Ikke på min vakt
Talen som Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i Kongressen i Washington tirsdag ettermiddag er årets hittil mest omstridte. Men kanskje også den viktigste.
Spesielt på forhånd var den sterkt omdiskutert. Ikke minst fordi Netanyahu kom til den amerikanske hovedstaden invitert av president Obamas politiske motstandere, republikanerne. Og budskapet som den israelske statsministeren skulle fremføre var heller ikke akkurat musikk i ørene på mannen som bor i Det Hvite Hus.
Obama-administrasjonen har lagt mye prestisje i å få til en avtale med Iran om landets atomprogram. USA ser ut til å være villig til å fjerne internasjonale straffesanksjonene mot Iran dersom layatollaene gir lovnader om å kun bruke sin kjernefysiske kapasitet til fredelige formål.
Annonse
Det er en avtale Israel er redd konsekvensene av. Statsminister Netanyahu selv frykter den så sterkt at han er villig til å sette det allerede frynsete personlige forholdet til USAs president på ytterligere prøver.
Han startet da også sin tale med å beklage at noen har opplevd hans tilstedeværelse i Washington som en politisk markering. Det har aldri vært hans intensjon, sa Netanyahu.
Men han slo fast at han hadde kommet til Washington for å advare både USA og resten av verden mot den faren som et kjernefysisk Iran vil representere. Netanyahu mener det er naivt å tro at Iran vil holde seg til inngåtte avtaler. Det mest sannsynlige scenarioet er at landet vil fortsette å utvikle atomvåpen under dekke av overenskomsten om fredelig bruk av kjernefysisk energi.
Noe slikt vil Israel ikke ta sjansen på. Og heller ikke USA bør gjøre det, formante Netanyahu.
Han minte kongressmedlemmene om at Iran er en historisk fiende av USA. Netanyahu nevnte gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979-81 da 66 diplomater og annet personell var regimets fanger i 444 dager.
Han snakket også om den iranskstøttede terroraksjonen i Beirut i 1983 der 299 amerikanske og franske soldater ble drept da to lastebiler med sprengstoff ble kjørt inn i militære bygninger. Og han påminte tilhørerne sine om at iranerne fortsatt både omtaler og betrakter USA som «den store satan».
Selv leder Netanyahu det landet som de samme ayatollaene betegner som «den lille satan». Men selv om Israel har mindre militær slagkraft enn USA, vil den jødiske staten likevel ikke sitte stille å se på at Iran utvikler atomvåpen. Hvis det skjer, vil Israel aksjonere. Om så til og med på egen hånd.
Det var det underliggende budskapet i Netanyahus tale. Eller som han selv så kraftfullt uttrykte det: «De dagene, da det jødiske folk forble passive da de stod overfor fiender som ville utslette dem, er over.»
Annonse
I dag er det Benjamin Netanyahu som har leder det han kalte «den eneste jødiske staten». Hvis Iran skulle oppnå å skaffe seg kjernefysiske våpen, så ville det bli betraktet som en tjenestefeil av historiske dimensjoner for den som da satt med ansvaret i regjeringskontorene i Jerusalem. Netanyahu har tydeligvis bestemt seg for at han skal gjøre alt han kan for at det i hvert fall ikke skal skje på hans vakt.
Hvordan ble talen så tatt imot? De amerikanske kongressrepresentantene er noen av de beste i verden til å reise seg og klappe. Det er vel bare i det nordkoreanske og noen parlamenter til at folk får så mye kne- og håndgymnastikk som i Kongressen. Men 24 applauser i løpet av en 35 minutters tale sier likevel litt om et budskap som falt i smak.
Obama selv ble nok ikke overbevist. Men Netanyahus kraftfulle budskap til hans egne folkevalgte har neppe gjort det lettere for presidenten å skaffe hjemlig støtte til en avtale med Iran.
