I jungelen med Iyesu
Ingjerd og Sigmund Evensen startet ikke med blanke ark - men uten ark.
Men ingen av dem er ubeskrevne blad. Det er du ikke etter nær 20 år i frontoppdrag for evangeliet i den papuanske jungelen.
Familien Evensen er ganske så berømte i det norske misjonslandskapet for sin innsats blant umanakainaene, dypt inne i de uveisomme skogene sørøst i Papua Ny-Guinea. Dette er umanakainaenes land, og blant dem bodde Ingjerd og Sigmund og barna deres for å gi folkegruppen Bibelen på deres eget språk. Det skulle ta 19 år før nytestamentet var klart og umanakainaene fikk hele budskapet om Jesus - eller Iyesu.
Annonse
Lørdag feirer Wycliffe 35 år som egen organisasjon i Norge. Samtidig feires Ingjerd (65) og Sigmund (63) for sin innsats i organisasjonen som sender bibeloversettere kloden rundt. Formelt er det Sigmund som har vært Wycliffe-leder i Norge de siste 17 åra, men han hadde garantert ikke gjort en så god jobb uten Ingjerd.
Hun prøvde seg som lærer ved hjemkomsten i 1995, men etter noen måneder måtte hun bare tilbake og jobbe ved siden av Sigmund. Har man stått skulder ved skulder i oversettelsesarbeidet hos et isolert folkeslag, står man også sammen i kontorjungelen.
Langt bedre enn noen avisartikkel kan gjengi den, er historien deres fortalt i boka «De skjulte ordene». Den kom i 2002 og trengte et nytt opplag i 2004.
Det er også laget en TV-film som TV 2 sendte i 2001. Men i fortettet format får Dagen høre forløpet igjen, nå når Sigmund går av som leder.
Sigmund er maskiningeniøren fra Oslo som jobbet i pappas firma og var født og oppdratt til at han skulle arve en virksomhet i blomstring. Alt var tilrettelagt - men i 1976 ble det klart for ham at det fantes en annen mulighet: Misjon og arbeid med bibeloversettelse til unådde folkeslag, i organisasjonen Wycliffe.
- Jeg opplevde virkelig et kall om å reise ut da jeg var 26 år gammel.
I 1973 giftet han seg med Ingjerd fra Bærum. De hadde rekkehus, bil og to barn. Sigmund fortalte med bevende hjerte at han mente Gud hadde andre planer enn firmadrift. Foreldrene tok det penere enn fryktet. Slik ble det misjon i stedet for maskiner.
Etter teologiske og lingvistiske studier i Norge og England, ble umanakainaene i Papua Ny-Guinea blinket ut. Ikke bare var de uten noen bibel. De hadde intet skriftspråk å oversette den til.
Annonse
- De bor utrolig isolert. Det er ingen veier dit, knapt stier, forteller Sigmund.
Helikopter ble løsningen, og i 1980 bosatte familien seg i en hytte som umanakainaene ga dem. De var fire da de reiste ut: Foruten Ingjerd og Sigmund var det Heidi, født i 1974 og Per Einar, født i 1976. I 1981 ble Åsmund født.
Året etter kom Kjetil. Han levde bare én dag etter fødselen og fant sin grav i Papua Ny-Guinea.
Kristin ble født i 1986.
Etter seks år hos umanakainaene traff Ingjerd og Sigmund den utflyttede umanakaina-mannen Piripo på reise utenfor jungelområdet. Han var blitt kristen, men hadde bestemt seg for aldri mer å sette sine bein i stammens områder der de bedrev voodoo og drepte hverandre. Nå fikk han høre om arbeidet med å oversette Bibelen og bestemte seg for å bli med inn og fortelle hva Gud hadde gjort for ham.
Jula 1987 hadde Sigmund og Ingjerd en tredel av nytestamentet klart som et råutkast. Umanakainaene ble mer og mer interessert i budskapet. «Disse ordene smaker søtt som villhonning», sa de. Eller: «Disse ordene skal bygge hus inni oss». De stilte stadig flere spørsmål om Jesus - eller Iyesu.
Piripo underviste folket sitt og fortalte hva Gud hadde gjort for ham. 52 menn og kvinner ble kristne den jula - etter at en av deres egne hadde forkynt for dem.
- Gud hadde ordna dette, og det var så utrolig viktig at det kom fra en av deres egne på et tidspunkt da de var modne for å ta imot. De 20-25 oversetterne som hjalp oss i arbeidet, var de første som ble kristne, sier Sigmund.
Annonse
I 1999 var nytestamentet endelig helt ferdig. Hele 2200 av de 2500 umanakainaene var samlet i landsbyen Bonenepi da pallene med bøker ble avduket.
Nå regner man at rundt halvparten av umanakainaene er kristne.
- Dette har snudd samfunnet deres. Det er forvandlet, sier Sigmund og forteller om en tid med blodhevn og mange drap.
- Blodhevn er en plikt. Det går langt tilbake i tid og er en del av kulturmønsteret, men dette er brutt blant dem som nå er kristne, forteller han. Nå får de mer helsehjelp enn før, mange flere barn vokser opp, og folketallet øker.
I boka si skriver Sigmund også om en fortid med kannibalisme, selv om det ligger snart 100 år tilbake i tid og forlengst er forbudt.
- Forvandlingen som har funnet sted, har skjedd fra innsiden og ut. Det er ikke noe utvendig. Det er ingen kosmetisk forandring, sier Sigmund.
En utflyttet umanakaina sa han så noe helt nytt da han besøkte hjemtraktene.
- Han kjente ikke folket sitt igjen. Han kunne se forandringen i øynene deres, sa han.
Annonse
- Da de fikk høre om Gud og fikk nytestamentet, fikk de et ord for tilgivelse, forteller Ingjerd. Det hadde de ikke før, og de trengte det ikke heller - for de tilga ingen og visste ikke hva tilgivelse var.
Hverdagen i jungelen var strabasiøs for en norsk småbarnsfamilie. Det var et liv i all enkelhet. Likevel følte de seg helt hjemme der og er lei seg for at det nå er over 10 år siden de var der sist.
- Hva har vært mest utfordrende?
- Jeg tenkte ofte på hva vi hadde gjort med barna våre og hvordan vi hadde forberedt dem for et liv i den vestlige verden. Jeg lurte på om vi hadde ødelagt dem siden de hadde lært ute hva virkelig vennskap var. Da de kom til Norge, var det ingen her som var venn slik de forventet. Etter hvert har de sett at det går an å finne venner i Norge også, men det tar tid, sier Ingjerd og konstaterer at tre av de fire barna har funnet seg utenlandske ektemaker, og to av dem bor utenlands.
Nå har de tre barnebarn i Australia og snart to i USA, en effekt av misjonen det også.
Misjonsinnsatsen kostet dem også dyrt. De mistet det mest dyrebare foreldre har, et barn. De nådde målet sitt, men erfarte også smerten.
Et isolert folk som ble sett ned på av andre, et folk uten skriftspråk, har fått både dette og Guds Ord på sitt eget språk. Det har løftet umanakainaene og gitt dem en annen status i samfunnet. Det har vært slitet og innsatsen verdt, mener ekteparet Evensen.
Og hverken Ingjerd eller Sigmund angrer.
Annonse
- Nei. Jeg har pleid å si det sånn at det er tre ting jeg ville gjort om igjen om jeg fikk sjansen. Jeg ville blitt kristen, for det har forandret livet mitt, jeg ville giftet meg med Ingjerd, og jeg ville ha reist ut til umanakaina-folket. Og det er jeg ikke programforpliktet til å si. Jeg sier det fordi det har vært et utrolig meningsfullt arbeid. Når jeg står foran unge mennesker, forteller jeg ikke bare solskinnshistorien om at en hel folkegruppe har fått Guds Ord på sitt språk. Jeg forteller også om smerten, tårene og slitet. Ellers ville jeg ikke fortalt sannheten. Og det er ingen lek. Å reise ut som bibeloversetter er ikke noe du gjør som turist.
Årsmøtet til Wycliffe bibelmisjon er et av de mange arrangementene som ligger inne i Stevneguiden.no, Dagens oversikt over kristne stevner/arrangementer.
