I gode og onde dager

Er sykdom skilsmissegrunn? Spørsmålet er blitt aktualisert gjennom den amerikanske predikanten Pat Robertsons utspill om Alzheimer.
Robertson sammenligner sykdommen med «en form for død», og sier at det er greit å skille seg hvis ektemaken «blir borte» og man mister kontakten, fordi han eller hun får Alzheimer. I slike tilfeller mener predikanten at det er greit å begynne på nytt med en ny ektefelle.
Pat Robertson er en omstridt predikant. Han har blant annet forsvart Kinas ettbarnspolitikk og erklært jordskjelvet på Haiti som Guds straffedom. Likevel holder det ikke å riste på hodet og avskrive mannen. For det kristne Høyre i USA er han en sentral ideolog.
Robertsons ekteskapsråd roper på reaksjoner. For det første taler han usant om diagnosen Alzheimer. Det er en misforstått oppfatning at personer som får Alzheimer «blir borte». Personen mister ikke sitt menneskeverd og blir ikke borte selv om hukommelsen og taleevnen forsvinner.
For det andre gjør Robertson seg til talsmann for våre dagers ensidige fokus på egne rettigheter og tilfredsstillelse, selvrealisering og lykke. I dette perspektivet blir ekteskapet et sted man blir værende så lenge man får noe ut av det. Så drar drar man videre - «fordi jeg fortjener det», for å bruke en kosmetikkprodusents slagord som er blitt vår tids motto.
Men mest av alt roper Robertsons råd på reaksjoner fordi det er stikk i strid med Bibelens ord.
Bibelen taler både vidunderlig og krevende om ekteskapet. I Efeserbrevet 5 blir ekteskapet omtalt som et bilde på Jesu forhold til menigheten. For et perspektiv på samlivet! Da handler ikke ekteskapet bare om sterke følelser - selv om også det er en del av bildet. Det handler om et dypt, ubrytelig fellesskap. Slik Paulus beskriver forholdet mellom Kristus og kirken som et mysterium, blir også ekteskapet nettopp det.
Og slik Kristus aldri vil svikte kirken, skulle også ekteskapet mellom mann og kvinne i en ideell verden være uten svik. Jesus blir ikke lei av oss. Han vil aldri si at forholdet er slutt, fordi han har funnet en annen. Tvert i mot demonstrerte han grensesprengende kjærlighet da han gikk i døden for oss.
Paulus sier i Efeserne 5,25 at ektemenn skal elske konene slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.
Det er dette som er Bibelens standard for ekteskapet, og som kristne ledere burde veilede ut i fra. Ikke som Pat Robertson si at en mann er fri til å finne seg en ny kone fordi den gamle ikke duger lenger. Dette er et nedbrytende budskap for alle dem som blir trofast værende hos syke ektefeller.
Istedet trenger vi forkynnelse og veiledning om verdien av trofasthet, forpliktelse og reservasjonsløs hengivenhet. Om vilje til å bli værende. Kanskje vil en da oppleve Guds storhet i sin egen svakhet, slik Joni Eareckson Tada sier i en reaksjon på Robertsons Alzheimer-uttalelse. Og kanskje får man et glimt av Paulus´ mysterium.
Det er nettopp fordi samlivet er krevende, og fordi sykdom og andre prøvelser kan gjøre det ekstra utfordrende, at Gud innstiftet ekteskapet som en livslang forpliktelse.