– I dag ville jeg ha anmeldt overgrepet

– Det viste seg at de hadde visst om det som hadde skjedd med meg i minst fire år før de tok kontakt, sier Lena Woll Hansen.

I dag er hun leder i Ditt barns førstehjelp, en organisasjon som holder kurs om førstehjelp, men også om vold og overgrep. Når Dagen ringer, er Woll Hansen i Ålesund og skal til Sandnes samme uke.

Hun og teamet på 10 sykepleiere besøker barnehager, skoler, institusjoner for vanskeligstilte barn og ungdommer og andre sammenhenger.

– Vil at kirken skal bli flinkere

Sist uke var hun med i podkasten «Troen og livet». Der samtalte hun med hovedpastor Jarle Waldemar og programleder Gunhilde Brun-Pedersen i pinsemenigheten Filadelfiakirken Drammen.

50-åringen forteller Dagen at hun har brukt sine egne erfaringer i utarbeidelse av kursmateriellet og legger til at hun har en drøm:

– Jeg vil at kirken skal bli flinkere til å forebygge og avdekke overgrep.

Trenger retningslinjer

For det var nettopp i kirken, i en pinsemenighet på Østlandet, at hun selv ble utsatt for overgrep i tre år fra hun var 13 år.

– Vi må legge noen retningslinjer i kirkearbeidet som forebygger at slikt skjer. Og skjer det, må vi ha retningslinjer for hvordan vi skal håndtere det, sier hun.

– Bare en som stilte opp

Veien fra overgrepet til der hun er i dag, er lang og smertefull. Foreldrene skilte seg da hun var seks år, og planen var at hun skulle flytte til moren da hun var 12. Fordi moren fikk svulst på hjernen, ble ikke det noe av.

Da Lena Woll Hansen var 13 år, døde moren. Menigheten ble livet hennes. Her var hun engasjert i musikk, ungdomsarbeid og kor. Her brukte hun all sin tid.

– Det var bare én i kirken som virkelig brydde seg som voksenperson og stilte opp for meg. Men han brøt også grensene mine, én etter én.

Kjente på skyld

Personen som stilte opp var leder i menigheten, gift og hadde egne barn. Han var i slutten av 20-årene, hun 13.

Lena Woll Hansen kjente på skyld og skam. Hun ba til Gud at han måtte flytte eller dø.

At det var overgrep hun opplevde, var hun på det tidspunktet ikke klar over.

Lederen ba endatil for henne at hun ikke skulle ha dårlig samvittighet overfor Gud, forteller hun.

Trodde det bare var henne

Da hun var 16 år, fikk hun en kjæreste, han som hun i dag er gift med. Han fikk vite hva hun hadde blitt utsatt for.

Det gikk imidlertid ytterligere mange år før hun fikk hjelp.

Lenge trodde hun at hun var alene om å ha opplevd tilnærmelser fra lederen.

Samtidig hadde hun lagt merke til at han likte å være sammen med «småjentene». Han hadde klappet og massert dem og hatt dem på fanget.

– I etterkant fikk jeg vite at det var flere.

– De var feige

Da hun var ferdig med videregående skole, fikk Lena Woll Hansen anledning til å reise bort fra miljøet.

Hun dro til Sørlandet på disippeltreningsskole i regi av Ungdom i oppdrag og fikk en veileder som hun kunne snakke med om de vonde følelsene, skylden og skammen.

Da saken senere ble rullet opp, sa mange voksne i menigheten at de hadde lurt på hva som foregikk.

– Vi hadde vært alene i kirkens lokaler til sent på kvelden. Ingen hadde stilt spørsmål ved det. De var feige. De ville ikke at kirken skulle være et sted der overgrep skjer, sier hun i dag.

Hun legger til:

– De fleipet om at de hadde en sak som kunne fått overskrifter i Norges riksaviser.

– Jeg er snill pike

Det gikk noen år. Lena Woll Hansen ble kalt inn til møte i regi av Pinsebevegelsen sammen med overgriperen. Hun var forberedt og hadde skrevet ned hele historien sin.

Overgriperen la seg flat og tok på seg all skyld.

I etterkant ble hun bedt om å tilgi og gå videre; Nå var hun fri.

– Jeg er snill pike og gjør det jeg blir bedt om.

Det ble ingen anmeldelse.

– Vi kan ikke la være å anmelde

I dag er det svært krevende for Lena Woll Hansen å godta at mannen som hadde innrømmet overgrepene, fikk gå videre som en fri mann.

Ingen av lederne i kirken eller på bibelskolen som hørte hennes historie ba henne om å gå til politiet med saken.

Ingen rådet henne til å få profesjonell hjelp.

– I dag ville jeg aldri gått med på å ikke anmelde. Vi kan ikke la være å anmelde overgrep i menighetene våre på samme måte som vi ikke kan la være å anmelde underslag eller mord.

– Fant pedofile bilder

Lena Woll Hansen vendte aldri tilbake til barndomsmenigheten sin etter at hun og mannen kom hjem fra bibelskole i utlandet.

Veien gikk til Oslo Kristne Senter der hun i ti år var søndagsskole-pastor.

Da hun skulle arrangere en barnefestival for rundt 1.000 barn, leide hun inn sikkerhetsvakter utenfra, fra et profesjonelt firma. De oppdaget at det satt en mann som tok bilder av barna mens de byttet klær.

– Sikkerhetsvaktene «så med nye øyne» og ringte politiet. Da politiet kom ransaket de campingvogna, beslagla telefonen hans. De fant mange pedofile bilder, forteller hun.

– Skjer i alle miljøer

Ifølge Barne- ungdoms- og familiedirektoratet oppgir 15 prosent av norske menn og kvinner å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Jenter er mye mer utsatt enn gutter.

«Du må tro at det kan skje for å se det» er et slagord den engasjerte lederen i blant bruker. Hun erfarer at dersom folk ikke tror at overgrep kan skje, så er det lett å lukke øynene for symptomene.

– Statistikken er nedslående og det skjer i alle miljøer, presiserer hun.

Personer som kan lover og regler

Woll Hansen erfarer at vold og overgrep er noe mange er usikre på.

Hun anbefaler at minst to-tre personer i en menighet setter seg inn i lover og regler og vet «hva en skal være bekymret for».

Hun minner om avvergelsesplikten som betyr at en kan hindre noe i å skje ved å varsle lokalt politi eller barnevernstjenesten.

– Vi har alle en avvergelsesplikt som privatpersoner.

– Må ikke love å ikke si noe

Avvergelsesplikten gjelder for alle til enhver tid, og opphever eventuell taushetsplikt. Unnlater en å avverge, kan en straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

– Ofte kan vi bli bedt om ikke å si noe til noen. Offeret må trygges, men vi må ikke love å ikke si noe, for da bryter vi loven, sier Woll Hansen.

Anmeldte en foreldet sak

Hun erkjenner at hun selv aldri har fått den hjelpen hun fortjente da hun var ung.

Hennes erfaring er at det ofte er tette bånd i små menigheter som gjør at de voksne heller blir trodd enn barnet eller ungdommen.

– Da kan det være vanskelig å stå opp for seg selv.

Selv anmeldte hun overgriperen i februar i år, vel vitende om at saken er foreldet. Hun ville gjøre det likevel.

– Det er trist at han ikke ble anmeldt i tide. Han kunne ha sittet inne i mange år.

– Ikke en unik historie

I dag er har pinsemenigheter mulighet til å be om bistand fra Pinsebevegelsens etiske råd der lege Øyvind Watne har sittet som leder i 10 år.

Dagen har latt ham lese intervjuet med Woll Hansen.

– Det er sterk lesning og dessverre ikke en historie som er unik, sier han.

– Vet små og store menigheter i Pinsebevegelsen hva de skal gjøre hvis de blir informert om et overgrep?

– Det er vanskelig å svare på det. Vi kommer i kontakt med dem som vet av vi finnes når det skjer noe eller folk blir urolige for om noe er skjedd. Mitt inntrykk, når jeg treffer folk bredt i Pinsebevegelsen, er at de kjenner til at det etiske råd finnes og hva mandatet er.

Er tema på nasjonale samlinger

Watne forteller at Det etiske råd er tema i de nasjonale samlingene som alle menighetene blir invitert til.

– Anbefaler dere alltid anmeldelse ved overgrep?

– Det vil være uansvarlig å gjøre noe annet hvis det er åpenbart at det har skjedd et lovbrudd. Da er det primært en sak for etterforsknings- og rettssystemet.

– Menighetene er ikke flinke til å anmelde

Rollaug Waaler er daglig leder av Haraldsplass Samtalesenter i Bergen som tar i mot mennesker til sjelesorg.

– Generelt tror jeg menighetene kan bli mye flinkere til å ivareta de som opplever overgrep. De er heller ikke flinke til å anmelde overgrep, sier hun til Dagen.

Waaler presiserer at senteret ikke fører journaler og at hun derfor baserer sine uttalelser på observasjon og inntrykk, ikke harde fakta.

Hun viser til at det er altfor få saker som blir anmeldt.

– Det er vel slik at en oppfordrer den enkelte til å anmelde saken selv.

Offeret vil forlate menigheten

Det kan være vanskelig av flere årsaker, sier hun. En av disse er at en person som har opplevd overgrep i en menighet uten å være åpen om det, ikke blir ivaretatt.

Ikke sjelden vil offeret forlate menigheten.

Særlig hvis overgriperen tilhører samme menighet og fortsetter å gå der, sier hun.

– Det kan bli vanskelig å ivareta noen som forlater menigheten.

Hun tror de fleste menigheter kan bli flinkere til å etterspørre folk som forsvinner og spørre hvorfor de forlater fellesskapet.

I tilfeller der det er mer åpenhet, tror Waaler at ivaretagelsen er ganske god.

– Men å anmelde på vegne av andre skjer sjelden med mindre det er grove overgrep.

Vi tror det er mulig å gi barna en pornofri barndom

Elever tiltalt for fremstilling av seksuelle overgrep på kristen internatskole