Hva skjedde med drømmen?

På denne da­to­en i 1963 sto en sterkt be­ve­get pas­tor og bor­ger­retts­for­s­kjem­per foran minst 250.000 men­nes­ker ved Lincoln-mo­nu­men­tet i Wash­ing­ton DC.

Folke­meng­den var sam­let for å kreve det de mente var de svar­tes sole­kla­re rett som ame­ri­kans­ke stats­bor­ge­re. Høyde­punk­tet kom mot slut­ten.

Gos­pel­san­ge­ren Ma­ha­lia Jack­son ropte «Speak about the dream, Mar­tin». Den hadde hun hørt ham tale om før, men nå skul­le Kings tunge tegne ster­ke språk­li­ge bil­der for ørene på hele ver­den. Opp­ford­rin­gen fra Jack­son førte nem­lig Lu­ther King Jr. ut av manus, opp på tale­kuns­tens vin­ger og inn i his­to­rie­bø­ke­ne.

- Det er mer eller mind­re den mest kjen­te talen i mo­der­ne ame­ri­kansk his­to­rie, sier USA-eks­pert Ole O. Moen. Han er pen­sjo­nert pro­fes­sor i ame­rika­kunn­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Krev­de like ret­tig­he­ter

Bor­ger­retts­be­ve­gel­sen hadde vært i stø­tet siden midt på 1950-tal­let, men mar­sjen denne au­gust­da­gen fant sted i an­led­ning at det var 100 år siden pre­si­dent Abra­ham Lincoln hadde sig­nert do­ku­men­tet som ga­ran­ter­te ame­ri­kans­ke svar­te sla­ver fri­het. Ennå mang­let det mye på at denne skul­le bli en rea­li­tet, sær­lig i sør­sta­te­ne. De svar­te etter­lys­te øko­no­mis­ke mu­lig­he­ter og po­li­tisk inn­fly­tel­se.

- Det hadde vært mye styr på for­hånd. Egent­lig var ar­ran­ge­men­tet ment som en pro­test for fri­het og rett til job­ber. Det var ret­tet mot Kon­gres­sen, men også sør­sta­te­ne. Men pre­si­dent John F. Ken­ne­dy var vel­dig redd for at det skul­le bli opp­fat­tet som en pro­test mot ham, sier Moen.

Han min­ner om at Ken­ne­dy al­le­re­de hadde satt i gang re­for­mer for å bedre si­tua­sjo­nen for de svar­te. Pro­ble­met hans var at mange de­mo­kra­tis­ke po­li­ti­ke­re i sør­sta­te­ne var imot. Det gjor­de at vise­pre­si­dent Lyn­don B. John­son måtte jobbe hardt for å bygge en koa­li­sjon av li­be­ra­le de­mo­kra­ter og mo­de­ra­te re­pub­li­ka­ne­re for å få gjen­nom bor­ger­retts­lo­ven, som var ved­tatt i juni samme år.

Pre­si­dent Ken­ne­dy ble skutt i no­vem­ber. Det førte iføl­ge Moen til at de­mo­kra­te­ne ikke hadde sam­vit­tig­het til å stå imot flere av re­for­me­ne.

Mar­tyr­sta­tus

Før Kings tale hadde det vært mye gnis­nin­ger mel­lom or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne som kjem­pet for svar­tes ret­tig­he­ter.

- King løf­tet kam­pen opp på et idea­lis­tisk plan, det kjen­tes som en mo­ralsk kamp, sier Moen.

I talen gjor­de pas­to­ren det klart at drøm­men hans var rot­fes­tet i den ame­ri­kans­ke drøm­men. Han un­der­stre­ket også at bruk av vold ikke ville føre fram.

King ble en om­stridt skik­kel­se. FBI fulg­te ham tett. Han ble be­skyldt for å ha kom­mu­nis­tis­ke sym­pa­ti­er, og ble truet med at kvinne­his­to­ri­er skul­le bru­kes mot ham.

- På alle måter prøv­de man å tra­kas­se­re ham. Da han fikk No­bels freds­pris i 1964, ble det hån­lig mot­tatt mange ste­der i sør­sta­te­ne, sier Moen.

I etter­tid har det vist seg at deler av dok­tor­grads­ar­bei­det hans var pla­giat, men Moen mener han tross alt har vun­net mye ry.

- Han fikk nær­mest mar­tyr­sta­tus etter mor­det i 1968, på­pe­ker Moen.

Tv-ef­fekt

Pre­si­dent Ba­rack Obama har gjort ty­de­lig at hans store for­bil­der er Abra­ham Lincoln og Mar­tin Lu­ther King Jr. Da Obama ble tatt i ed for andre gang i ja­nu­ar, skjed­de det mens han la hån­den på beg­ges bib­ler. Også som taler har han latt seg in­spi­re­re av King

- De kom­mer fra den samme tra­di­sjo­nen, sier Jens Elme­lund Kjeld­sen. Han job­ber pro­fes­sor i medie­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen og har re­to­rikk som et av sine spe­sial­om­rå­der.

Kjeld­sen viser til at Lu­ther King var både pas­tor­sønn og pas­tor, og at Obama har bak­grunn i til­sva­ren­de mil­jø­er. Sam­ti­dig mener han Obama har en langt mer nøk­tern stil enn den King hadde på sin be­røm­te tale, som varte drøyt 17 mi­nut­ter.

- King vir­ker nes­ten gre­pet av sine egne ord. Noe av det ka­rak­te­ris­tis­ke er mange gjen­ta­kel­ser. Det er også noe av grun­nen til at vi hus­ker talen. Han gjen­tar igjen og igjen, be­mer­ker Kjeld­sen.

Han på­pe­ker at King bru­ker en lang rekke språk­li­ge bil­der som inne­hol­der ster­ke kon­tras­ter, for ek­sem­pel mel­lom de høy­es­te fjell og de dy­pes­te daler. Dette er noe av grun­nen til at han tror en lik­nen­de tale ikke ville fun­ge­re på langt nær like bra i dag. Pro­fes­so­ren mener fjern­syns­me­di­et er ho­ved­for­kla­rin­gen på at po­li­ti­ke­re og andre sam­funns­ak­tø­rer har en langt mer av­slap­pet og hver­dags­lig stil

- For ek­sem­pel snak­ker Knut Arild Ha­rei­de mor­somt og av­slap­pet på tv, slik man kunne gjort i et kak­e­sel­skap. Hvis noen snak­ker slik King gjor­de i et kak­e­sel­skap, ville vi ringe po­li­ti­et, sier han.

Oba­ma-in­spi­ra­tor

På denne måten mener Kjeld­sen at King blir stå­en­de som en mar­kør for en tid som var til­bake­lagt.

- Vi kan si at han ser bak­over. Han var en av de siste som kunne tale sånn, sier han.

Nå opp­fat­ter han at det er langt vik­ti­ge­re for po­li­ti­ke­re å ha slå­en­de en­kelt­for­mu­le­rin­ger, noe som kom for fullt i ame­ri­kansk po­li­tikk med Ro­nald Rea­gan som pre­si­dent på 1980-tal­let. Slik sett er Obama et unn­tak fra re­ge­len. Uten­om «Yes, we can» tror han de fles­te vil ha pro­ble­mer med å huske en­kelt­for­mu­le­rin­ger fra Obama.

- Men det han er god på, er å bygge opp ar­gu­men­ter. Kings taler var enda mer emo­sjo­nel­le. Obama er vi­sjo­nær, men også en ra­sjo­nell taler, mener Kjeld­sen.

Svun­nen tid

Al­vo­ret i saken, og det lange his­to­ris­ke bak­tep­pet som hand­let om iden­ti­tet av svært dype spørs­mål for un­der­tryk­te men­nes­ker, bi­drar også til at Kjeld­sen tror det var rom for en mer dra­ma­tisk re­to­rikk fra King.

- Du kan ikke snak­ke som dette om skatte­ned­set­tel­se, men dette hand­let om en vik­tig del av en na­sjon og dens his­to­rie, sier han.

I skan­di­na­visk po­li­tikk tror han ikke det er rom for slik re­to­rikk.

- Jeg tror vi ser på denne talen med en viss nos­tal­gi. Det er mange år siden, men også en tid og en tale­kunst som vi ikke har hos oss len­ger, sier han.

Dagen