Hvor er du?

Spørsmålet kan brukes med ulik grad av alvor. Det kan være et barn som leker gjemsel, og litt frustrert har gitt opp å finne vennen sin. Det kan være mannen som stiller spørsmålet til sin kone, som ett eller annet sted i huset har ropt om en liten håndsrekning. Eller det kan være en liten jente som har kommet bort fra sin mor på handlesenteret.

Første gang spørsmålet ble stilt, var det et rop fylt av den dypeste smerte og lengsel.

Adam og Eva hadde latt seg lokke av Satan, trodd løgnen og omfavnet drømmen om å selv få være gud, og spist av frukten i hagen. Når de forstod hva de hadde gjort, gjemte de seg. I skam og frykt. Bort fra Lyset, bort fra Kjærligheten, bort fra Livet. Og Gud kalte på dem, lokket dem fram i lyset med et «Hvor er du?».

Siden den tid har Guds rop runget ut til alle verdenshjørner. «Hvor er du?» roper en Far som har mistet barnet han elsker med en evig kjærlighet.

Den finsksvenske evangelisten Frank Mangs skrev en historie i en av sine bøker om en mann som kom løpende inn på et bedehus og avbrøt møtet med en melding om at en liten gutt var forsvunnet i skogen og at de trengte hjelp til letingen. En rekke mennesker ble med i letingen, men ingen fant barnet. En etter en gav de opp og gikk hjem.

Bare en holdt motet oppe i sin leting: guttens mor. Etter lang tids leting ble gutten hennes funnet, sovende på en tue. Han ble reddet fordi moren ikke gav opp. Hun var slett ikke sterkere enn de andre, verken psykisk eller fysisk, men én vesentlig ting gjorde henne annerledes: Hun elsket mer enn de andre.

Derfor gav hun ikke opp. Derfor holdt hun ut kulde, smerte og fortvilelse. Fordi «Hvor er du?» runget i henne og drev henne til å lete enda litt til, bak enda en stein, under enda en busk. For hennes elskede sønn måtte finnes!

I Lukas 15 forteller Jesus om hyrden som mister en sau, og leter «til han finner den». Hvorfor? Fordi han elsker. Fordi han ikke kan slå seg til ro med at noen han elsker skal velge mørket fremfor Lyset, døden fremfor Livet. Han må lete, redde, bære. Bak enda en dør, inn i enda et hjem.

I dag er vi Kristi legeme på jord. Måtte smerteropet «Hvor er du?» runge i våre fellesskap og ut til en verden full av mennesker som har kommet bort fra Gud. Ikke som et rop og et misjonsengasjement vi tar på oss, fordi det er slik det «bør» være. Men fordi Gud legger sin kjærlighet ned i våre hjerter. En kjærlighet som smerter, fyller oss med lengsel etter å finne og som driver oss ut.

Det vil gjøre vondt. Det gjør vondt når barn går seg vill. Men så er gleden desto større når vi, sammen med himmelens engler, kan ha fest hver gang et av Guds bortkomne barn svarer på hans rop med et frigjørende: «Her er jeg!»

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?

Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‹Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.› Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

Luk. 15.4-7