Hva skjedde med fader Paolo?
Paolo Dall’Oglio ble kjent som det syriske opprørets prest. I 2013 ble han bortført i Raqqa. Hva skjedde? Lever han fremdeles?
Spørsmålet stilles i filmen Ayouni, som ble vist under festivalen Arabiske filmdager nylig.
Ayouni betyr «mine øyne» på arabisk og er et uttrykk for kjærlighet. Filmen setter søkelys på de mange bortføringene under den ti år lange krigen. Mer enn 100.000 mennesker er, ifølge filmskaperne, bortført av partene i konflikten.
Annonse
Tilbake sitter foreldre, barn, ektefeller, venner og fellesskap i sorg. De leter desperat etter svar på hva som har skjedd, men finner lite og ingen ting.
Blant de mange bortførte er dataprogrammereren Bassel Safadi og presten Paolo Dall’Oglio. Begge kjempet for et fritt og demokratisk Syria. Begge ble oppfattet som en trussel av det syriske regimet og islamistiske opprørsgrupper.
Bassel var en sterk forkjemper for ytringsfrihet og var blant annet involvert i Firefox og Wikipedia.
Fader Paolo er kjent for deler av den nordiske retreatbevegelsen. Den italienske jesuittpresten bygget opp klosteret Mar Musa i fjellene nord for Damaskus til å bli et senter for religionsdialog. Han gikk radikalt til verks for å bedre relasjonene mellom kristne og muslimer. Fór radikalt, mente enkelte, men mange elsket ham.
Filmen viser sjeldne scener fra de interreligiøse diskusjonssirklene han arrangerte i klosteret. Vi ser hvordan han forklarer bibelen for kvinner med hijab, og diskuterer barneoppdragelse med en gruppe menn mens de drikker kaffe på klosterets terrasse.
«Ingen steder i hele verden finner du så gode relasjoner mellom kristne og muslimer som her», sier en kvinne i filmen.
Publikum blir dradd inn i klosterlivet gjennom bilder av ørkenen, de gamle murene, de mange skoene foran døren og presten som svinger røkelseskaret. Vi hører kirkeklokkene kalle og klosterhønene kakle, men bak de magisk vakre omgivelsene venter problemene.
«I flere år har Mar Musa hatt vanskeligheter. Tilgangen til våre naturressurser er kuttet. Vi får ikke offisiell tillatelse til å arrangere religiøse dialogkonferanser eller bygge sykestue», sier fader Paolo i et opptak.
Annonse
«Noen har vendt seg imot oss. Noen mener at fader Paolo er skadelig», konkluderer han.
Senere ser vi ham på besøk hos folk som har fått husene sine bombet. Han taler det syriske regimet midt i mot på libanesisk fjernsyn og forteller om egen innsats for å overbevise vestlige politikere om deres moralske plikt til å redde syrerne.
Vi ser ham også i mengden av mennesker som demonstrerer. «Si hallo til fader Paolo, en kristen prest for hele Syria», roper en av demonstrantene.
«Jeg er glad for å være med folket i det frie Raqqa. Jeg håper Raqqa blir den første hovedstaden i det befridde Syria», sier han selv, da han får et kamera opp i ansiktet.
29. juli 2013 ble Paolo Dall’Oglio bortført i nettopp Raqqa, byen som etter hvert skulle bli kjent som IS-bastionen i Syria.
Enkelte hevder han var der for å forhandle på vegne av gisler, men knapt noen vet sikkert. Jesuittprestens forsvinning ble et mysterium som fikk stor internasjonal oppmerksomhet.
I mars 2019 skrev NRK at fader Paolo var i live. Sammen med to andre vestlige gisler, en britisk journalist og en sykepleier fra New Zealand, skulle han være i byen Baghouz.
Dette var den siste byen IS kontrollerte i Syria. Opplysningen var gitt av kurdiske kilder til britiske The Times.
Annonse
På dette tidspunktet var Baghouz under kraftige angrep fra den kurdiskdominerte opprørsalliansen SDF, som var støttet av USA. I fjor meldte så al Arabyia at man kanskje kunne finne et svar på forsvinningsmysteriet i massegraver i Syria.
Bassel Safadi ble bortført 3. oktober 2015 i Damaskus. Fordi verken han eller fader Paolo kan fortelle slutten på sin egen historie, ble to av deres nærmeste pårørende bærende karakterer i filmen Ayouni.
Vi følger Nora, kona til Bassel Safadi, og søsteren til fader Paolo, Immacolata Dall’Oglio. De to kvinnene kjemper fremdeles for å få vite mer om hva som skjedde.
Nora får til slutt får vite gjennom russiske militærkilder at mannen er død, men ikke hva som skjedde med ham eller hvor kroppen hans er. Hun har verken sett dokumenter eller andre beviser som bekrefter dødsfallet.
«Jeg må vite. Alle syrere må. Det er en menneskerett», sier hun på vegne av de mange som lever i uvisshet om hva som har skjedd med sine nærmeste.
Immacolata vet ennå ingen ting. Gjennom filmen gir hun flere ganger uttrykk for å bevare håpet. Først på slutten ser vi henne gråte. «Når freden i Syria diskuteres, må også skjebnen til de bortførte på bordet», sier hun.
Filmen gir altså ikke svar på hva som faktisk skjedde med de to mennene, men dermed løfter den opp den store smerten til tusenvis av syrere som leter etter sine kjære.
De lever i uvisshet. Så lenge de ikke vet, er det vanskelig å gå videre med livet.
