Innvandrerne skapte oppsving i menigheten

– Vi ble mottatt med åpne armer. Norkirken har mye kjærlighet å gi. Selv om vi kommer fra mange nasjoner og trosretninger, er det Jesus som står i sentrum og ikke kultur og teologi.

Det sier Alina og Claudiu Mihaiu. De kom fra Romania til Kongsberg for tre år siden. Sammen med sønnen Mateo (5) besøkte de Ainas far, som jobbet på en gård i nærheten.

– Vi hadde ikke tenkt å bli, men ble så fascinert av den norske kulturen at vi har gjort alt for at Mateo skal få vokse opp her. Vi liker respekten nordmenn har for hverandre og for de gode verdiene som preger samfunnet.

Claudiu er evangelisk pastor i fjerde generasjon.

– Å være evangelisk er ikke lett i Romania. Den ortodokse kirken er svært dominerende. Ortodokse prester gir ikke legfolk lov til å lese i Bibelen engang, forteller han. Claudiu var ungdomspastor i en baptistmenighet da ekteparet bestemte seg for å slå seg ned i Norge. Ikke så mye for å unngå den religiøse motstanden i hjemlandet som for å være sammen med storfamilien og sikre sønnen gode oppvekstvilkår, understreker de. Begge foreldrene samt fem av Alinas seks søsken er etablert i Kongsberg og går i Norkirken. Claudiu er med i menighetens lederskap og i en av lovsangsgruppene. Alina leder Pre-Soul Children og deltar i kvinneforeningen. Sammen er de medlemmer i en smågruppe.

Begge har funnet jobb i Norge, han som trafikkleder for Kongsberg-drosjene, hun dels som personlig assistent, dels barnehageassistent. Alina håper hun skal få bruke utdannelsen sin som sykepleier om ikke lenge.

Da innvandrerne kom

Norkirken Kongsbergs historie er preget av vekkelse, oppturer og noen nedturer.

Slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene sto i vekkelsens tegn. Til langt ut på 1980-tallet var Kongsberg Indremisjon preget av optimisme og stor aktivitet. Så ble de aktive medlemmene eldre og færre. Oppslutningen om møtene gikk ned. I 2000 ble foreningen omdefinert til forsamling, tre år senere til menighet.

Arbeidet blant flyktninger og innvandrere har fulgt menigheten siden 2005.

– De 30 afrikanerne oppsøkte først Metodistkirken, men ­metodistene sendte dem videre til oss fordi vi var flere og dermed hadde større muligheter for å hjelpe dem.

Med sine 40 års fartstid i Norkirken har Vidsjå fulgt fellesskapet gjennom opp- og nedturer. Det store oppsvinget kom med innvandrerne, konstaterer den pensjonerte elektroingeniøren.

– Vi er ikke mange i min aldersgruppe. Det er barnefamiliene og ungdommene som dominerer. Veldig bra, synes veteranen.

Stor forandring

– På 1980-tallet var det mye tradisjonell virksomhet og grått hår her, men også mye bønn om forandring. Rolf er en av dem som har bedt i mange år, forteller pastorene Helge Skaaheim og Jens Iver Jensen.

– Forandringen kom og bragte mye nytt med seg. Heldigvis er de eldre er positive – det være seg til lovsang, møter i kinoen eller andre kreative påfunn. Pastorene bekrefter at det var flyktningene som fant menigheten og ikke omvendt. Etter libererne kom burmeserne. Dermed gikk markedsføringen av seg selv.

– Flyktningene ble våre beste misjonærer. Vi begynte å tolke søndagsgudstjenestene til engelsk. Ryktet gikk og dermed kom de engelsktalende ingeniørene fra byens industrimiljø også. Sist søndag hadde vi ikke headset nok og måtte tolke fra talerstolen, smiler Skaaheim. Over 20 nasjonaliteter er nå representert i menigheten, og flere kommer stadig til.

– Senest i dag snakket jeg med et ungarsk ektepar som ikke har vært hos oss tidligere.

Ikke kjedelig

– Hvordan er det å ha så mange nasjonaliteter og teologiske syn i forsamlingen?

– Vi tenker ikke mye over det. Først og fremst er vi trossøsken. Samtidig er vi tydelige på at vi er en luthersk menighet og at ledere må være lojale mot vårt teologiske ståsted. For øvrig er alle med på like fot - uansett kulturell eller teologisk bagasje, sier Jens Iver Jensen, selv innvandrer fra Danmark.

Kulturforskjellene er først og fremst en berikelse, men selvsagt finnes det utfordringer, medgir pastorene.

– Jeg ville hatt det kjedeligere som prest i en helhvit, norsk menighet, oppsummerer Skaaheim.

– Dåpssyn må være en utfordring?

– Vi praktiserer kun dåp, ikke barnevelsignelse. Men vi får ofte spørsmål om velsignelse siden vi er en sammensatt menighet. Vi vurderer slike utfordringer sammen med Normisjons hovedkontor i Oslo. - Heldigvis kan vi diskutere dåp på en rolig og respektfull måte, understreker Helge Skaaheim.

– Og er hele tiden fokusert på nåden, supplerer Jensen.

Ungdom bryr seg enda mindre om konfesjonsskiller. På Kongsberg har Norkirken og pinsevennene felles ungdomsmøter, blant annet ledet av Norkirkens mongolske barne- og ungdomsarbeider Kaliun Undrakh.

Lærer mye

– Vi lærer mye av innvandrerne, fastslår Kongsberg-pastorene.

– Det første de spør om er gjerne: «Hvor legger jeg pengene?» De er oppdratt til å gi tiende, uansett økonomisk situasjon. Rumenerne har flotte juletradisjoner, som det å synge julesanger på gatene i adventstida. Og afrikanerne har lært oss å feire nyttår med brask og bram.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Vennskap

Norkirken arrangerer ikke norskkurs selv, men understreker betydningen av å lære språket og kirkens folk stiller gjerne opp som samtalepartnere og guider inn i det norske samfunnet. - Det vi fremfor alt kan tilby er vennskap og hjelp til å finne ut hvordan ting fungerer i Norge. Det må vi tydeligvis gjøre bra, for flyktningkontoret anbefaler nå nyankomne å oppsøke Norkirken. Flyktninger og andre innvandrerne vi har kontakt med blir fort assimilert, fastslår Helge Skaaheim og Jens Iver Jensen.

I denne kirken tar de integrering på alvorMisjonskirken Oslo Syd

Hva ville Jesus gjort?

– Bruk fantasi i møte med flyktninger

Treneren som har fått pris for integrering

– Idretten ligger langt foran kirken10.500 bosettes

Misjon for en ny generasjon