Islams sanne ansikt i Norge

Korstogene er forbi. Morgenbønnen også. Når Dagen Magazinet møter Islamsk Råd Norges generalsekretær er det kaffebønnene som teller. Vi har bestilt to ganger svart. Rundt oss er en multietnisk, multireligiøs og multipåkledd Oslo-befolkning i gang med morgenmigrasjonen.

Det var vel omtrent slik det så ut på jernbanestasjonen i Madrid den tidlige marsmorgenen i 2004. Men så smalt det. Ti eksplosjoner på fire pendlertog drepte nær 200 og skadet halvannet tusen. En islamsk gruppe stod bak. Som under angrepene på World Trade Center i USA i 2001 og på T-banen i London for knappe tre år siden. Kanskje er det ikke så rart at mange nordmenn holder avstand og ser med en viss skepsis på muslimene.

– Jeg tror ikke noe tilsvarende vil skje i Norge. I alle fall ville ikke norske muslimer stå bak. De radikale, muslimske gruppene har flere ganger forsøkt å rekruttere tilhengere i Norge. De har likevel ikke lykkes. Men noen garanti har vi jo aldri. Vi kan ikke utelukke at det finnes mentalt forstyrrede personer som kunne gjøre noe slikt, sier Shoaib Sultan. Etternavnet er en muslimsk herskertittel og kler således en islamsk generalsekretær på beste måte.



Naziflagg

Telefonen ringer. Generalsekretæren tar den, noe brydd. Samtalen handler om en pressemelding. Noen har plassert et naziflagg og et grisehode i en av de norske moskeene. Nå er det forventet at Islamsk Råd Norge har en mening om saken.

– Det kan nok bli en del telefoner om dette, og de må jeg dessverre ta, unnskylder Shoaib Sultan seg når samtalen er over.

Han er født i Sargodha i Pakistan som er «en liten by på størrelse med Oslo». Allerede da han var ett kom han til Norge. Etter noen år i den norske hovedstaden flyttet familien til Skogbygda som ble base for oppvekst og skolegang.

– Skogbygda var et monokulturelt samfunn og jeg og broren min var de eneste utenlandske elevene. Oppveksten var fin likevel. Jeg husker godt hvordan friheten økte da vi flyttet fra Oslo. Her i hovedstaden fikk jeg bare lov til å sykle i parken. I gatene måtte jeg trille. Men i Skogbygda var det full frihet, forteller han.

Fotball, friluftsliv og lesing ble viktige ingredienser i oppveksten.

– Nærmeste venn bodde fire-fem kilometer unna. Dermed ble det mye tid med bøkene.



Business og statsvitenskap

Etter videregående bar det til Colorado i USA for akademiske studier. I dag er Shoaib Sultan statsviter. I tillegg har han en mastergrad i businessadministrasjon.

Da han kom tilbake til Norge ble det korte jobber for en rekke foretak. På CVen står blant annet engasjement i Nei til EU og i organisasjonen Religions for Peace (Religioner for fred).

Fred er kanskje ikke det første ordet nordmenn assosierer med islam. Shoaib Sultan og Dagen Magazinet møtes dagen etter at militante islamister angrep den norske delegasjonen på Serena Kabul Hotel.

– Hva tenker du når du hører nyheter som dette?

– Jeg reagerer med forferdelse og synes det er trist. Dette var nok et angrep mot en ikke-militær installasjon. Denne gangen var det et hotell som ble rammet. Dersom den norske utenriksministeren var angrepsmål, er det nesten enda verre. Samtidig må jeg si at jeg er kritisk til krigen i Afghanistan. Taliban har ikke min sympati. Samtidig er ikke dette en svart-hvitt krig der det bare er den ene parten som handler feil. Det er mange grå områder her, svarer statsviteren.



Tvangsekteskap

Han tror uansett ikke at det internasjonale bildet er det som sterkest former nordmenns oppfatning av sine muslimske naboer.

– Den hjemlige debatten virker nok sterkere. Nyhetene om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse gir folk mange fordommer. Islamsk Råd Norge har forsøkt å formidle tydelig hva vi mener. Kjønnslemlestelse er en tradisjon som hører hjemme i geografisk avgrensede områder. Denne praksisen følger ikke den muslimske troen og de fleste muslimene i Norge har ikke en gang hørt om dette før de kommer hit. Men det er vanskelig å nå gjennom til det brede lag av befolkningen med slik informasjon. I avisene er det jo gjerne sånn at det er særegenhetene som får plass og ikke det vi har felles, sier Shoaib Sultan som selv forsøkte seg noen måneder som journalist i Ny Tid.

Nettopp avisenes prioriteringer av det negative tror han er en av hovedårsakene til at mange tror den norske integreringspolitikken fungerer dårlig.

– Konflikter selger bedre enn ikke-konflikt. Det er få medier som forteller om Ali som fungerer godt i det norske samfunnet. Ahmed som er bråkebøtte får mer spalteplass. At Ola bråker på samme måte, blir gjerne ikke nevnt. I større grad enn tidligere synes jeg mediene nå er med på å forme nyhetene og det blir ikke alltid like heldig. Mediene har et stort ansvar i det de formidler, mener Sultan.



Ønsker fellesskap

Undersøkelser utført av TV 2 og Liberalt Laboratorium (Liblab) i 2006 og 2007 tyder på at nordmenn tenker galt om hvilke holdninger de muslimske innvandrerne har til sitt nye hjemland. Undersøkelsene viser også at innvandrerne i større grad ønsker å bli integrert i det norske samfunnet enn det nordmennene tror. På spørsmål om innvandrere og nordmenn «bør leve mer sammen (integreres mer) enn i dag» svarte 93 prosent av muslimene at de ønsket en slik utvikling. Men bare 40 prosent av nordmennene trodde at muslimene var interessert i en større grad av integrering.

Selv synes ikke Shoaib Sultan at integreringen av muslimske innvandrere i Norge fungerer så verst.

– Følger en den norske innvandringsdebatten kan en nesten få inntrykk av at verden ikke står til påske og at de tiltakene en har satt i verk har vært helt mislykkede. Jeg tror imidlertid mange ting er på gode spor. Likevel vil det være utfordringer, og de skal vi ikke legge skjul på. Språk- og kulturbarrierene er vanskelige. Det tar tid å lære de sosiale kodene om hvordan folk omgås og hvilke arenaer en kan møtes på i et nytt land. Lærebøkene sier ikke noe om at det er en fordel å være med barna på fotballtrening og tilby seg å kjøre på omgang med de andre foreldrene til kamp. Mange innvandrere sliter også med at den kompetansen de har med seg ikke blir verdsatt i Norge. Dette gjelder ikke bare de som kommer fra en muslimsk bakgrunn. Folk fra andre vestlige land kan kjenne på det samme. Det er interessant å se at det private næringslivet ofte har vært flinkest til å ta i bruk den kompetansen innvandrerne representerer, sier han.

Generalsekretæren tror bedre kontakt på tvers av de etniske grensene er hovednøkkelen som kan åpne døren for bedre forståelse.

– Engelskmennene har et uttrykk som sier at «perception is reality» (oppfatning er virkelighet). Det vi tror om andre gjør noe med oss i kontakten vi har med dem. Jeg har ofte fått høre at pakistanerne er sånn og sånn, men at akkurat jeg er annerledes. Gjennom personlig kontakt kan fordommene vi har bli borte, sier Shoaib Sultan.



Trosfrihet

For et halvt år siden var han med på å undertegne en felleserklæring om trosfrihet. Erklæringen var ett av resultatene av et årelangt samarbeid mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd.

– Vi understreker i fellesskap at alle fritt skal kunne velge sin tro. Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet, heter det i erklæringen.

– Fra de muslimske miljøene både nasjonalt og internasjonalt har vi fått gode tilbakemeldinger på denne erklæringen. Foreløpig har jeg ikke møtt noen som er totalt uenige i det vi har skrevet. Enkelte har misforstått erklæringen og tror at vi gjennom det som står oppfordrer folk til å skifte tro. Men når vi får forklart hva dette gjelder, dabber den kritikken av, sier Shoaib Sultan.

– Så det er ingen som regner deg som frafallen selv om du undertegner et slikt dokument?

– Jeg håper da inderlig ikke det. Noe uenighet må vi uansett tåle. Ulike syn er ikke noe problem innen islam så lenge brytningene ikke gjelder de helt sentrale delene av vår tro.

– De muslimske nasjonene er ikke akkurat kjent for trosfrihet og respekt for menneskerettighetene?

– Det er ikke nødvendigvis religionens skyld. Forklaringen på dagens situasjon i en del land kan også finnes i historiske og sosiale forhold. Mange av de muslimske nasjonene er fattige og utdanningsnivået er lavt. Tidligere i historien har vi sett at muslimske land har gått foran i kampen for toleranse og frihet. Også i dag er det sterke reformatoriske krefter i mange nasjoner. I Vesten blir disse reformatorene gjerne klassifisert som islamister, selv om de kjemper for at befolkningen skal få økt frihet.



Kristen misjon

– Hva med kristen misjonsvirksomhet?

– En del steder oppfyller misjonærene en viktig rolle. Mange kristne misjonærer har dratt til muslimske land først og fremst for å drive hjelpearbeid, og denne innsatsen er av stor betydning. Samtidig kan misjonsvirksomheten være med på å skape spenning. I Pakistan reagerer til og med den kristne delen av befolkningen mot en del av misjonærene som kommer. I hovedsak er det de mer karismatiske retningene fra USA de er kritiske til. Disse utsendingene har ofte en ovenfra og ned holdning til de lokale kristne.

– Hvorfor er det lov å bygge moskeer i Norge mens det er forbudt å bygge kirker i Saudi-Arabia?

– Saudi-Arabia fører en særegen politikk og er ikke et forbilde for andre muslimske nasjoner. I mange muslimske land er det tillatt å bygge kirker. Jeg var nettopp i Pakistan og har med meg mange flotte bilder av kirker tilbake. Flere muslimske nasjoner har også store kristne minoritetsgrupper. De aller fleste steder har disse gruppene frihet til å praktisere sin tro.



Norsk toleranse

Muslimenes generalsekretær i Norge er vant til å svare på vanskelige spørsmål. Også om Israel. Personlig tror han det er mulig å få til en varig fredsløsning i Midtøsten. Men enkelt er det ikke.

– Jeg tror de fleste palestinerne nå erkjenner at staten Israel er kommet for å bli og at dette er noe de må leve med. Men skal det bli en varig fred, må partene finne en løsning som oppleves som rettferdig på begge sider. Mange palestinere synes at det bare er de som blir presset til å fire på sine krav. De ønsker at et tilsvarende press også skal legges på Israel.

Telefonen ringer igjen. Kaffekoppene er tomme og det er tid for å gå. Utenfor blåser det friskt. Det er Shoaib Sultan vant til.

Dagen før vi møtes er det premiere på filmen «Gender me» som handler om homofile menn med muslimsk bakgrunn. Blant premieregjestene er kronprinsesse Mette-Marit den mest fremtredende. Muslimene regner homofili som brudd på Guds lov. Det er et syn som får gjennomgå i det politisk korrekte Norge.

– Basim Ghozlan som er redaktør for islam.no har fått mye kritikk for uttalelsene han har kommet med om at homofili er synd. Jeg synes kritikken som blir reist er urettmessig. Ghozlan har kommunisert at muslimene vil respektere norsk lov og at all bruk av vold, tvang eller trusler blir feil. Samtidig må vi få lov til å hevde at det er noe som er synd i forhold til Gud og vår religion. Det er vanskelig å få fram at en kan hate synden selv om en ikke hater synderen. Når vi kommuniserer at homofili er synd, sier vi ikke at homofile personer er forkastelige. Moskeene er åpne for homofile muslimer som kommer for å be. Samtidig kan ingen kreve at en religiøs lære skal endre seg i tråd med det som til enhver tid er den rådende politiske oppfatningen, avslutter Shoaib Sultan.

DM