jeg kan trygt si at valget om å reise hjem den høstdagen har vist at det var lurt å søke Guds rike først. Jeg har virkelig fått alt det andre i tillegg, sier hun.