I tjeneste for Gud
«Vær ikke lunkne i deres iver. Vær brennende i ånden, tjen Herren.» (Rom. 12:11)
Jeg leste nylig en legende om en munk som blant annet hadde som oppgave å dele ut mat fra klosterkjøkkenet til de fattige på et bestemt klokkeslett.
En dag han lå i bønn fikk han en vidunderlig opplevelse. Han så Jesus stå i forklaret skikkelse foran seg. Han ble helt henført over å få oppleve noe slikt i sin lille klostercelle, og han lovet og tilbad Mesteren.
Annonse
Men så ringte klokken som kalte ham til tjenesten for de fattige. Han hadde ingen lyst til å gå, men klokken fortsatte å ringe, og til slutt gikk han.
På veien tilbake fra de fattige, skitne menneskene, tenkte han:
«Jesus er nok ikke lenger i cellen min nå når det er mørkt.» Men der tok han feil. Jesus var der ennå, og han sa til munken:
«Det var godt at du gikk, for hadde ikke du gått, hadde jeg måtte gå.»
Nå må ikke denne legenden oppfattes slik at vi skal forsømme vår stille stund med Jesus for å bruke enda mer tid i tjeneste for folk som trenger oss. Selv Jesus tok seg tid til bønn, selv om Han virkelig kunne gjøre store ting i møte med mennesker.
Og hvis noen har satt av tid til å være i stillhet og bønn innfor Gud, er det jo nettopp folk som lever i kloster. Og vi som lever med dagens stressrutiner trenger kanskje enda mer å minne hverandre på at vi ikke må forsømme den daglige stillheten med Jesus.
Men vi skal ikke bare være i stillheten. Vi skal ikke bare være Ordets hørere, men også Ordets gjørere.
Det skulle denne legenden få minne oss om i dag.
