Hun slåss for at konvertitter skal bli trodd

Jönköping, oktober 2018: Maria Gustin Bergström står på podiet i den lokale pinsekirken og synger «jag har en vän, jag har en vän som visar vegen enda hem.»

Hun har skrevet sangen selv. Den lavmælte balladen handler om Han som tørker tårer og er med i livet og i døden.

Det er begravelse. Kirken er fylt til randen. Minst 500 mennesker er til stede. Migrantene er i flertall, men der er også mange svensker. De har kommet for å ta et siste farvel med Mahmoud, en afghansk ungdom som har tatt sitt eget liv.

Da han fikk det endelige avslaget, orket han ikke kjempe mer.

I salen sitter en stor gruppe unge afghanere. Bergström ser at de er sterkt preget. De er alvorlige, tynget av sorg, men fremstår samtidig så verdige.

Flere bryter sammen da de går forbi kisten.

Smerte

– Der var en slik sorg og smerte. Jeg sto og så ut over forsamlingen og kjente at vi som land ikke kan tillate at dette skjer. Vi kan ikke mistro mennesker på denne måten, sier Bergström når hun forteller om begravelsen, ett og et halvt år senere.

Maria Gustin Bergström er sivilingeniør og adjunkt. Hun er også sanger og låtskriver. For noen av Dagens lesere vil hun være kjent fra Skjærgårdssang. Andre har kanskje nettopp hørt henne synge på gudstjenester på STV2.

Dette er en historie som starter med en sang og slutter med en knusende rapport. Bergstrøm har bidratt til å avdekke hvordan konvertitter til kristen tro systematisk blir mistrodd av svenske innvandringsmyndigheter.

Tilfluktsstedet

Malmö, februar 2020: Noen av de unge afghanerne som ikke er blitt trodd, får hjelp i en kirkekjeller på hemmelig adresse i bydelen Rosengård.

For mange migranter er Malmö inngangsporten til Sverige. Byen er kjent for uro og kulturmotsetninger, men den som leter vil også finne hjertevarme.

– Jeg kan ikke leve i Afghanistan som kristen. Det er mitt største problem. Jeg er bekymret, sier Muhammed Ali, en ung mann med ravnsvart hår og sørgmodige øyne.

– Jeg vet ikke om jeg får bli i Sverige. Fremtiden er usikker. Jeg går på skole, men vet ikke hva som vil hende, sier han på litt famlende svensk.

Under jorden

Kirkekjelleren ligger under jorden, men er ingen bunker. Den er mer som en lun hule med myke sofaer og guttenes egne malerier på lyse trevegger.

At kjelleren ikke har vinduer betyr at den heller ikke har innsyn. Den er et trygt tilfluktssted for papirløse ungdommer som er redde for å bli tatt og returnert til hjemlandet.

Når det blir satt kaffe og formkake på bordet, spiser de glupsk. De er sultne.

Mellom 40 og 50 gutter kommer jevnlig til aktivitetssenteret i kirkekjelleren, som støttes av et nettverk av menigheter og organisasjoner. Hit kan guttene komme for å koble av og delta på aktiviteter. Her er også trygge voksne de kan lene seg på, når livets nedturer blir for vanskelige å bære alene.

Tusener

– Det eneste jeg vil er å leve som en vanlig person, uten å være redd for krig. Jeg vil gå på skole og leve i fred, sier en av de afghanske ungdommene.

Senterleder Martina Compart nikker medfølende.

– Det er vanskelig å leve lenge i usikkerhet. Målet vårt er å gjøre livet litt bedre for dem, også på det følelsesmessige plan, sier Compart, som er blitt som en mor for mange av guttene.

Enslige mindreårige

La oss gå noen år lenger tilbake. Til 2015. Dette året søkte over 35.000 enslige, mindreårige asyl i Sverige. Hele 29.000 av disse var fra Afghanistan. De fortsatte å komme året etterpå. Så strammet myndighetene inn.

I denne perioden opplevde en rekke svenske menigheter at unge, afghanske gutter og menn banket på dørene.

– Mange fortalte at de hadde hatt drømmer og syner. De ville vite mer om den kristne troen, forteller Maria Gustin Bergström.

I de fleste menighetene ble afghanerne tatt i mot med åpne armer. De fikk bibelopplæring og ble inkludert i fellesskapene. Etter hvert ønsket mange å bli døpt.

– De ble kristne, men forsto i begynnelsen ikke at dette var en grunn til å få bli værende i Sverige. Men Afghanistan er det nest farligste landet å være kristen i, ifølge Åpne Dører, bare slått av Nord-Korea. Derfor ble konverteringen plutselig et spørsmål som handlet om liv og død, sier Bergström.

Så begynte avslagene på asylsøknadene å komme. Konvertittene ble sjelden trodd hos svenske innvandringsmyndigheter.

– Det kom stadig nye historier, men politikere og andre ansvarlige kunne av prinsipp ikke kommentere enkeltsaker, sier hun.

Idéen

Jönköping, oktober 2018: Mens hun står og synger i begravelsen, får Maria Gustin Bergström en idé. Hun vil gi politikerne informasjon de ikke kan vri seg unna. Hun vil grave frem fakta, lage statistikker, påvise mønstre.

– Da kan vi stille politikerne til ansvar, tenker hun.

Sivilingeniøren underviser i faget innovasjon, kreativitiet og produktutvikling ved Linköpings Universitet. Hun er velkjent med kvantitative og kvalitative forskningsmetoder og vet hvordan man bygger opp en studie, slik at den blir statistisk holdbar. Hun kjenner også dyktige forskere som kan bidra til rapporten hun mener bør lages: En rapport med statistikk som dokumenterer hvordan konvertitters kristne tro blir vurdert i asylprosessen.

Veien er svært kort fra idé til handling. Bare en måned etter begravelsen går de i gang. De begynner med hennes eget trossamfunn, Pingst, den svenske pinsebevegelsen. Senere slutter fire andre kirkesamfunn seg til: Equmeniakyrkan, Evangeliska frikyrkan, Svenska Alliansmissionen og Sjundedags Adventistsamfundet.

De lokale menighetene som vil være med må forplikte seg til å sende inn all informasjon de har om konvertitter som er døpte og medlemmer i forsamlingene, og som har søkt asyl.

En gang i livet

Bergström var selv ansvarlig for materialinnsamlingen og den kvantitative analysen. Hun jobbet på spreng. Kun julaften og første juledag tar hun fri.

– Det er slikt man bare gjør en gang i livet. Vi hadde ekstremt kort tid på oss, og alle jobbet frivillig. Ingen fikk økonomisk kompensasjon.

Belastningen skyldtes ikke bare at arbeidsmengden var stor, men også at det var svært krevende å lese hva hver enkelt asylsøker hadde opplevd før han kom til Sverige.

– Alle hadde opplevd forferdelige ting. De hadde sett mødre bli drept, søstre bli voldtatt og var selv utsatt for vold og mishandling. I begynnelsen klarte jeg bare å lese en halvtime av gangen. Det var som å dukke ned i et voldsomt mørke.

Flertall ble ikke trodd

I mars i fjor lanserte de Konvertitutredningen, en rapport om Migrationsverkets håndtering av konvertitters asylprosesser.

Da hadde forskergruppen undersøkt sakene til 619 afghanske konvertitter som søkte asyl i Sverige mellom 2015 og 2018. Alle var døpte medlemmer i forsamlingene sine.

Rapporten bygget på materiale som var samlet inn fra 76 svenske frikirkeforsamlinger spredt over hele landet.

Ifølge Flyktningkonvensjonen kan en person ikke sendes tilbake til hjemlandet sitt, hvis han risikerer å bli forfulgt der. Dette kalles non refoulement-prinsippet. Derfor ble det avgjørende for svenske innvandringsmyndigheter å finne ut om asylsøkere som hevdet de trengte beskyttelse på grunn av sin kristne tro, faktisk var troende.

Materialet viste at 68 prosent av konvertittene fikk avslag på asylsøknadene, fordi de ikke ble trodd på at konverteringen var ekte. Der konverteringen skjedde sent i asylprosessen, fikk 81 prosent avslag.

Regionale forskjeller

95 prosent hadde erklæring fra pastoren sin på at de var aktive i forsamlingene sine. Men engasjementet viste seg å spille liten eller ingen rolle i Migrationsverkets vurdering, ifølge rapporten.

En nærmere analyse av 61 saker tydet derimot at asylsøkerens evne til å formulere seg, hadde stor betydning for utfallet.

– Det som skal bedømmes er hvor farlig det er å reise tilbake, ikke hvor god du er til å fortelle. Virkeligheten er at de som kan snakke for seg, har større sjanse til å bli trodd, sier Bergström.

Hun ble også forskrekket over å oppdage at sjansen for å få innvilget asylsøknaden varierte etter hvor søkeren bodde i Sverige.

Det viste seg nemlig at Migrationsverkets kontorer har svært ulik praksis. Når kontorene i Jönköping og Göteborg sammenlignes, har det ene kontoret en avslagsprosent på 44, mens det andre har 80.

Rapporten dokumenterer også at politisk farge hos nemndsmennene i Migrationsdomstolen påvirker utfallet.

– Svak forståelse

Rapporten hevder at Migrationsverket ofte tar avgjørelser som er i strid med gjeldende svensk rett, internasjonal rett og menneskerettigheter.

Den konkluderer også med at Migrationsverket har en svak forståelse av religion og konvertering.

– De mener at saksbehandlerne bør være sekulære for å kunne gjøre en nøytral vurdering, sier Bergström.

Hun mener dette er feil strategi. For hvordan skal en ikke-troende kunne vurdere om et annet menneske tror? I stedet anbefaler hun at innvandringsmyndighetene henter inn ekspertise på kristen tro i konvertittsaker, på samme måte som de rådspør eksperter når det er snakk om beskyttelsesbehov på grunn av seksuell legning.

Avviste kritikken

Sjefen for Migrationsverket, Fredrik Beijer, avviste kritikken da konvertittrapporten ble lansert i mars i fjor.

Han har ikke svart på vår henvendelse, der vi tilbød ham å kommentere de kritiske punktene i utredningen. Men han uttalte til den svenske avisen Dagen at han var trygg på at rettssikkerheten fungerer.

To uker før lanseringen ble teamet bak utredningen invitert til en høring i Socialförsäkringsutskottet, som er det organet i Riksdagen som har ansvar for denne typen saker. Uken etter gikk den ansvarlige ministeren, Gustav Fridolin, ut og sa at det var nødvendig å se på konvertittenes situasjon.

– Allerede før rapporten var lansert, hadde ministeren lovet å gjøre en undersøkelse. Han bestilte en rapport fra Migrationsverket om den juridiske kvaliteten i asylprosessen, forteller Bergström.

Ministeren holdt løftet. Rapporten kom i februar i år, men forskerne bak Konvertitutredningen synes ikke den går langt nok.

De er for eksempel ikke fornøyd med at Migrationsverket vil undersøke årsaken til de regionale forskjellene som er avdekket, i stedet for å si noe om hvordan de vil sikre likebehandling.

– Og uansett er problemet snart over, sier Bergström og viser til at mange afghanske konvertitter allerede er utvist.

– Hva har skjedd med dem som har fått avslag?

– En del lever som papirløse i Sverige. Etter fire år kan de søke på nytt, men de får uansett bare opphold i tre år.

– Vi har også forsøkt å hjelpe noen av dem som er returnert til Afghanistan herfra, men det er svært farlig.

Marginalisert

Afghanistan, juni 2020: Hvordan det går med konvertitter som blir returnert til Afghanistan, vet Abdul Ghafor mye om. Han er direktør i Afghanistan Migrants Advice and Support Organization og stasjonert i Kabul.

Hver eneste dag banker afghanere som er blitt deportert fra Europa på kontordøra hans.

«Tusener av afghanere er blitt deportert de siste årene. Unge gutter, kvinnelige eneforsørgere, syke og gamle. De fleste av dem har verken nettverk eller økonomisk støtte hvis kriser inntreffer. Å være så sårbare kan være dødelig», skriver han på bloggen sin.

Blant de mest sårbare, er konvertittene.

– Både Sverige og Norge har deportert konvertitter. De møter store problemer når de kommer til Afghanistan, skriver Ghafor til Dagen på Messenger.

Han kjenner til at mange konvertitter blir utstøtt av familiene sine og ikke en gang får lov å returnere til områdene der familien kommer fra.

– De blir marginalisert, sier han og forteller om konvertitter som er blitt kastet ut av rommene de har delt med andre unggutter. De er blitt nektet å spise sammen med muslimer, er blitt fratatt eiendeler, blitt truet og slått.

– Historisk viktig

Maria Gustin Bergström tror konvertittrapporten kan ha bidratt til å redde menneskers liv, selv om det er umulig å måle.

Når hun får spørsmål om hva de har oppnådd med rapporten, svarer hun at hun håper den vil bidra til forandringer i fremtiden.

– Jeg håper at konvertitter blir trodd på samme måte som mennesker som skifter seksuell legning.

– Hadde vi ikke laget denne rapporten, ville behandlingen av konvertitter gått under radaren. Nå er folk blitt oppmerksomme på hva som skjer.

Bergström tror at rapporten med tiden vil bli et historisk viktig dokument.

– En pastor sa at dette er viktig for fremtiden. Det blir en dokumentasjon på noe som er forferdelig i historiens lys, sier hun og sammenligner utvisningen av konvertitter med Baltutlämningen, der Sverige etter andre verdenskrig utviste baltiske soldater til en ublid skjebne i Sovjetunionen.

Selv opplever hun at arbeidet med konvertittutredningen har forandret hennes egen forståelse av Bibelen.

– Migranter er ingen liten sak for Gud, sier Bergström, som studerer teologi ved Öebro Teologiska Högskola.

– En av profetenes viktigste oppgaver var å se til at herskerne tok seg av enker, farløse og fremmede. Det ble sett på som et tegn på om kongen vandret med Gud eller ikke.

Les tirsdag: Afghanske konvertitters rettssikkerhet i Norge.