Hva er forskjellen på å være kirke og å se på kirke?

På mandag arrangerte Norges Kristne Råd og Tro og Medier seminar om digital kirke, eller mer presist kirke i en digital tid.

For noe av det som fremstår tydeligst er ønsket om at verken den generelle digitaliseringen eller den unntakstilstanden vi befinner oss i nå, skal eller bør endre hva som gjør kirken til kirke. Det er fortsatt fellesskapet av troende som møter Gud.

Men dette tar ikke bort behovet for å finne ut av hvordan man best mulig kan utvikle kirken for å fungere med de ytterst uvanlige betingelsene som gjelder nå.

Arrangørene hadde invitert representanter fra sju ulike menigheter til å fortelle om hva de har gjort og hvordan de har tenkt. Det var svært interessant. Seminaret hadde omkring 100 digitale deltakere. 71 prosent av disse oppga at de nå har strømmet en eller gudstjenester, men bare 26 prosent hadde en digital strategi på forhånd. Dermed har mange måttet snu seg raskt. Det har til gjengjeld mange klart.

En av dem som har imponert er Nærbø kyrkje på Jæren, som startet med flerkameraproduksjon av gudstjenestene allerede i 2018. Dermed har de allerede kunnet tilegne seg flere års erfaring som de nå har god nytte av.

I tillegg er det et sympatisk trekk at filmingen og tilretteleggingen i stor grad blir utført av ungdommer i menigheten. Flere har erfart tekniske oppgaver kan være en god måte å engasjere unge mennesker i menighetsarbeid.

Et hovedspørsmål er om man vil vise gudstjenestene på en åpen Facebook-side eller på menighetens egne nettsider, eller om man vil invitere menigheten inn i en lukket Facebook-gruppe eller en annen digital plattform, som Zoom.

De fleste velger det første alternativet, og mange forteller om svært gode seertall. Samtidig viser selve begrepet «seertall» at man kan stå i fare for å betrakte gudstjenesten som noe annet enn nettopp en gudstjeneste.

Derfor var det interessant å høre om hvordan noen legger opp til en vekselvirkning hvor de har offentlige gudstjenester, men også egne samlinger i mindre og lukkede fora. Og ikke minst i mindre eller mellomstore menigheter velger noen å holde gudstjenesten på interne digitale flater eller plattformer. Der kan man for eksempel avlegge digitale besøk i hverandres stuer uten at det blir utleverende.

Erik Andreassen i Oslo Misjonskirke Betlehem var en av dem i landet som aller først forstod å tilpasse seg til den nye situasjonen, og iverksatte planer om digital gudstjeneste allerede før statsministerens pålegg kom 12. mars.

I seminaret mandag understreket han at gudstjenestene først og fremst er myntet på menighetens folk, samtidig som de selvsagt også ønsker alle andre velkommen. I tillegg har de kjøpt seg «rom» på den digitale plattformen Zoom, hvor de kan samle inntil 500 av menighetens egne.

Stabssjef Daniel Matthisen i Salt Bergen representerer en annen menighet som allerede i utgangspunktet var godt rustet til å møte det brå digitale skiftet. Han viste til deres generelle tenkning som går ut på at gudstjenestene skal være «til ære for Gud, til oppbyggelse for de troende, og forståelig og interessant fra våre venner». Denne tilnærmingen tar de med seg også i den digitale produksjonen.

Ved siden av de digitale gudstjenestene har Salt også en ukentlig hverdagsprat, hvor pastor Øystein Gjerme har regien. Der får menigheten møte folk de allerede kjenner, og høre om hvordan det er å være foreldre i denne tiden, hvordan det er å være permittert, og andre betraktninger som ligner dem man ellers ville møtt i samtalene før og etter de vanlige gudstjenestene.

Ungdomsveileder Torgeir Hauge i Nærby kyrkje viste i sitt innlegg til hvordan kristne gjennom historien flere ganger har vært tidlig ute med å ta i bruk nye hjelpemidler, helt tilbake til boktrykkerkunsten ble etablert.

Med ettertrykk kunne han konstatere at internett ikke er noe nytt. Hauge beklaget at ikke flere kristne har vært tidligere ute med å benytte seg av de mange mulighetene som digitale kanaler gir. Nå håper han at tv-gudstjenestene deres kan gjøre flere interessert i å oppsøke kirken når den igjen åpner.

Samtidig var det også interessant å legge merke til at blant andre pastor Torbjørg Oline Nyli i Ytre Randesund Misjonskirke mandag tok til orde for diakoni, konkret uttrykt blant annet gjennom verandabesøk.

Hennes kollega Siri Iversen i Flekkerøy Misjonskirke fortalte om hvordan de ringer rundt til alle medlemmene. For det er ikke nok å se på kirke, kallet er å være kirke. Digital utvikling er viktig og nødvendig, men det er ikke det viktigste.

Kort oppsummert: Dette var et svært vellykket konsept. Honnør til Norges Kristne Råd og Tro og Medier for både innhold og form. Med så raske endringer som vi står overfor nå, er det nødvendig å lære underveis. Sannsynligvis vil slike møtepunkter bli mer aktuelle også etter koronakrisen.

For det er fortsatt mye lettere å sette av en time eller to en formiddag enn å samle store menneskemengder på et eller annet flyplasshotell en hel dag. Og her var det mye læringsutbytte. Seminaret ble dessuten tatt opp, så det kan også sees i ettertid.