Israel og trusselen fra radikal islam
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sammenliknet Israels kamp mot Hamas med det internasjonale samfunnets kamp mot Islamsk Stat (IS). Det er både riktig og galt.
Ikke fordi Hamas har evne til å gjøre alvor av sine trusler om å jage jødene på sjøen, men fordi Hamas tidligere har vist vilje og evne til å gjennomføre terrorkampanjer som ville føre til at hundrevis, om ikke tusenvis ble drept, om de ikke stanses. Dermed er det ikke sagt at den israelske responsen på terrorhandlinger alltid har vært proporsjonal.
Også Islamsk stat (IS) og Al-Qaida i Syria (Jabhat al-Nusra) utgjør en slik eksistensiell trussel, i en global skala. Ikke i den forstand at noen av disse gruppene i dag har militær kapasitet til å alvorlig true fred og sikkerhet i Vesten, men fordi de har evne og vilje til å gjennomføre storskala terrorangrep som kan føre til at tusenvis blir drept.
Annonse
I dag utgjør ikke disse gruppene noen reell militær trussel mot Israel. Al-Qaida har etablert seg på den syriske delen av Golanhøyden og Islamsk Stat har etablert seg i Sinaihalvørkenen. Men i disse områdene foregår det intens krigføring med andre grupper og syriske og egyptiske styrker.
Selv om gruppene kanskje kan tenkes å gjennomføre forsøk på rakettoppskytinger eller andre angrep mot israelsk territorium, er det lite realistisk at de på kort sikt vil kunne utgjøre noen militær trussel på samme måte som for eksempel Hamas har utgjort på Gazastripen.
Al-Qaidas tilstedeværelse på grensen til Israel bør likevel være grunn til bekymring i Jerusalem og Tel Aviv. Nøyaktig hvor mange Al-Qaida-soldater som befinner seg på grensen mellom Syria og Israel er uklart, men forskjellige anslag antyder at gruppen har mellom 7.000 og 15.000 soldater. Sommeren 2014 erobret Al-Qaida grensebyen Al-Qunaitra og har bygget opp et hovedkvarter der. Det er ut fra dette grunn til å tro at det kan dreie seg om flere tusen som står under Al-Qaidas kommando bare i Israels grenseområder.
På den egyptiske siden av grensen er det mer uklart hvor mange soldater Islamsk Stat faktisk har. I november sverget den viktigste jihad-gruppen på Sinaihalvøya lojalitet til Islamsk stat og deres kalif, Abu bakr Al-Baghdadi. Det betyr at gruppen er en offisiell del av «kalifatet» IS har erklært opprettet.
Siden den tid har de etablert kontroll i enkelte områder og har også spredd en propagandavideo som viser hvordan de henretter personer mistenkt for å samarbeide med egyptiske myndigheter. IS sine styrker er neppe flere enn noen hundre menn med våpen, et lite antall i forhold til den store egyptiske hæren. Men de har likevel klart å etablere seg, gjennomført terroraksjoner og tatt kontroll over enkelte små landsbyer i ørkenområdet.
Uansett er det utvilsomt Hamas og andre islamistgrupperinger på Gazastripen og til dels Vestbredden som utgjør den største militære trusselen mot Israel, ikke radikale islamistgrupper på den egyptiske og syriske siden av grensen. Imidlertid finnes det et scenario som potensielt drastisk kan forverre sikkerhetssituasjonen i Israel. Det er om grupper på Vestbredden og Gaza skulle skifte side fra dagens islamistbevegelser og i stedet erklære lojalitet til kalif Abu Bakr al-Baghdadi. Da vil Israel være avhengig av å kontrollere disse områdene, for å forhindre at disse gruppene kan få hjelp med logistikk og tilsig av fremmedkrigere. Det er også en fare for at en eventuell opprettelse av slike grupper kan føre til en konkurransesituasjon der også Hamas og andre islamistgrupper ser seg tjent med å gå inn på en mer radikal vei.
Det er likevel verd å ha i bakhodet at Islamsk Stat og Al-Qaida aldri har fokusert på kampen mot Israel, men overlatt den til andre islamistgrupper. Truslene om å erobre Al-Quds, altså Jerusalem og å utslette den jødiske staten brukes først og fremst til propagandaformål og kan vanskelig anses å være reelle.
Hamas ble i sin tid opprettet etter hvert som det grodde frem misnøye med det israelske styret på Vestbredden og Gaza på 80-tallet. Gruppens ambisjoner kommer klart frem av det beryktede charteret, som tar til ordet for opprettelsen av en islamsk stat i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.
Annonse
Islamsk Stat og Al-Qaida har helt andre ambisjoner. Disse to gruppene er tidvis i konflikt med hverandre, men har samme målet, opprettelsen av en verdensomspennende islamsk stat. Det er denne staten som kalles et kalifat, en slags islamsk superstat som ikke tar hensyn til landegrenser eller kulturelle forskjeller og der innbyggerne deles i en rangordning der muslimene er herrefolket og kristne og jøder behandles som annenrangs innbyggere. Andre trosretninger tåles ikke.
Politisk er forskjellene mindre, det er ikke noen vesentlig forskjell mellom hvordan Hamas og Islamsk Stat eller Al-Qaida ønsker at en stat skal styres. Begge grupper ser for seg innføringen av sharialover som skal erstatte sekulært lovverk og begge grupper ser for seg en form for ordning der en kalif eller øverste leder velges av et råd, som deretter tar all makt helt til han eventuelt gjør noe som strider mot islam. Da har det samme rådet rett til å avsette ham.
Men strategisk er det store forskjeller. Den store skillelinjen er ikke hva gruppene vil, men hvordan de vil oppnå disse målene. For Hamas har bruken av selvmordsbombere og raketter mot sivile vært et strategisk valg. De har også i perioder avstått fra disse virkemidlene og hindret andre grupper i å gjennomføre slike angrep. På samme måte deltar Hamas og liknende islamistgrupper gjerne i demokratiske valg og følger tilsynelatende demokratiske spilleregler. Det betyr ikke at gruppene er demokratiske, men at de i perioder ser seg tjent med å følge de samme reglene som andre politiske partier og grupper.
For Islamsk stat og Al-Qaida er det annerledes. For disse gruppene anser det som en vantro handling, kufr, å i det hele tatt innlate seg etter demokratiets spilleregler. Dette er en uenighet som går tilbake til 70-talet og splittelsen i den internasjonale islamistbevegelsen. På den ene siden sto Det muslimske brorskap som Hamas er en del av, på den andre siden radikale islamistgrupper, blant annet det som senere ble Al-Qaida. Disse gruppene mente at bare væpnet kamp, jihad bil-saif, jihad med sverdet i hånd, var veien til et islamsk verdensherredømme.
Selv om disse forskjellene ikke er først og fremst ideologiske, men strategiske, er de likevel viktige. Erfaringer med 70-tallets ekstremistgrupper på venstresiden viser dette helt klart. De gruppene som ønsket innføring av et kommunistisk styresett, men som avviste terror, ble i hovedsak mindre radikale med årene. I dag er de fleste av disse gruppene enten forsvunnet, marginalisert eller blitt en del av reformistiske sosialistpartier.
De gruppene som valgte en annen vei og brukte vold og terror, som Rote Arme Fraktion i Tyskland og Brigade Rosso i Italia måtte derimot bekjempes av politiet og myndighetene, til de var knust og pulverisert.
Et forståelig valg
Selv om Hamas har en svært Israel-fiendtlig agenda og selv om Hamas bruker vold og terror, er det ikke gitt at det ikke i fremtiden kan være mulig å forhandle med islamistbevegelsen. Men å tenke seg forhandlinger med Islamsk Stat eller Al-Qaida er bortkastet tankespinn.
Annonse
Derfor er sammenlikningen til Benjamin Netanyahu med Hamas og Islamsk stat svært unyansert. Det er likevel ikke så vanskelig å forstå at mange israelske velgere under valget ikke ønsket å legge sine aksjer i en politisk kurs som kunne innebære opprettelsen av en palestinsk stat.
Situasjonen i Midtøsten er nå så urolig og lite forutsigbar at det å tenke seg en varig fredsavtale kan virke som et sjansespill, om man kun legger israelske sikkerhetsinteresser til grunn. Så kan det selvsagt innvendes at nettopp en slik fredsavtale kunne virke preventiv mot fremveksten av radikale grupper i Israels nærområder.
Men i Midtøsten tenker ikke alltid aktørene slik. Som en diplomat sa det en gang:
«I Vesten tenker man på utenrikspolitikk som et sjakkspill. Det handler om å forutsi spillet, hva konsekvensene blir av et trekk om fem eller ti trekk. Men i Midtøsten er det ingen som spiller sjakk, alle spiller backgammon.»
