Ingen sier nei til Konstanse

– Kom inn, jeg må bare rydde på kjøkkenet litt. Vi har hatt frokostgjester, skjønner du. Et av våre barnebarn har spist her i dag, sier Konstanse Raen, som sammen med ektemannen John Gunnar har invitert en journalist med på tur til Kamerun.

Generalsekretær

Konstanse rydder raskt av bordet hjemme i rekkehuset på Birkeland. Hun finner fram prinsessekake som hun bakte dagen før og serverer kaffe som John Gunnar traktet for noen få timer siden.

Mens hun holder på med det, ringer det i Skype. Det er generalsekretæren i Bibelselskapet i Kamerun. Konstanse håndterer både det tekniske og innholdsmessige ved samtalen. Hun forklarer ham at hun snart kommer på besøk og at den nye utgaven av Det nye testamentet og Salmene på perespråket skal presenteres første søndagen i desember.

– Der håper jeg at du kommer, sier hun til Luc Gnowa, som forteller at det er tilnærmet umulig for ham. Han skal holde et traumekurs i Maraoa i nord-Kamerun samme helg, så han må nok takke nei.

– Se om du ikke kan få det til likevel, sier Konstanse høflig.

Afrikatur

Egentlig har også Konstanse problemer med å komme til Kamerun denne helgen. Hun har nemlig lovet å komme til både Nairobi i Kenya og Brazzaville i Kongo den samme uken. Men siden hun vet at menigheten i den avsidesliggende landsbyen vil bli veldig skuffet hvis hun ikke kommer, har hun fått til en flyreise som gir rom for flere stopp.

– Jeg kan jo ikke la være å reise til Kamerun når det er en så stor begivenhet, sier hun, samtidig som hun må hente opp noe fra fryseren.

– Det er et par av barnebarna som kommer innom til middag. Slik er det flere ganger i uka, forklarer hun.

Fusa

Historien om Konstanse begynner i august i 1942 i Fusa. Her vokste hun opp sammen med en yngre bror. Foreldrene var ikke blant «de vakte» på bedehuset.

SE VIDEO HER:

Men Konstanse gikk ivrig på både søndagsskole og senere ble det mange leirer i regi av Det norske Misjonsselskap for henne. Etter realskolen bestemte hun seg for å ta et år på Misjonsbibelskolen i Stjørdal. Blant elevene her var det også en kjekk ung sørlending, John Gunnar Raen.

– Ble dere kjærester mens dere gikk på Misjonsbibelskolen?

– Nei, nei. Vi snakket ganske mye med hverandre, men noe prat om at vi skulle bli kjærester var det aldri, sier Konstanse.

– Når skjedde det?

– Nei, det husker jeg ikke riktig. Jeg begynte som barnesekretær i NMS i Bjørgvin, mens John Gunnar flytta til Stavanger for å begynne på Misjonsskolen. Deretter begynte jeg på lærerskolen på Stord, sier hun.

– Men da en onkel av deg fikk ny jobb i Stavanger, reiste du for å besøke ham. Da besøkte du også meg, sier John Gunnar.

– Jeg besøkte jo folk jeg kjente i Stavanger. Det var ikke mer enn det. Men etter hvert ble det til at vi var mer sammen.

– Ja, slik ble det. Jeg kan heller ikke huske nøyaktig hvordan det skjedde, men etter hvert hadde jeg bilde av deg på nattbordet. Men jeg husker at vi forlovet oss 1. april 1966, sier John Gunnar.

– Det var 4. april, korrigerer Konstanse.

Gullkort og verdisaker

De fleste som treffer Konstanse og John Gunnar Raen på en flyplass, vil kanskje tro at de er et helt vanlig pensjonistektepar på vei til charterferie. Med veske for verdipapirer plassert helt inntil kroppen og klesdrakt som passer som hånd i hanske på et bedehusmøte, er det ikke mye som tyder på at det er reisevante folk som skal ut på tur.

Men når Konstanse tar fram sitt gullkort og skryter av flyloungen på ulike flyplasser, og John Gunnar geleider sine medreisende gjennom både sikkerhets- og passkontroller, skjønner alle at her har vi med erfarne folk å gjøre.

Bibelfest

Når festgudstjenesten i Gadjiwan, et avsidesliggende sted i Kamerun, begynner 3. desember, sitter Konstanse og John Gunnar Raen på en av de fremste benkene. På plattformen i Gadjiwan sitter også Luc Gnowa, generalsekretæren i Bibelselskapet. Han har tatt bussen i atten timer for å komme til innvielsen av den nye perebibelen. Når gudstjenesten er over, reiser han samme vei tilbake.

– Ingen sier nei til Konstanse, humrer han.

Begynte i Kamerun

John Gunnar og Konstanse Raen har brukt mesteparten av sitt yrkesliv i Afrika; først 17 år i Kamerun, senere to år i Rwanda, så tre år i Etiopia og til sist fem år i Kenya for Konstanse.

Men det var altså i Kamerun det begynte. I 1972 plasserte Det Norske Misjonsselskap de unge misjonærene i Gadjiwan, seks timers biltur fra den norske kolonien i Ngaoundéré.

– Det var en forferdelig opplevelse å komme hit. Vi kom med et lite barn og et stort flyttelass. Vi ble riktignok godt mottatt, men det var ikke fritt for at jeg følte meg forvist. Siden John Gunnar var mye på reise, følte jeg mye på ensomhet, sier Konstanse, som tar inn i det samme huset som hun og ektemannen forlot i 1985.

Treffer venner

Selv om mye av oppmerksomheten på gudstjenesten er knyttet til den nyoversatte Bibelen, er det ingen tvil om at ekteparet Raen er hedersgjester. Gudstjenesten foregår på fransk og pere. Stadig dukker ordet «Raen» opp i på de ulike språkene.

Når den reviderte utgaven av Det nye testamentet og Salmenes bok bæres inn, bryter festen for alvor løs. Blant dem som kaster seg inn i dansen, er Konstanse. Så grasiøs som en 75-årig bedehusdame fra Birkeland kan være, deltar hun i den prosesjonslignende dansen foran plattformen.

– Alle misjonærene danser. Det er jo en del av kulturen her, sier Konstanse, som etter gudstjenesten blir omfavnet av både gammel og ung. Det er mange som har lyst til å hilse på misjonæren som har sørget for at perespråket ble et skriftspråk og også har bidratt til at store deler av Bibelen er tilgjengelig på dette språket.

– Neimen, er det ikke Fanta, stråler Konstanse opp. Hun omfavner en ung kvinne som spør hvordan det er med barna til datteren Gunhild. Konstanse forteller stolt at datterens trillinger vokser til og at de har det bra.

– Du skjønner at Gunhild og Fanta lekte mye da vi bodde her, forklarer Konstanse.

Språk

Kort tid etter at John Gunnar og Konstanse kom til Gadjiwan, ble de klar over problemet med at de kristne måtte bruke et fremmedspråk når de skulle be eller lese i Bibelen. Perespråket, som er folkets eget språk, la de fra seg når de kom til kirken.

– Det er jo helt feil at man skal bruke et fremmedspråk når man leser Bibelen eller ber. Det gikk ikke lenge før jeg begynte arbeidet med å gjøre perespråket til et skriftspråk. Dette ble også en del av frigjøringen for dette folket. Perene har i generasjoner vært regnet som slaver for fulanerne. De kalte perefolket for «kutin», som betyr bikkjer. Da de fikk sitt eget skriftspråk og sin egen bibel, tok de tilbake sitt eget navn, pere. I dag ser vi at dette er et stolt folk, sier Konstanse.

Kjøretur med bispetelefon

Etter bibelhelgen i Gadjiwan er det tid for avskjed og ny kjøretur. Før John Gunnar setter seg bak rettet, kommer en gruppe lokale kristne til bilen. I tillegg til å si takk for besøket, blir det bønnestund ved Toyota landcruiseren.

– Slik gjør vi det alltid i Kamerun. Vi ber om å bli spart for uhell og ulykker, forklarer John Gunnar.

På bilturen fra Gadjiwan til Ngaoundere blir bilen stanset av en soldat fra sikkerhetsstyrken som beskytter området mot terrorister. Han har fått trøbbel med mopeden og vil sitte på. Det er ikke lett å si nei til en soldat med maskingevær i hendene. Før han setter seg inn i bilen, tar han en tur bak en busk. Der har han en levende hane liggende. Det ender med at soldaten med maskingeværet og hanen blir sittende i midten av baksetet. Etter at han forlater bilen, ser vi at han har mistet en rekke skarpe skudd som ligger igjen i setet.

Konstanse har også lovet å stanse på veien for å levere gaver fra datteren, Gunhild, til en annen av hennes venninner. Kvelden i forveien har hun snakket med ektemannen til denne venninnen på telefonen og avtalt at hun skal ringe ham når de nærmer seg landsbyen.

Like før ankomst finner Konstanse fram mobilen og finner fram nummeret hun skal ringe fra listen over «tidligere oppringninger». Muntert innleder hun samtalen og spør om de kan treffes i veikanten. Men plutselig blir Konstanse taus og stille. Hun slår over på fransk og beklager seg i høflige vendinger. Etter at hun har avsluttet samtalen utbryter hun:

– Det var biskopen jeg ringte til! Dette var veldig, veldig flaut. Hva må han ikke tro om meg? Tenk, jeg innledet jo med å snakke med ham på pere og ba ham sørge for at kona kom ut til veien, sier hun beskjemmet.

John Gunnar humrer godt over konas tabbe og beroliger henne med biskopen sikkert fikk seg en god latter.

Gråt over hjemkomst

I 1989 var det slutt på Kamerun-livet for Raen-familien, som nå hadde fire barn. Barna måtte til Norge for å fullføre skolegangen.

– Det var forferdelig å komme til Gadjiwan. Det var forferdelig å forlate Kamerun. Men det var også forferdelig å komme hjem til Norge. Jeg visste ikke hva jeg skulle bruke tiden min til, forklarer hun.

Men Konstanse Raen blir ikke sittende stille lenge. Snart er hun i farten i sin nye jobb; som regionssekretær for Bibelselskapet i Agder. John Gunnar får jobb som prest i Mandal. Men etter ti år bryter de opp igjen. Sommeren år 2000 går turen til Rwanda, der John Gunnar har fått jobb som stedlig representant for Kirkens Nødhjelp. Bibelselskapet har gitt Konstanse en halv stilling, der hun blant annet skal gjøre undersøkelser om hva kirkene har av bibelrelatert materiell for å ta del i kampen mot aids.

Bibelvers mot aids

Spøkefullt hadde Konstanse sagt at hun skulle legge seg i en hengekøye og slappe av mens John Gunnar jobbet. Men snart fikk hun se en galopperende aids-epidemi som holdt på å ta livet av store deler av befolkningen i landet.

– Situasjonen var jo slik at vi måtte gjøre noe. Kirkens Nødhjelp hadde akkurat fått penger til rådighet fra TV aksjonen. Jeg fikk dermed en delt stilling i Bibelselskapet og Kirkens Nødhjelp. Vi begynte å undersøke hvordan vi kunne bruke bibeltekster for å gi informasjon om aids og motvirke stigmatisering av dem som var rammet.

Jeg gjorde forarbeid i Rwanda og KN-kollega Sindre Eide i Eritrea. Snart dukket ideen om å bruke historien om den barmhjertige samaritan opp. Sindre og jeg tok jeg kontakt både med United Bible Societies (UBS) i Afrika og KN i Norge for å få opplegget godkjent og for å få penger til prosjektet.

For mange eller for få bibelvers

Men det viste seg å være vanskelig å få både godkjennelse og penger. UBS hadde en regel som krevde at en viss prosentandel av tekstene i bøkene de godkjente, måtte være direkte bibeltekster. Selv om «Good Samaritan» er bygget på en bibeltekst og siterer ulike avsnitt fra Bibelen, kom de ikke over denne prosentandelen.

På den andre siden var heller ikke Kirkens Nødhjelp overbegeistret for det bibelbaserte prosjektet; de mente det var for mange bibeltekster. Siden de ønsker å henvende seg til hele befolkningen, ikke bare dem som går i kirker, vegret de seg mot å gi støtte.

– I kortform kan vi si at prosjektet hadde for få bibelvers for De forente bibelselskaper og for mange bibelvers for Kirkens Nødhjelp, sier John Gunnar.

Men Konstanse lot seg ikke stanse av de negative svarene. Hun fortsatte å jobbe med sine kontakter i UBS. Det viste seg nemlig at man hadde satt i gang en nytenkning om at bibelselskapene ikke bare skulle oversette Guds ord, men hjelpe til å gjøre bibeltekstene relevante i folks dagligliv.

– Vårt prosjekt, der vi bruker bibeltekster inn i en konkret og truende helsesituasjon, var som hånd i hanske for den tenkningen. Dermed fikk vi etter hvert full støtte av bibelselskapene.

– Det ble mye jobbing og lite tid i hengekøya mens vi bodde i Rwanda, humrer Konstanse.

Etter to år i Rwanda var tanken igjen å etablere seg i Norge. John Gunnar ble sokneprest i Åmli, bare seks mil fra hjemstedet Birkeland.

Neste stopp: Etiopia

Men prestejobben i Åmli ble et kort stopp. Misjonsselskapet lyste i 2004 ut stillingen som stedlig representant i Etiopia. Jobb-, helse- og familiesituasjonen gjorde det naturlig å flytte tilbake til Afrika igjen.

Tiden i Etiopia var spennende for ekteparet. John Gunnar var travelt opptatt for NMS, mens Konstanse fortsatte sitt hiv- og aids-arbeid. Fra mange land kom det spørsmål om muligheten for å starte opp «Good Samaritan». Mye av tiden brukte hun i Nairobi i Kenya, der De forente bibelselskaper har sitt afrikanske hovedkontor. Her ble nytt undervisningsmateriell utarbeidet og tilpasset stadig mye land.

– Det er utrolig å se hvor godt dette materiellet treffer her i Afrika. Både innenfor og utenfor kirkene blir budskapet forstått, sier Konstanse.

Sykdom og trillinger

Etter tre år i Etiopia gikk turen igjen til Norge. Hovedgrunnen var ikke arbeidssituasjonen eller høy alder, men derimot en graviditet.

– Datteren vår, Gunhild, fikk nemlig trillinger. Å bo i Afrika føltes langt unna, sier John Gunnar.

– Det du sier der, John Gunnar, er ikke helt rett. Vi hadde jo flere barnebarn allerede. Det var ikke bare trillingene som trakk oss til Norge, men hele familiesituasjonen. Vi ville være besteforeldre som er nærmere familien, forklarer Konstanse.

– Ja, ja, du har jo rett i det, smiler John Gunnar.

Men trillingfødsel og barnebarns oppvekst var ikke det eneste som kom til å prege livet i Norge. Under Etiopia oppholdet hadde Konstanse også blitt syk og fått brystkreft.

– Det var en tøff tid. Jeg var hele tiden optimist, men det er klart at jeg var preget av at jeg hadde fått kreft. Samtidig ville jeg gjerne være en god bestemor for både trillingene og resten av barnebarn-flokken, forteller Konstanse som gjorde alt hun kunne for å bidra til at sykdommen skulle drives tilbake. Blant annet møtte hun til stråling på sykehuset i Kristiansand på julaften, for ingen andre var interessert i time den dagen.

– I dag må vi takke for at jeg ble frisk. Det var på ingen måte selvsagt og gjør meg ekstra takknemlig for at jeg har helse og krefter.

Pensjonist?

De siste åra før hun ble pensjonist, ble Konstanse engasjert som konsulent for Good Samaritan-prosjektet i Nairobi. I fem år pendlet hun mellom Kenya og Birkeland.

– I den tiden var det veldig mye reising for meg. Arbeidet i Kenya tok mye tid, men også andre steder i Afrika hadde behov for hjelp til å sette i gang og drive dette arbeidet. Det var helt fantastisk å oppleve at prosjektet fungerer. Tallet på smittede går jo raskt tilbake i store deler av Afrika og hiv-smittede blir ikke lenger diskriminerte i kirkene eller i samfunnet.

UBS Afrika vil fortsatt ikke gi helt slipp på «gründeren» av det suksessfulle hiv-programmet. Stadig blir hun kalt ut til å ha kurs. Hjemme på Birkeland er hun aktiv som bestemor, medlem av Unges misjon på bedehuset og trofast kirkegjenger.

– Dessuten går jeg på trimmen hver mandag. Det nytter ikke å bli sittende i godstolen når man har passert pensjonsalderen.

Ingen sier nei

I desember 2017 har Bibelselskapet juleavslutning for sine ansatte og pensjonister i Oslo. Etter at julesangene er sunget og smørbrødene fortært, ber Konstanse Raen, om ordet:

– Jeg vil bare forteller litt om den nye bibelutgaven på perespråket, sier hun, og forteller engasjert om gudstjenesten og innvielses-festen. Fra første stund har hun forsamlingen i sin hule hånd.

– Bibelselskapet har ikke brukt så mye penger på denne oversettelsen. Men dere skal vite at dere har brukt, betyr mye. Nå jobber vi med en salmebok på perespråket. Sangene og salmene er samlet og trykkfilene er laget. Nå trenger vi bare noen tusen til å trykke denne boka. Jeg kommer nok til å spørre Bibelselskapet om noen kroner. Eller hva sier du, Bernt, spør Konstanse Raen, henvendt til bibelmisjonsleder Bernt Greger Olsen.

– Hvis det ikke er veldig mye penger, skal vi nok få det til, repliserer han, før han smiler litt og sier:

– Det er jo nesten umulig å si nei til Konstanse.