Ikke avvist
Gud kaster oss aldri på dør.
« .. den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.» (Johs 6:37)
«Det er en legende som henter sitt stoff fra Jesu gutteår i Nasareth. Den forteller om hunden som lå død i rennesteinen, mens de som stod omkring bare hadde vemmelse til overs for synet av den. Da banet gutten Jesus seg bort til den, sier legenden og sa stille: «Ingen perler på jorden kan være hvitere enn denne hundens tenner.»
Annonse
Historisk er legenden verdiløs. Men innerst inne peker den på det Jesus hadde med seg hjemmefra, fra sin himmelske far: I alt Guds skaperverk er det noe fornemt, noe uerstattelig.
En prest lot en gang sitt ferdige konfirmantkull svare skriftlig og anonymt på noen spørsmål. Et av spørsmålene lød: – Hva tror du jeg har villet med disse konfirmanttimene? Fremdeles ligger et av svarene og varmer i sinnet: «Du har villet lære oss at Gud aldri kaster oss på dør når vi kommer!»
Gud kaster oss aldri på dør.
Det er ingen grenser for hvor lett vi avskriver hverandre. De skuffelser vi kan bære, er ofte både få og små»…
Men Gud kjenner til vår konkurs og elsker oss midt i konkursen. Og egentlig venter han daglig ikke større ting av oss enn at vi kommer og vedstår oss hvor mye som gikk i stykker under våre hender. Ikke noe annet venter han. Han kaster oss aldri på dør når vi kommer.
