I den treenige Guds tjeneste

Treenighetssøndagen setter Guds treenighet i fokus, sammen med misjon, dåp og dåpsopplæring. Matteus skriver:

16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde satt dem stevne.

Disiplene adlyder her et bud fra Jesus (se 28:7+10 sml 26:32) om å dra til et nærmere avtalt fjell i Galilea. Vers 16, nevner bare de elleve. Men avsnittet som helhet tyder på at de dro sammen med mange andre, kanskje alle de 500 som Paulus nevner i 1 Kor 15:6. Matteus fortsetter:

17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham. Men noen tvilte.

Synet av Herren som oppstanden var utvilsomt en skarp kontrast til synet av Herren som korsfestet og døende. Åpenbart har møtet overveldet mange av de tilstedeværende med visshet om Jesu guddomsmakt. Det gjorde dem til tilbedere. Slik bør vi alle reagere i møtet med Den Hellige og Oppstandne.

På den andre siden var det i flokken også noen som «tvilte». Det greske verbet «distádsein» kan bety enten «tvile» eller «nøle». Leon Morris anbefaler oversettelsen «men noen nølte», det vil si de unnlot å møte Herren med tilbedelse.

Da kan de ha nølt (1) fordi de var usikker i oppstandelsesspørsmålet eller (2) fordi de var usikker i spørsmålet om Jesu guddommelighet eller (3) fordi de var usikker på om det var rett å tilbe. Alle disse grunnene kan naturligvis tenkes.

Men alle begrunnelsesalternativene svarer omtrent like godt også til oversettelsen «noen tvilte», som er det greske verbets hovedbetydning. Antagelig var det ikke noen av de elleve som tvilte.

For blant dem var til og med Tomas på dette tidspunktet blitt overbevist. Men noen av de andre tilstedeværende møtte her kanskje Herren for første gang etter Golgata. Og blant slike er det ikke urimelig å tenke seg enkelte skeptiske førstereaksjoner. Matteus fortsetter slik:

18 Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!

At Jesus «trådte frem» (gr: «prosérkjomai») betyr antagelig at han flyttet seg til en posisjon foran dem, en posisjon som var praktisk for en som skulle tale. Dermed antydes det også her en større forsamling enn bare elleve.

Jesu åpningsord er en overveldende proklamasjon: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»

Disiplene har i tre år sett ham som den fattige, avmektige, men læremessige myndige, rabbien som ikke forsvarte seg da han ble pågrepet og henrettet. Det de da så, var den inkarnerte Guds sønn i den tiden da han frivillig ga avkall på guddomsherligheten sin (se Fil 2:5–8).

Nå proklamerer Jesus den tiden for forbi. Nå har Gud «høyt opphøyet ham» (Fil 2:9–10). Og Jesus proklamerer følgelig at han nå har tatt i eie all den makten som Faderen ga ham allerede i Dan 7:13f og Salme 110.

Jesus sier dette for at disipler til alle tider skal være trygt forvisset om Herrens veldige makt – i en verden der vi ellers føler oss avmektige. På denne plattformen bygger så misjons- og dåpsbefalingen, sitat:

19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, …

Hovedverbet i denne setningen er «disippelgjøre» (gresk: «matheetevsate»). Det står i bydeform og ser dermed omtrent slik ut· «disippelgjør!» (Men det er naturligvis dårlig norsk.)

I avhengighet av dette hovedverbet står det videre to partisipper som også fylles med saklig bydeform fra hovedverbet. Partisipp-formen «værende gått ut» står aller først.

Det første poenget i Jesu befaling er altså «gå ut!». Jesus «sender» oss (som Johannesevangeliet flere steder betoner). Ordet «sendelse» heter på latin «missio». Det har gitt oss fremmedordet «misjon».

Her i vers 19 defineres misjonsbegrepet. Vi skal «gå ut». Og vi skal «gjøre disipler». Versets neste partisipp-form er «døpende». Også det låner partisippformen saklig bydeform fra hovedverbet.

For å få godt norsk må vi omgjøre det til en innskutt bisetning: «idet dere døper dem». Eller vi kan bryte den greske setningen opp i små setninger med bydeform. Uansett setningsbygning er det her tale om tre befalinger på rad: Gå ut! Gjør disipler! Døp!

Adressen som vi da skal gå til (osv), heter på gresk «panta ta éthnee = «alle folkeslag». Men retur-oversetter vi til disiplenes hebraiske morsmål, får vi et lite problem.

For da kan det hete «kål hagojim» (= «alle hedningefolkeslagene») eller «kål haamim» (= alle folkeslag, både jødiske og ikkejødiske). Strengt språklig betraktet er dette et åpent spørsmål. Men noe forbud mot hedningekristne vitnesbyrd blant jøder lar seg likevel ikke utlede av den førstnevnte tolkningen.

Ordet «døpe» er et gammelt norsk ord som betyr å «dyppe». Også det greske ordet «baptídsein» betyr å «dyppe ned», «neddykke». I Jesu dåpsbefaling står det en viktig presisering.

Dåp skal skje «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Slik poengteres dåpens ankerfeste i Den guddommelige treenigheten.

I dåpen knyttes den døpte med et høyhellig bånd sammen med både Faderen og Sønnen og Ånden. Dåps- og misjonsbefalingen slutter slik:

20 … og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

Enda et verb i partisippform følger her i kjølvannet av det nevnte hovedverbet i bydeform. Vi skal disippelgjøre folkeslagene «lærende dem å holde …». Saklig sett er dette setningens fjerde befaling: «Undervis!» Dette leddet er derfor en opplæringsbefaling. Vi skal undervise i «alt det jeg har befalt dere», det vil si hele budskapet, «hele Guds råd» (Apg 20:27).

Opplæringsbudet er ikke teoretisk, men praktisk og dynamisk. Vi skal lære folk å «holde» alt det som Jesus har befalt. Derfor må ingen komme og si at det kristne budskapet bare handler om evangeliets frelsesbudskap. Det handler også om budene og de bibelske formaningene.

Misjons- og dåpsbefalingen slutter med et veldig løfte: Herren vil være med oss alle dager «inntil tidsalderens endemål». Det vil si: inntil Herren selv kommer tilbake.