Indre kamp om frelse og fortapelse

I den nye boken «Men hva med de andre?» reflekterer biskopen i Bjørgvin over forholdet mellom kristendommen og andre religioner. Det ble han sterkt utfordret om allerede som tenåring.

Misjon i familiearv

Under en opphetet diskusjon i klasserommet spurte en lektor den unge gymnasiasten Nordhaug:

«Kan vi ikke være enige om at folk får ha den religionen de vil, og bare godta at din sannhet ikke også behøver å være sann for alle andre?».

Trangen til å spre den kristne tro har Nordhaug fått i arv fra begge sider i familien. I 1915 reiste farfaren til Kina for det som i dag er Norsk Luthersk Misjonssamband. Kona kom året etter.

– De tilbrakte store deler av livet der, men levde også fra hverandre i lange perioder blant annet under hele krigen, forteller Nordhaug.

Tett på farfar

Farfaren var urokkelig i sin overbevisning om at han hadde et kall til å bringe evangeliet til hedningene.

– Og han var en ekstremt frimodig kristen, sier Nordhaug, som tidlig i livet ble godt kjent med farfaren.

– Det er den gode misjonsarven, sier han.

Faren hans, Ole Nordhaug, ble også prest og biskop.

Subjektiv sannhet

Besteforeldrene tilhørte en misjonsgenerasjon der de fleste var det som i misjonsteologien kalles eksklusivister: Frelsen gjelder bare dem som kommer til personlig tro på Jesus som Guds sønn, mens alle andre går fortapt.

Den motsatte polen kalles en pluralistisk modell. Denne møtte han hos lektoren på gymnaset. Senere har han møtt den igjen mange ganger, uten at han alltid synes den er så reflektert.

– Også den oppfatningen at sannheten er subjektiv, er en absolutt sannhet, sier han.

Løsning for alle?

I utgangspunktet har Nordhaug regnet seg som en eksklusivist av mild type. Det betyr at han ikke finner grunnlag for å si noe om frelsen for dem som ikke har hørt evangeliet.

– Jeg tror de fleste må innrømme at det er ganske krevende å tenke seg at mennesker skal gå fortapt av geografiske grunner. Vi er heldige og er født i et kristent land. Hvis Gud ikke skal gjøre forskjell på folk, er det ikke så umulig å tenke seg at det også skal være en løsning for disse andre, sier Nordhaug.

Fastholder dommen

– Men det blir jo desto viktigere å sørge for at flest mulig får høre evangeliet?

– Ja, vi må drive misjon, ellers er vi ikke kirke. Men det å redde hedningene fra fortapelsens mørke var nok en mer fremtredende motivasjon for misjon den gang enn det er i dag. I dag har vi først og fremst en positiv motivasjon: Troen på Kristus gir et rikere liv også her og nå. Men så tror også jeg at det kommer en dom og at frelsen er i Jesus, understreker Nordhaug.

Spør om fortapelse

– Men noen vil si at en slik endring i motivasjonen for misjon viser hvor langt forfallet er kommet?

– Eller hvor mye vi har sett av Guds kjærlighet, svarer Nordhaug.

Han viser til sin forgjenger Per Lønning som en gang sa:«Hvis Gud virkelig har seiret, hvordan kan han la Djevelen vinne 9-1?».

Når Nordhaug er på visitas og møter unge mennesker til spørsmålstimer, er dommen og fortapelsen en gjenganger.

Bibelske bilder

– Men Jesus selv sier: «For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den»?

– Jesus bruker ofte en talefigur som kalles hyperbol, overdrivelse. Han snakker for eksempel om å ta bjelken ut av sitt eget øye. En del av det som står om fortapelsen, må også forstås som bilder. Men det er uttrykk for et tragisk liv, sier Nordhaug.

Biskopen understreker at han ikke ser rom for å avskrive fortapelsen som en mulighet.

– Men jeg mener det faktisk er et poeng at jeg som biskop setter ord på det som er vanskelig med dette. Det tror jeg tjener og ikke svekker troen, sier han.

Foregriper leserbrev

Selv om Nordhaug ikke underslår at det er ord i Bibelen som tydelig setter ord på fortapelsen som en fare, finner han også ord som kan peke på en mulighet for at alle skal bli frelst. For eksempel viser han til oppstandelseskapittelet i 1 Kor 15 hvor Paulus sier at Gud til sist skal være «alt i alle».

– Det kan ikke være galt at vi som kristne kan ha et håp, og be om at Gud vil frelse alle for Jesu skyld, sier han.

– Jeg kan jo også foregripe eventuelle leserbrev i Dagen og spørre om noen virkelig vil ha noe imot at Gud skulle oppfylle denne bønnen.

I Guds hender

I spenningen mellom den nevnte eksklusivismen og pluralismen peker Nordhaug på inklusivismen som en mulighet. Det er tanken om at det bare finnes frelse i Kristus, men at man ikke vil sette grenser for hvem Gud vilinkludere i frelsen.

– Er ikke det en fare for at det blir en selvutslettende tanke for kirkens misjonsoppdrag?

– Inklusivismen er begrenset til spørsmålet om frelse og dreier seg først og fremst om løsningen i dommen. Den er uansett i Guds hender. Vår oppgave er å forkynne alt vi kan til omvendelse, tro og kristent liv så lenge det er vår tid på jorden, sier han.

Nei til felles bønn

Nordhaug er i arbeidet med boken blitt mer opptatt av å fremme god kontakt og forståelse med mennesker av annen tro, men setter samtidig grenser.

– Jeg sier nei til interreligiøs bønn, sier han.

Det begrunner han med at det bryter med forståelsen av kristen bønn som Jesus og apostlene underviste.

Samtidig vil han være nysgjerrig i møte med andre religioner.

– Jeg mener vi som Paulus bør spørre hvilke spor av Gud vi ser og hva vi kan bygge videre på, sier han med referanse til hvordan apostelen opptrådte i Aten. Det er gjengitt i Apostelgjerningene 17.

Åndelig slektskap

– Hva er likt og forskjellig i synet på misjon hos deg selv og besteforeldrene dine?

– Jeg kjenner veldig igjen begeistringen for evangeliet og lysten til å forkynne Kristus, sier Nordhaug.

Han kjenner seg også igjen i opplevelsen av å ha et livskall som innebærer å velge bort andre karrieremuligheter.

– Samtidig har jeg tatt et veldig bevisst oppgjør med en snever kristendom. Jeg kan nok ikke kalles pietist. Men jeg holder fast på den avgjorte bekjennelsen og håper også å ha noe av mine besteforeldres og foreldres hengivenhet til troen.

– Jeg er så begeistret for biskopens måte å snakke med mennesker på

Sprikende tillit til sprikende kollegium