Inviterer kristne migranter inn i folkekirken
Som folkekirke vil Den norske kirke speile mangfoldet i befolkningen. Da må den også i større grad inkludere innvandrerne.
Dette er bakgrunnen for at kristne migranter blir egen sak på årets kirkemøte, som nå er utsatt til høsten.
– Alle kommuner har innbyggere fra ulike land, kulturer og religioner. Da er det viktig at dette gjenspeiles i menighetsarbeidet. Alle som bor i lokalsamfunnet skal merke at de er velkomne, også de som ikke er medlemmer i Den norske kirke, sier leder i kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, til Dagen.
Annonse
Migrantkirker
Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at mer enn 14 prosent av den norske befolkningen er innvandrere. Regner vi også med barna deres som er født i Norge, er andelen nærmere 18 prosent.
Mange av disse er kristne. Av innvandrere som kommer til Norge er rundt 60 prosent selv kristne eller de kommer fra et land der kristendommen er majoritets- religion.
En del av de kristne innvandrerne søker til de nær 250 større eller mindre migrantkirkene som finnes rundt i landet. Andre finner seg til rette i pinsekirker, baptistkirker og Den katolske kirke – fordi de selv tilhører disse kirkesamfunnene.
Den norske kirke ønsker uansett å holde døren åpen for migranter, samme hvilken kulturell eller etnisk bakgrunn de har.
«Frem til nå har imidlertid DNK i liten grad klart å inkludere migrantene», erkjennes det i sakspapirene til kirkemøtet.
– Mange menigheter er bevisst på integrering. Andre har en del å gå på. Vi er også opptatt av å få flere ansatte med innvandrerbakgrunn, sier Gunleiksrud Raaum.
Likeverd
Annonse
Samtidig som det snakkes varmt om integrering i sakspapirene, advares det mot assimilering - altså at det kun er migrantene som skal tilpasse seg den norske kulturen.
Kirkerådslederen understreker at inkludering handler om likeverd:
– Vi har alle noe å lære og trenger alle å tilpasse oss. Vi må gi rom for hverandres kultur og væremåter, slik at alles egenart blir respektert og får rom, sier hun.
– Den norske kirke har sin faste liturgi i gudstjenestene. Hvordan kan migranter som er vant med andre møteformer inkluderes i gudstjenestefeiringen?
– Dette blir allerede gjort, svarer Gunleiksrud Raaum og nevner «Syng håp»-prosjektet som eksempel, der man har samlet salmer og bønner fra den verdensvide kirke.
– Slik kan impulser fra ulike deler av verden gå inn i den etablerte tradisjonen og bli en fantastisk utvidelse av vårt salme- og bønne-repertoar.
– Hva med kristne migranter som er medlemmer i andre trossamfunn?
– Mye av dette løses lokalt. Noen migranter ønsker å bli medlemmer i DNK. Andre vil delta i fellesskap og gudstjenester, samtidig som de er medlem andre steder, svarer kirkerådslederen og understreker at samarbeid og dialog med andre kirker blir viktig i slike tilfeller.
Annonse
– Noen vil ha med seg en annen teologisk tradisjon, men det er det også rom for, tilføyer hun.
Misjon
– Denne gangen skal kirkemøtet diskutere forholdet til kristne migranter. Hva med misjon og kontakten med migranter med annen religiøs bakgrunn?
– Den norske kirke er en misjonerende kirke, fordi Jesus er misjonerende i alt han foretar seg. Alternativet til å være en misjonerende kirke er en kirke som lukker seg og har nok med seg selv, sier Kristin Gunleiksrud Raaum og fortsetter:
– Vår oppgave er å forkynne evangeliet for alle. Samtidig må vi være bevisst på at migranter kan være en sårbar gruppe og ha respekt for forskjellighet og andres tro. Som kirke lever vi godt med kombinasjonen mellom å være en misjonerende kirke og å drive religionsdialog med åpne møteplasser.
