Ikke bare oppturer
Brian Houston er en dypt beundringsverdig mann. Men i «Det finnes mer» skulle jeg gjerne sett mer av nerven som garantert også ligger i Hillsong-historien.
Anmeldt bok:
Brian Houston
Annonse
Det finnes mer
Når verden sier at du ikke kan – sier Gud at du kan!
Hermon forlag, 2018
Storpocket, 207 sider.
-----------
Det er en vanskelig bok å anmelde, dette. For Brian Houston er en mann jeg har stor respekt for. Han har stått i spissen for et stykke kirkehistorie gjennom oppbyggingen av Hillsong-nettverket i løpet av de siste 35 årene.
Nå er de blant annet i ferd med å etablere en menighet i Tel Aviv. Hvis de faktisk lykkes med å etablere en Hillsong-avdeling der, er det en liten bragd.
Dermed har de klart å bygge opp store menigheter i byer som London og New York, byer som ikke først og fremst har vært kjent for kristne vekkelser i nyere tid.
Annonse
Uklar sjanger
Houston er ingen herlighetsforkynner, og han gjør ikke noe forsøk på å fremstille seg som noen helgen. Snarere forteller han gang på gang om sine egne feiltrinn og mangler.
I det hele tatt fremstår han med det avslappede lynnet som gjerne preger samfunnet i Australia og New Zealand, hvor han kommer fra. Men Houston er svært dedikert i det han holder på med. Hillsong er ikke et produkt av tilfeldigheter.
Når jeg likevel synes det er litt utfordrende å skulle anmelde denne boken er det ikke minst fordi sjangeren i seg selv er litt uklar. Houston er opptatt av å peke på muligheter, og deler en lang rekke eksempler både fra bibelhistorien og fra eget og andres liv hvor utrolige ting har skjedd.
Hillsong-fortellingen er i seg selv en fascinerende historie om veien fra en nokså beskjeden menighet i Australia til et verdensomspennende nettverk med flere hundre tusen aktive. Men jeg tror det er en stor misforståelse at vi må gå raskt gjennom det vanskelige og kompliserte for at budskapet skal nå frem.
Ikke bare oppturer
Houston prøver ikke å late som om Hillsong-historien kun består av oppturer. Men i fortellingen om alt som har skjedd, virker han så opptatt av å formidle en positiv historie at han sveiper ganske raskt over episoder og erfaringer som han med fordel kunne dvelt mer ved.
Den kanskje største risikoen ved en slik bok er at den fremstår som en oppskriftsbok for dem som vil kopiere Hillsong-formelen. Det er ikke Houstons hensikt, og det finnes neppe noen slik formel.
Annonse
Ikke minst er antakelig Houston selv en viktig faktor for dem som vil forstå Hillsongs fremvekst. Houston er pastorsønn og har vokst opp med inngående kjennskap til pinsekristendom, men har ikke selv lagt mye vekt på å forkynne offentlig om pentekostale kjennetegn som tungetale og troendes dåp.
Ikke av egen kraft
«Vårt formål er å bygge menigheten, utvide Hans rike og la Hans navn gjenlyde gjennom generasjonene», skriver Houston innledningsvis. Det er ingen grunn til å betvile hans dypt oppriktige ønske om å gi Jesu navn ære.
Og den som har vært på gudstjeneste i en Hillsong-menighet, for eksempel i Sydnes eller i London, kan neppe ha unngått å legge merke til at lovsangen er båret av tekster med klart evangelisk innhold.
Han forteller også om den gangen han i et visjonært øyeblikk skrev: «Jeg ser en menighet som rører himmelen og forandrer verden gjennom sin inderlige lovsang». I dag kan vi lett se at Hillsong er på vei mot en oppfyllelse av denne drømmen.
På side 40-41 skriver Houston videre: «Vi kan ikke av egen kraft behage Gud eller få det rike livet vi lengter så sterkt etter; vi kan ikke få det uten å sette vår lit til Kristus». For det første skulle jeg så gjerne ha lest mer i denne boken om det å vokse i tillit til Kristus.
Veien til et rikt åndelig liv må fremfor noe gå gjennom å leve nær Jesu kors. Dét synes ikke å være noe fremtredende emne i denne boken. Og dette rike livet, hva består det av? Hvordan relaterer det til den konsumkulturen vi lever i?
Muligheter i Guds rike
Annonse
Kanskje kan vi si at bokens essens er formulert slik på side 172: «Ikke undervurder de fantastiske tingene Gud har lagt ned i deg og hva de kan bli til når de springer ut». Slik snakker en gründer, en visjonær leder, en som er villig til å arbeide hardt for å overstige tilsynelatende uoverstigelige hindre, en som vet at seier ikke uten videre kommer av seg selv.
I vår sekulariseringstid trenger vi flere kristenledere som ikke bare ser bekymringer og frafallstegn, men som også ser muligheter på Guds rikes vegne. Derfor ligger det mye visdom i det å ikke undervurdere det Gud kan gjøre også hos oss. Men spørsmålet er likevel ikke først og fremst hvor stor selvtillit vi har, spørsmålet er hvor stor Kristus-tillit vi har. Den kommer ikke av seg selv.
Fellesskapet med Kristus
«Hvem må du tilgi for å komme deg videre?» spør Houston på side 200, mot slutten av boken. Det er et svært viktig spørsmål, som vi alle med fordel kan tenke nøye over. Men det er ikke et spørsmål vi kan håndtere i forbifarten.
Det er sant at vi som kristne er «født med en hensikt som er større enn noe du kan oppnå på egenhånd». Men det er bare ved å bøye oss for Gud og ta imot hans nådige tilgivelse for våre synder at vi kan komme inn i det fellesskapet med Kristus som gir kraft til å overvinne selve døden.
En kristen kirke kan ikke ta evangeliet for gitt, eller som en implisitt forutsetning. Til tross for et vell av skrifthenvisninger klarte jeg derfor ikke helt å bli grepet av denne boken. Selv om jeg har veldig mye godt å si om Brian Houston.
