Israel trapper ned krigen: – Vi nærmer oss slutten. Det gjelder å bli ferdig før regnet kommer

Den israelsk-libanesiske grensen:

På mandag begynte det å sirkulere bilder på sosiale media om at betongbarrierer ble fjernet. De omtrent fem meter høye konstruksjonene har i over ett år stått i ulike veikryss langs Israels nordlige grense.

Hensikten med barrierene har vært at man skal kunne ferdes på veier som er nødvendige for daglig drift. Passerer man barrierene og kjører i feil retning, har man vært gjenstand for en slags russisk rulett. Fra høyden på andre siden har Hizbollah skutt panservernraketter mot kjøretøy, også sivile.

Endring i situasjonen

Tirsdag morgen var det for første gang på nesten ett år mulig å besøke gamle tomter, nærmere bestemt ruinene av det gamle romerske tempelet i Tel Kedesh.

Det er et område med en grei asfaltert løype hvor man kan gå tur i fred og ro. Ruinene står der fortsatt, men hele landskapet rundt er svidd av. På runden ser man godt utkanten av de libanesiske landsbyene på den andre siden av dalføret.

Stedet ble lagt i ruiner under det store jordskjelvet som herjet Galilea i år 363. Fra en topp på Tel Kedesh ser det ut som et nytt jordskjelv har rammet noen bygg på den libanesiske siden av grensen. Flere hus ligger i ruiner.

Frem til denne uken har det vært vanskelig å se noen som helst fra kampene i Sør-Libanon, utenom en og annen røyksky som stiger opp i horisonten.

Og de to ruinene som ble ødelagt med 1661 års mellomrom er de eneste vitnene om krigen i nord.

Det er helt stille, og ikke et menneske i syne, til Dagens korrespondent kommer tilbake til parkeringsplassen.

Ultraortodokse krigsturister

En sølvgrå bli svinger inn og gjør en u-sving. Jeg skimter så vidt fire ultraortodokse menn før bilen kjører ut mot hovedveien igjen. Etter omtrent 50 meter hogger sjåføren i bremsene og setter bilen i revers.

Den rygger tilbake og vinduene går ned.

– Shalom, hvor kommer du fra, spør sjåføren.

– Norge.

– Men de hater oss. Vet du hvor man kan se noe?

– Der borte.

– Akkurat, sier sjåføren og forsvinner vestover.

Den minutter lange praten gir et kort innblikk i den ultraortodokse verden. De er ikke videre opptatt av politikk, men dukker ofte opp i katastrofeområder for å kikke. Det er noe jeg husker fra terrorangrepene i Jerusalem tidlig på 2000-tallet. Hvor de skal, og hva de skal se etter, aner jeg ikke. Heller ikke hva som er hensikten.

På mange måter er de ultraortodokse i verden, men ikke av den. Derfor er det enda mer overraskende at de har fått med seg Norges forhold til Midtøsten om dagen. Selv blant de ultraortodokse i Safed går altså ryktene om at Norge er antiisraelske.

Tango og hummus

Kontrastene til ruinene på høyden er store nede i dalføret under. Der er det mer trafikk, langs vei 90 som går fra Metula i nord til Eilat i sør.

På veien er det både militære kjøretøy og sivile. De siste dager har det gått flere trekkvogner med pansrede personellkjøretøy og stridsvogner på vei sørover – en indikator på at noe er i ferd med å endre seg i nord.

Lags den nordligste hovedveien, som krysser dalføret, ligger Gan Ha’Tzafon. Med sine restauranter og kafeer har det lenge vært et populært samlingssted for innbyggerne den østre delen av øvre Galilea.

Nå midt i krigen er det bare Serigo Helman med Hummus-restauranten Blue Bus som holder stand her.

Fra McDonald’s uler innbruddsalarmen. Ugresset vokser gjennom fortauet og løvet ligger tykt på terrassene hvor gjester normalt sitter. Mellom trelinjen, bak hovedveien, skimtes akkurat Sør-Libanon.

Helman flytter bedriften hit i januar, fra et annet senter omtrent 2,5 kilometer lenger øst. Ikke på grunn av krigen, men fordi leiekontrakten gikk ut. Han har holdt åpent hver dag, men antallet kunder har vært begrenset. Slik er det også i dag. Dagens utsendte er den eneste som kommer i restauranten.

– Aldri sett så mye våpen

På veggen henger et argentinsk flagg, som vitner om Helmans fødeland.

Han bor i en kibbutz like ved, og setter på argentinsk musikk, mens han forbereder måltidet. I utgangspunktet var tanken å spørre om hvordan dagene her har vært og han merker noen endringer nå. I den tomme restauranten virker det som om vi alle har all verdens tid. Men så blir det plutselig travelt for Helman.

Inn døren kommer det et jegerlag fra en av reservebrigadene til IDF. De ser nydusjet ut og stiller alle i like t-skjorter. En av dem legger automatgeværet foran seg på bordet. De finner plass på et bord og gjør sin bestilling.

Restauranteieren har plutselig noe å gjøre, og når alle soldatene har fått bestillingen, går vi utenfor og snakker om litt løst og fast.

– Vet du hva, sånn har det ikke vært siden jeg åpnet. Jeg har holdt åpent fordi jeg ikke vil flytte meg fra nord, sier han.

Samtalen blir nokså raskt brutt da en av soldatene kommer ut. Han har behov for å si noe, og snakker nærmest monotont i en tankestrøm.

– Om du ikke har vært der inne vil du aldri forstå. Jeg har aldri sett så mange våpen i mitt liv. Det er mye verre enn det var i Gaza, sier soldaten, som vil være anonym.

Apokalypse nå

Han forteller at de har operert i Kfarkela, en landsby rett ovenfor Metula, som de siste dagene har opplevd en økning i antallet raketter. Selv har han vært over 300 dager i reservetjeneste, både i Gaza og Libanon. Han høre til ingeniørgjengen og de har sprengt hus etter hus hvor Hizbollah hadde sine våpenlagre.

– Det ser ut som apokalypsen der inne. Vi er nå ferdige med alle landsbyene som ligger innenfor kontaktsonen. Det vil si der hvor de kan skyte panservernraketter mot bosetningene.

Nesten all manøvreringen har skjedd til fots. Tunge kjøretøy er enkle mål for panservernraketter fra linjen lenger bak. De har sett avgrenset med styrker fra Radwan, Hizbollahs elitestyrke. Men noen ganger har de dukket opp.

– Da kaller vi som regel inn luftstøtte og det har vært veldig effektivt.

Livet på vent

Soldaten er midt i 20-åra. Han snakker om livet som er satt på vent. Og et tapt år.

Den 60 år gamle Helman, forklarer ham at livet er fullt av utsettelser og at det ennå finnes mange muligheter. Han serverer soldatene kaffe, og den tar de med seg ned til elvebredden like ved.

På vei ut kommer det en ny gruppe soldater. Også de reservister.

– Vi nærmer oss slutten. Det gjelder å bli ferdig før regnet kommer. For i Libanon om vinteren er det bare sørpe som klistrer seg til støvlene.

Libanons sørpe har to meninger. Den konkrete seige jorden som kleber seg fast under fotsolen og omdanner sålen til platåsko. Det andre er en referanse til årene 1985–2000 da Israel hadde den såkalte sikkerhetssonen i Sør-Libanon. En hengte seg fast der inne. Det er ingen tegn på at en ny sikkerhetssone er på trappene.

Røyk over Khiam

Gradvis trekkes altså styrkene ut av Sør-Libanon nå. Litt øst for Gan Ha’Tzafon, ligger den evakuerte skolen Har va’Gay. Her er det normalt 1200 elever på ungdomsskole og videregående. Skolegården har stått tom siden 7. oktober i fjor. Rett nord for skolen ser jeg at røyken stiger opp fra byen Khiam i Sør-Libanon, angivelig det siste målet for operasjonen.

På vei sørover igjen er det mye brent jord. Rakettalarmene forsetter å utløses over Galilea. Fra bakken er det altså flere indikatorer på at krigen i Sør-Libanon går mot slutten. Og i nyhetssendingene snakkes det om en våpenhvileavtale mellom Israel og Libanon.

Foreløpig er det bare indikatorer, men gitt antallet soldater i hummus-restauranten til Helman, så skjedde det en endring i Nord-Israel denne uka.

Hizbollahs plan om å angripe Galilea er langt i grus, bokstavelig talt. Og slik har livet i øvre Galilea tatt et vendepunkt den siste uken. Fra bakken kan man se begynnelsen på slutten, der nord et par-tre kilometer fra apokalypsen.