Ikke alle får være med
Man kan si mye fint om mangfold, men det hjelper ikke så mye hvis man faller utenfor det gode sosialdemokratiske selskap.
Jeg har lenge vært fascinert av politikeren Hadia Tajik. Hun er både lyttende og skarp, og bruker bakgrunnen sin som en verdifull politisk ressurs. Det var pinlig å følge med på oppstyret rundt bekledning og positur på omslaget av boken hennes som kom i fjor.
Disse reaksjonene er i seg selv egnet til å illustrere hvorfor vi er langt unna å kunne si at likestillingskampen er over. Tajiks foreldre kommer fra Pakistan, og hun vokste opp i et muslimsk hjem. Samtidig er hun selv en moderne sosialdemokrat. Hvordan preger Tajiks bakgrunn hennes politiske orientering?
Annonse
I februar besøkte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg Tau i Strand kommune i Rogaland. Der møtte vi rektor Brynhild Samuelsen på den kristne skolen Tryggheim Strand, som Norsk Luthersk Misjonssamband eier.
Kollega Sævik og jeg kjørte også de knappe ti minuttene innover i landet for å ha sett Bjørheimsbygd, tettstedet hvor Tajik vokste opp, med egne øyne. Og der var det ikke så veldig mange hus å få øye på.
Tajik gikk selv i en NLM-eid barnehage i Strand kommune. Ikke fordi den var NLM-eid, men fordi den hadde en praktisk beliggenhet. Ut fra hennes egen beskrivelse er det i dag antakelig riktig å betrakte Tajik som en slags «personlig muslim». Hun omtaler seg selv som troende, men «uten mellommenn eller -kvinner, uten en menighet, uten et religiøst fellesskap, men da er jeg også fri fra den sosiale kontrollen det ville ført til. Fri fra andres spilleregler for min Gud».
Hennes egen gudsforståelse er det med andre ord opp til henne selv å definere. Omtrent slik det også ser ut til å ha blitt med begrepet «personlig kristen», det kan tilpasses den enkeltes ønsker og behov.
Tajik bruker Ryfylketunnelen som åpnet i 2019 og forbinder hjemkommunen hennes med fastlandet som bilde på samfunnsutviklingen. Idet tunnelen ble åpnet, ble ting aldri helt slik de var før.
Det er både positive og negative sider ved det. Men først og fremst representerer tunnelen fremtidsrettet utvikling. Og Tajik plasserer seg komfortabelt på fremskrittets side. Hun er respektfull i omtalen av dem som ikke helt klarer å slå seg til ro med tapet av det som var. Men ved konsekvent å bruke dette bildespråket, går hun samtidig nokså langt i å avskrive andres overbevisning som nostalgi.
Tryggheim Strand finnes ikke fordi en del foreldre nekter å innse at verden har utviklet seg siden deres barndom. Skolen finnes fordi det finnes mennesker som står for noe annet enn det Tajik støtter, og som ønsker at best mulig rammer for barna sine i tråd med dette.
Vi ser tilløp til selvkritisk refleksjon når Tajik skriver at det ligger en slags fallitterklæring for politikere i det å måtte innse at de ikke har «klart å lede endringene landet vårt har gått gjennom, på en måte som vekker tillit hos alle.» Men selvkritikken strekker seg ikke så langt. Hun har ikke mye å gi til dem som opplever at deres dyptfølte religiøse overbevisning ikke er ønsket i offentligheten.
Annonse
Snarere er det påfallende hvordan selektiv bruk av begreper bidrar til å tegne et bestemt politisk bilde, med et riss av å ville omfavne alle. «Det er mulig din Gud er sexist, sjåvinist og homohater – men det er ikke min. Hun er raus».
Det blir neppe færre foreldre som ønsker seg kristne friskoler når det er slik retorikk ledelsen i Arbeiderpartiet ikke bare legitimerer, men faktisk også selv benytter. Man kan si mye fint om mangfold, men det hjelper ikke så mye hvis man faller utenfor det gode sosialdemokratiske selskap.
I et avsnitt om abort konstaterer hun at det etter hvert bare har vært «temmelig ytterliggående aktører som har snakket om «fosterets rettsvern». «Temmelig ytterliggående», javel.
Hvis det er et ønske for Tajik å rette opp inntrykket av politikere som ikke lykkes i å få alle med seg i samfunnets endringsprosesser, gjør hun ikke seg selv noen tjenester ved å bruke slike betegnelser. Det finnes ganske mange mennesker, også mange kvinner, som ønsker å legge mer vekt på fosterets rettsvern enn Tajik tydeligvis gjør. Det hadde vært mulig å omtale dem på en annen måte.
I forbindelse med en æresdrapssak gjengir Tajik en aktor som erkjenner at han ikke hadde forstått dybden i æresbegrepet. Nettopp en slik erkjennelse kunne vi trenge mer av. En forståelse av religionens betydning uten det sekulariserte filteret som preger mesteparten av den offentlige debatten nå om dagen.
Og her lurer jeg på om Tajiks eget oppgjør med deler av sin religiøse bakgrunn blir brukt mer enn det som godt er. For: det finnes nok flere likheter mellom muslimske og kristne religiøse miljøer enn alle aktive kristne nødvendigvis er klar over. Blant annet når det gjelder sosial kontroll og frykt for omgivelsene.
Men det finnes også noen viktige forskjeller som gjør at vi bør være forsiktige med å snakke om religiøse miljøer som ett fenomen. Kristendom og islam er ikke like størrelser. Og elever ved de aller, aller fleste kristne skoler er samtidig velintegrerte i sine lokalsamfunn.
Tajik har rett i at hvem du elsker er et av de mest politiske valgene man kan ta. Det kan handle om både kjønn, rase og religion. Men når hun også skriver at «hjertet er uansett ikke fritt hvis du må gjennom et opprivende brudd med venner, familie og trossamfunn for å leve som den du er», kan man godt stille spørsmålet motsatt vei.
Annonse
Hva om en som har vokst opp i sekulære norske omgivelser ønsker å bli kristen og slutter seg til et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne? Det er ikke sikkert bruddet med omgivelsene ville vært så mye mindre opprivende da. Kan også slike mennesker regne med at Arbeiderpartiet står opp for dem, beskytter deres rett til sin egen overbevisning og til å leve denne ut?
På sitt beste kan Arbeiderpartiet være en felles arena for mennesker med vidt forskjellige bakgrunner, et slags politisk verksted for alle deler av samfunnet. Og mye i Tajiks bok vitner om en oppriktig vilje til å finne praktiske løsninger på virkelige problemer.
Men det finnes også en slagside her, hvor man i ønsket om å ta bort noen gruppers opplevde utenforskap påfører andre grupper et nytt utenforskap. Alle blir aldri like, og ingen av oss kan kreve å ikke bli såret eller fornærmet.
Tajik kunne med fordel anstrengt seg mer for å forstå og respektere dem på hennes eget hjemsted som velger annerledes enn henne selv.
