– Ingen katastrofe for jøder å bo utenfor Israel
Jødisk forfatter mener jøder som bor utenfor Israel, kan få et bredere perspektiv på sin tro og rolle i verden.
«Neste år i Jerusalem!» Slik hilser jøder hverandre ved avslutninger av sedermåltidet hver påske. Det uttrykker en erkjennelse av at Israel er deres åndelige hjem. Men helt siden babylonerne invaderte Jerusalem i år 586 f. Kr., har flertallet av verdens jøder bodd utenfor Israel. I dag utgjør de såkalte diaspora–jødene rundt åtte av de totalt 13 millioner jødene i verden. De resterende fem millionene bor i Israel.
Mer utadvendt
Annonse
Alan Wolfe, som er leder for Boisi Center for Religion and American Public Life ved Boston College, har nylig gitt ut en bok der han løfter fram positive sider ved diasporaen. Boken har tittelen «At Home in Exile: Why Diaspora is Good for the Jews».
I diasporaen mener han jødisk liv lettere kan få et universelt sikte. Jødiske verdier blir brukt for å gjøre verden til et bedre sted, for jøder såvel som ikke–jøder. I kontrast til dette mener han jøder i Israel lett blir kulturelt defensive og innadvendte.
I forordet hevder han det blir stadig klarere at diasporaen ikke er en katastrofe og at sikkerheten man får i en egen jødisk stat har vist seg å være vilkårlig. Det tror han kan føre til at det universelle siktet som har vært en viktig del av den jødiske tradisjonen, kan få fornyet oppmerksomhet.
Rosende omtale
Noen lesere og kritikere mener Wolfe bekrefter det mange har tenkt lenge. De er enige i at man må sondre mellom universell og eksklusiv tilnærming til jødedommen.
På den ene siden har jødene i diasporaen levd i fare gjennom det meste av historien. For flere hundre år siden ble den jødiske befolkningen i Europa tvunget inn i ghettoer og drept i pogromer. For bare to generasjoner siden ble de fleste av Europas jøder utslettet i Holocaust. Det overbeviste FN om at de overlevende ikke kunne leve trygt i diasporaen og burde få sin egen stat.
Men i dag lever de fleste av jødene i diasporaen i Nord–Amerika, der de føler seg trygge og frie. De er stolte over sitt bidrag til samfunn som har akseptert dem.
«Selv de sterkeste amerikanske sionister påstår ikke at jøder ikke kan leve trygge, autentiske og meningsfulle liv i USA», skriver Peter Beinart i sin anmeldelse av Wolfes bok i The New York Times.
Annonse
Tvert imot mener Beinart at USAs mest markante jødiske sionister – folk som Alan M. Dershowitz, Abraham H. Foxman og Willian Kristol – tror lidenskapelig på den amerikanske gjestfriheten overfor jødene.
To typer jødedom
Under en samtale om boken ved Brookins Institution i Washington nylig erkjente Wolfe at det er problematisk å skille mellom universell og eksklusiv jødedom. Samtidig mener han det kan være nyttig å operere med denne distinksjonen.
«Det finnes faktisk to grunnleggende typer jødedom som er blitt bevart gjennom jødisk historie siden 5. Mosebok ble skrevet», påpekte han.
Den ene typen ser spredningen av jøder rundt i verden som Guds straff. Den andre ser diasporaen som noe positivt, «fordi en relativt opplyst religion forbundet med jødedommen kan bli spredt til verden som helhet, og ikke bare begrenset til det jødiske folk», sa han.
Meningsfull identitet
Holocaust og etableringen av Israel i 1948 førte til at stemningen snudde, slik at flere ble opptatt av visjonen av jødisk liv som dreier seg om å bygge sitt eget samfunn. Nå mener Wolfe det er på tide å vende på dette. Det tror han vil gagne såvel jøder som ikke–jøder, både innenfor og utenfor Israels grenser.
Yehuda Kurtzer, som er president for Shalom Hartman Institute i Nord–Amerika, ser mye rosverdig i boken til Wolfe. Blant annet beundrer han Wolfe for å stå opp mot dem som betrakter jødisk liv utenfor Israel som mindre autentisk, og for å utfordre jøder i diasporaen som forguder Israel i stedet for å utvikle en fyldigere og mer meningsfull jødisk identitet.
Annonse
Advarer mot forenkling
Men Kurtzer mener det er en forenkling å beskrive sionisme som avsondret og provinsiell og diasporaen som universell og moralsk. Han argumenterer for at alle jøder som vil omfavne andre må søke dypt inn i jødedommen og dens morallære. Kurtzer påpeker at Bibelen ikke starter med at Gud skaper en jøde, men et menneske. Senere utfordrer han Abraham og jødene til å være et eksempel for andre.
